Aquileia ble anlagt som romersk koloni i 181 før vår tidsregning, vokste til et handelsknutepunkt mellom Middelhavet og Sentral-Europa, og ble ødelagt av hunnerne under Attila i 452. Folk flyktet ut i lagunen, og Grado var et av stedene de slo seg ned. Derfor henger de to sammen historisk også: Grado er i en viss forstand Aquileias etterfølger, slik Venezia ble det for fastlandsbyene lenger vest.

Fordi nesten hele romerbyen fortsatt ligger under jordene. UNESCO skrev inn «Archaeological Area and the Patriarchal Basilica of Aquileia» i 1998, og begrunnelsen er todelt: byen er den største arkeologiske reserven av sitt slag, og patriarkbasilikaen med mosaikkgulvet spilte en nøkkelrolle da kristendommen spredte seg til store deler av Sentral-Europa. Det arkeologiske området dekker 155 hektar, ifølge UNESCO, og bare en liten del er gravd ut.

De to stedene er ulike. Pizzo er en by med torg, barer og et liv som ikke bare handler om turister, og den ligger nærmere flyplassen og hovedbanen. Capo Vaticano er et landskap uten sentrum, med hoteller, campingplasser og feriehus spredt over neset, og det lever nesten bare om sommeren. Byen selv, med klippen og klosteret, er beskrevet på siden om Tropea. Her handler det om endene av kysten.

Pizzo, eller Pizzo Calabro, ligger på en høyde over Golfo di Sant'Eufemia. Midt i byen ligger Piazza della Repubblica, et avlangt torg som ender i en terrasse med utsikt over havet og havna nedenfor. Det er her byen samles, og det er her du sitter med iskaken om kvelden. Gatene rundt er smale, med trapper ned mot sjøen og kirker fra flere århundrer.

Bygget ble satt i gang i 1513 for Alessandro Farnese, kardinalen som i 1534 ble pave Paul III, og sto ferdig i 1589. Utsiden kjenner alle som har gått forbi: en flat, tung murfasade nesten uten pynt, en bred plass foran og to enorme granittkar som fontener. Fra markedet på Campo de' Fiori er det under fem minutters gange, og stemningsskiftet mellom torget og denne plassen er i seg selv en grunn til å gå den veien. Innsiden er noe helt annet, og den er vanskeligere å komme til enn i de fleste andre palasser i Roma — ikke fordi det er dyrt, men fordi det er en diplomatisk adresse med sikkerhetskontroll i porten.

Fordi huset er i bruk. Palazzo Farnese er ambassadørens residens og selve ambassaden, og fra året etter innflyttingen har også École française de Rome holdt til i bygget, med bibliotek og forskningsavdeling. Det betyr at rommene du går gjennom, er arbeidsrom og representasjonsrom, ikke museumssaler. Arrangøren skriver rett ut at ikke alle saler kan vises, at sikkerhetskontrollen er forsterket, og at vaktene kan nekte adgang til den som ikke retter seg etter den.

Begge ligger langs metrolinje B, noen få stopp fra Colosseum, og de er lette å kombinere på en halv dag. Du kommer ikke hit for de store monumentene. Du kommer for et kraftverk fylt med romerske statuer, en av byens fire pavelige basilikaer, gatekunst på industrifasader og en bydel der romerne har bodd i hundre år uten å flytte ut for turistene.

Den naturlige inngangen er plassen ved Piramide, der metroen, jernbanestasjonen Roma Ostiense og Metromare-banen til Ostia møtes. Pyramiden, bymurporten og den protestantiske kirkegården ligger på Testaccio-siden av plassen, og de hører med til en tur i Testaccio. Herfra går Via Ostiense rett sørover, den gamle veien til havnebyen ved elvemunningen, og det er langs den bydelen har vokst fram.

Et keiserlig bad var noe langt mer enn et sted å vaske seg. Det var treningssenter, park, bibliotek og møteplass på én gang, åpent for alle, og Caracallas termer var et av de største som ble bygget. At så mye står igjen, skyldes at ingen bygde noe oppå ruinene senere. Mens Forum ble til beitemark og Colosseum til steinbrudd, lå badet mer eller mindre i fred utenfor den bebodde byen. Det er derfor du kan gå gjennom rommene i den rekkefølgen en romer gjorde, og forstå hva de var til.

Anlegget ble satt i gang av keiser Caracalla, sønn av Septimius Severus, og innviet i år 216. Han døde året etter, og arbeidet ble fullført under de to siste keiserne i samme dynasti. Forvalteren, Soprintendenza Speciale di Roma, skriver at det ble reist på bare fem år, på tre terrasser i den sørlige delen av byen, og at det fikk sin egen akvedukt, Aqua Antoniniana, for å få vann nok.

Torget ligger mellom Piazza Navona i nord og den stille Piazza Farnese i sør, i et gatenett uten metrostasjon og uten biltrafikk verdt å nevne. Navnet betyr «blomstermarken», og det er bokstavelig: her var det eng før byen vokste utover i middelalderen. Campo de' Fiori er det eneste av de store torgene i sentrum som ikke har en kirke, ifølge byens turistkontor, og det merkes. Plassen har aldri vært et sted for prosesjoner og pavemakt, men for handel, vertshus og straff.

Plassen ble regulert på 1400-tallet, og vertshus og pilegrimsherberger kom tidlig på plass langs kantene. Beliggenheten var perfekt for tilreisende: midt mellom Vatikanet og de gamle kvartalene, på ruten pilegrimene gikk. Hestehandlere, kjøpmenn og pengevekslere fulgte etter, og gatene rundt fikk navn etter håndverkene som holdt til der. Via dei Cappellari var hattemakernes gate, Via dei Baullari koffertmakernes og Via dei Chiavari låsesmedenes. Navnene står fortsatt på skiltene.

Byen ligger innerst i Tarantobukta, i hælen på den italienske støvelen, og ble grunnlagt av greske kolonister fra Sparta. I antikken het den Taras, og den var en av de rikeste byene i det greske Sør-Italia. Den som kommer hit, bør vite at dette ikke er en pyntet turistby. Delene som er verdt å se, ligger tett, men mellom dem ser du forfall, tomme hus og en industriby som har slitt i flere tiår.

Det første du bør forstå, er geografien. Taranto ligger mellom to vannflater: Mar Grande, den åpne bukta mot Det joniske hav, og Mar Piccolo, en innestengt lagune innenfor byen. Mellom dem ligger den gamle bydelen, Città Vecchia, på en smal øy. Den nye bydelen, Borgo, ligger på halvøya i sørøst og ble bygget ut fra 1800-tallet med rette gater og lange promenader.

Du trenger ingen bil og ingen lang gåtur for å komme opp. Kabelbaner går fra tre ulike steder i sentrum og legger deg av midt i bydelen, og metroen har stasjoner her også. Høydeforskjellen er det som betyr noe: fra havnen og den gamle bykjernen er det et par hundre høydemeter opp, og den som prøver å gå dit midt på dagen i juli, gjør det bare én gang. Ta banen opp, og gå ned hvis du vil.

Med en av de tre kabelbanene, funicolari, som klatrer opp gjennom fjellet i tunneler. Funicolare Centrale starter ved Augusteo, like ved Via Toledo og Galleria Umberto I, og ender på Piazza Fuga. Funicolare di Chiaia går fra Parco Margherita i det elegante Chiaia-strøket til Via Cimarosa. Funicolare di Montesanto starter ved Montesanto-stasjonen, i utkanten av Quartieri Spagnoli, og ender i Via Morghen, nærmest San Martino. Alle tre har et mellomstopp ved Corso Vittorio Emanuele, den lange svingete gata halvveis opp i lia.

Stasjonen ligger øst for den gamle bykjernen, et kvarters gange fra Spaccanapoli og rundt to kilometer fra båtene i havnen. Plassen utenfor er stor, trafikkert og uoversiktlig, med busser, drosjer, gateselgere og folk på vei i alle retninger. Den er ingen severdighet, men den er et knutepunkt, og denne siden handler om hvordan du kommer deg gjennom det raskt og uten å miste noe på veien.

Det som forvirrer de fleste, er at det egentlig er flere stasjoner i samme anlegg, med ulike navn og ulike selskaper. Gatenivået er selve Napoli Centrale, der Trenitalias og Italos tog kommer inn på de vanlige sporene. Under hallen ligger Napoli Piazza Garibaldi, som er stasjonen for Trenitalias gjennomgående bylinje, kalt metrolinje 2, med tog mot Mergellina og Pozzuoli i vest. Dypere under plassen ligger Garibaldi på metrolinje 1, den kommunale metroen mot Toledo, Municipio, Museo og Vomero.

Slottet ble påbegynt i 1738 av Karl av Bourbon, den første bourbonske kongen i Napoli, og det ble bygget for å ha plass til en arv: den enorme kunstsamlingen etter morens familie, Farnese-slekten. De antikke skulpturene fra den samme arven havnet etter hvert i det som i dag er det arkeologiske museet, mens maleriene ble liggende her på høyden. Offisielt heter anlegget i dag Museo e Real Bosco di Capodimonte, og det er et statlig museum.

Fordi det ligger utenfor ruten de fleste følger. Bykjernen, museet med funnene fra Pompeii og sjøfronten fyller to dager, og Capodimonte ligger oppe på en høyde nord for alt dette, uten metrostasjon ved døra. De som reiser til Napoli for ruinene og pizzaen, kommer aldri hit. Resultatet er at du kan stå alene foran et Tizian-portrett en vanlig formiddag, noe som ikke skjer i de store museene i Firenze og Roma.

Kirken ligger vest for sentrum, rundt tjue minutters gange fra Duomo og rett ved metrostasjonen med samme navn. Den er det motsatte av katedralen: lav, brun, tung og nesten uten pynt utenpå. Mange som kommer hit, har aldri hørt om den, og går ut og lurer på hvorfor. Denne siden forklarer hvem Ambrosius var, hva du ser i kirken, hva som skjer den 7. desember, og hvordan du får mest ut av et besøk.

Ambrosius var en romersk embetsmann som i 374 ble valgt til biskop av Milano av byens folk, før han i det hele tatt var døpt. Milano var på den tiden en av residensbyene i Vestromerriket, og biskopen var en av de mektigste mennene i kirken. Han døpte Augustin, han sto opp mot keiseren flere ganger, og han døde natten mellom 3. og 4. april 397.

Mantova ligger sørøst i Lombardia, nær grensen til Veneto og Emilia-Romagna, og nås med regiontog fra Milano via Cremona eller med et kort tog fra Verona. Sentrum er lite og flatt, med arkader, brosteinsplasser og kirker i ett sammenhengende kvartal. Det går an å se det viktigste på en lang dag, men byen er bedre med en overnatting. Denne siden forklarer hva du ser, hvordan billettene fungerer, og hvordan du legger opp besøket.

Gonzaga-familien styrte Mantova fra 1328 til 1707, først som kapteiner, så som markgrever og til slutt som hertuger. De var ikke en av de største militærmaktene i Italia, men de brukte pengene sine på kunst og arkitektur, og de hentet de beste folkene til hoffet. Andrea Mantegna var hoffmaler i flere tiår. Leon Battista Alberti tegnet kirkene. Giulio Romano, Rafaels elev, bygget Palazzo Te.

For en nordmann er vermut gjerne noe som står bakerst i skapet og brukes i en Negroni. I Piemonte er den en drikk i seg selv, med produsenter som har laget den i over to hundre år, og med like stor forskjell mellom flaskene som mellom to rødviner. Under forklarer vi hva reglene faktisk krever, hvordan du leser etiketten, hvorfor fargen ikke sier deg om den er søt, og hvordan du bestiller et glass i Torino uten å få noe annet enn du trodde.

Utgangspunktet er vin, vanligvis hvit. Til den tilsettes alkohol, sukker og et uttrekk av urter, krydder, blomster, røtter og bark som har ligget i en blanding av vann og alkohol. Navnet kommer fra det tyske Wermut, malurt, og det er malurten som gir den bitre tonen som skiller vermut fra en vanlig hetvin. Konsortiet for Vermouth di Torino beskriver et uttrekk som står i 15 til 20 dager før det blandes med vin og sukker og får hvile i tank før filtrering og tapping.

Navnet er både en vin og et landskap. Franciacorta er et lite område med vingårder, klostre og gamle landsteder sør for Iseosjøen, og vinen har fått lov til å bære stedsnavnet alene: på flasken står det bare Franciacorta, ikke «spumante» eller «metodo classico». Under forklarer vi hva som skiller de ulike typene, hva regelverket krever, og hvordan du legger opp et besøk uten å kjøre bil mellom hver smaking.

Metoden. Prosecco får boblene i store ståltanker og tappes på flaske når den er ferdig, og den skal drikkes ung. Franciacorta tappes på flaske som stille vin, tilsettes sukker og gjær, og gjærer en gang til i den samme flasken den selges i. Deretter ligger den på bunnfallet i måneder eller år før gjæren fjernes. Det er denne tiden på gjæren som gir brødaktig, nøtteaktig dybde og finere bobler, og det er den som gjør vinen dyrere. Forskjellen på de to kjenner du best ved å smake dem side om side, og prosecco fra Veneto er et godt sammenligningsglass.

Friuli ligger ikke i Veneto. Sammen med Trieste og kysten danner det regionen Friuli-Venezia Giulia, en av de fem regionene med særskilt selvstyre, og friulisk er et anerkjent minoritetsspråk ved siden av italiensk. Du ser det på skiltene i landsbyene, der stedsnavnene ofte står i to versjoner. Området har vært grenseland i to tusen år — romersk, langobardisk, venetiansk, østerriksk og til slutt italiensk — og det er den blandingen som gjør det interessant å kjøre rundt i.

Start på Piazza della Libertà. Torget er venetiansk i alt annet enn navnet: Loggia del Lionello med sine rosa og hvite striper minner om Dogepalasset, klokketårnet på motsatt side har to figurer som slår timene, og en søyle med Markusløven står midt på plassen. Udine var under Venezia fra 1420 til republikkens fall, og det er denne perioden som har formet sentrum. Bak torget går en overbygd gangvei opp til borgen på åsen, der du ser utover sletta og, på klare dager, fjellene i nord.

Stasjonen ligger helt vest i byen, i Cannaregio, ved enden av jernbanebroen over lagunen. Den står omtrent der kirken Santa Lucia sto før den ble revet for å gi plass til jernbanen, og derfra har den navnet. Relikviene etter helgenen ble flyttet til kirken San Geremia et par hundre meter unna. Dagens stasjonsbygning er en lav, modernistisk hall i stein og glass fra etterkrigstiden, og den skiller seg kraftig fra alt annet langs kanalen.

Venezia har to stasjoner med nesten samme navn. Santa Lucia, forkortet Venezia S. Lucia, ligger inne i den historiske byen. Venezia Mestre ligger på fastlandet, før broen. Alle tog som kjører inn til byen, stopper begge steder, og mellom dem brukte togene 9 til 12 minutter i ruteoppslaget vi gjorde hos Trenitalias trafikktjeneste for en formiddag i september 2026, med rundt ti avganger i timen.

Venezia er delt i seks bydeler, sestieri, og disse to henger sammen på alle måter bortsett fra navnet. Sammen fyller de buen mellom jernbanestasjonen og Rialto, med Canal Grande på tre sider og Dorsoduro i sør. San Polo er den minste av de seks. Santa Croce strekker seg vestover til Piazzale Roma, som formelt ligger i bydelen, og til den lille parken Giardino Papadopoli. Går du fra stasjonen til Rialto på denne siden av kanalen, krysser du begge uten å merke grensen.

Santa Maria Gloriosa dei Frari er en stor gotisk fransiskanerkirke i rød teglstein, og den har noe ingen annen kirke i byen har: Tizians Assunta, Marias himmelfart, fra 1518, over høyalteret. Bildet er malt til nettopp den plassen, og du ser det gjennom korskranket fra det øyeblikket du kommer inn. Tizian selv ligger begravet i kirken, og i samme skip står pyramiden som er gravmonument over Antonio Canova. Det er en kirke du kan bruke en time i uten å gå tom.

Øya ligger så nær at den føles som en del av Markusplassen, men den har ingen bro. Du kommer dit med vaporetto, og turen tar et par minutter. Det er ingen butikker, nesten ingen spisesteder og ingen boliger for vanlige folk: øya eies av klosteret og stiftelsen, og besøkende kommer for kirken, for utstillingene og for utsikten. Det gjør den til et av de roligste stedene i Venezia, selv midt i høysesongen.

Kirken San Giorgio Maggiore ble påbegynt i 1566 etter tegninger av Andrea Palladio, og fasaden står i dag som et av de mest kjente bildene av byen, hvit istrisk stein mot det grønne vannet. Palladio løste et problem arkitektene hadde slitt med i et århundre: hvordan setter du en klassisk tempelfasade foran en kirke med høyt midtskip og lave sideskip? Svaret hans var to tempelfronter flettet i hverandre, en høy og en lav, og den løsningen ble kopiert over hele Europa.

Plassen ligger helt vest i den historiske bykjernen, i bydelen Santa Croce, ved enden av Ponte della Libertà, broen over lagunen fra fastlandet. Den er ikke pen. Den er en busstasjon med asfalt, parkeringshus i betong og køer ved billettautomatene, og de fleste vil videre så fort som mulig. Men den er praktisk: herfra er det gangavstand til jernbanestasjonen og til flere vaporettobrygger, og du kan gå inn i byen uten å ta båt i det hele tatt.

Piazzale Roma er den egentlige terminalen, og den ligger inntil byen. Går du over Calatravas glass- og stålbro, Ponte della Costituzione, står du ved jernbanestasjonen, og går du sørover, er du i Dorsoduro på få minutter. Her ligger det kommunale parkeringshuset, holdeplassene for flybussene og bybussene, og endestasjonen for trikken til fastlandet.

For mange nordmenn kommer Mestre inn i bildet ved et uhell. Et hotell som ser billig ut på et bookingkart, ligger i «Venezia», og først ved ankomst går det opp at adressen er på fastlandet. Det er ikke nødvendigvis en dårlig handel. Men det er en annen ferie, og det er bedre å velge den med vilje enn å bli overrasket. Regnestykket handler om tre ting: hvor mange netter du skal ha, om du har bil, og hvor mye de tomme morgentimene ved kanalene er verdt for deg.

Mestre er en moderne arbeidsby. Sentrum ligger rundt Piazza Ferretto, med arkader, kaféer, en gammel klokketårnsport og gågater der folk handler etter jobb. Rundt det ligger boligstrøk fra etterkrigstiden, og mot sør havne- og industriområdet Marghera. Det er ikke en severdighet, og ingen reiser dit for byens egen skyld. Men det er et sted der italienere lever vanlige liv, og det merkes på prisene i barene og på lunsjmenyene.

Navnet kommer etter alt å dømme av et gammelt kastell på øya San Pietro, helt øst i bydelen, der Venezias første bispesete lå. Castello grenser mot San Marco i vest og Cannaregio i nordvest, og har lagunen på de to andre sidene. Mot sør vender den lange kaien Riva degli Schiavoni ut mot bassenget og øya San Giorgio. Mot nord ligger kaikanten mot kirkegårdsøya San Michele. Mellom disse to ytterkantene er Castello en tett vev av gater og kanaler som blir stadig roligere jo lenger øst du kommer.

Arsenalet var republikkens statlige skipsverft, og i sin storhetstid var det det største produksjonsanlegget i Europa før industrialiseringen. Etter det Biennalen, som i dag bruker delene av anlegget, oppgir, arbeidet det opptil 2 000 mann her om dagen i travle perioder. Galeiene ble bygget i serie, del for del, langs kanalene innenfor murene, og verftet kunne utruste en flåte på kort varsel. Det var hjertet i Venezias makt til sjøs, og det var hemmelig: murene som omgir det, er fortsatt der.

Biennalen er mer enn utstillingene. Institusjonen driver også filmfestivalen på Lido, og festivaler for dans, musikk og teater, alle med egne datoer. Når nordmenn snakker om «Biennalen», mener de likevel som regel den store utstillingen med nasjonale paviljonger, og det er den denne siden handler om. Hvor den står blant andre samlinger av nyere kunst i landet, fra Milano til Roma, har vi sett på under moderne kunst i Italia.

Kunstbiennalen går i partallsår og arkitekturbiennalen i oddetallsår. Slik har det vært siden pandemien byttet om på rytmen, så eldre guider kan si det motsatte. Datoene fra Biennalen selv, lest på labiennale.org i september 2026:

Abruzzo er mest kjent for fjellene og nasjonalparkene i innlandet, og mange nordmenn har aldri tenkt på regionen som et badested. Det er en del av poenget. Kysten her er italiensk ferie for italienere, med lavere priser enn i Romagna, og trabocchi-strekningen er så annerledes enn resten av Adriaterhavet at den nesten føles som en annen sjø.

Pescara er en ung by i italiensk målestokk. Den vokste fram rundt munningen av elva med samme navn, og dagens by ble til da to nabokommuner på hver sin side av elva ble slått sammen på 1920-tallet. Mye av sentrum ble bygget opp igjen etter bombingen under andre verdenskrig, og byen ser derfor mer ut som en moderne kystby enn som en gammel. Det gamle Pescara, Pescara Vecchia, er et lite kvarter sør for elva med smale gater, restauranter og barer, og det er der kveldslivet samler seg.

Byene ligger der Via Flaminia fra Roma når havet, rett sør for grensen mot Emilia-Romagna. Pesaro er den største, en provinshovedstad med havn og industri. Fano er mindre, lavere og mer preget av fiskerihavnen. Begge har sandstrand, badeklubber og sykkelveier, og begge er rimeligere enn kysten lenger nord. De fungerer godt som base for innlandet også, fordi Urbino og åsene i Marche ligger rett bak dem.

Gioachino Rossini ble født i Pesaro i 1792, og byen har bygget identiteten sin rundt ham. Kommunen har lagt en egen Rossini-rute gjennom sentrum: fødehuset i via Rossini, som har vært nasjonalmonument siden 1904 og i dag er et fornyet museum; Teatro Rossini på piazza Lazzarini, som Rossini selv åpnet som Teatro Nuovo i 1818 med La gazza ladra; konservatoriet i Palazzo Olivieri, grunnlagt etter hans ønske som musikkskole i 1882; og et nytt Rossini-museum med ti saler i Palazzo Montani Antaldi i via Passeri.

Stasjonene er knyttet sammen av regionallinjene FL1, FL3 og FL5, som krysser byen i en halvsirkel sør og vest for sentrum. Det gjør dem til noe mer enn reservestasjoner: fra Trastevere går det direkte tog til Fiumicino, fra San Pietro til cruisehavna i Civitavecchia, og fra Tiburtina til Tivoli. Under går vi gjennom de fire stasjonene, hva som går derfra, og når de er et bedre valg enn hovedstasjonen. Hovedstasjonen selv, med spor, bagasjeoppbevaring og nabolag, har sin egen side om Roma Termini.

Fordi Termini er en sekkestasjon. Alle sporene ender inne i bygningen, og tog som skal videre, må kjøre ut samme vei. Gjennomgående tog — et Intercity fra Torino til Salerno, et Frecciarossa fra Napoli til Milano — sparer tid på å stoppe på en gjennomgangsstasjon i stedet, og det er rollen Tiburtina og Ostiense har fått. Regionaltogene som krysser byen, stopper på alle.

Italia regulerer persontransport i bil strengt. Rammeloven fra 1992 skiller mellom to lovlige tjenester: drosjen, som står på offentlige holdeplasser og har kommunalt fastsatte takster, og noleggio con conducente, leiebil med sjåfør, forkortet NCC, som bare kan bestilles på forhånd. Alt annet er ulovlig. Denne siden handler om hvordan du bestiller i praksis — hvilke apper som faktisk virker, når du bør bestille i forveien, og hvordan du skiller en lovlig sjåfør fra en som ikke er det. Taksameter, tillegg og flyplassenes fastpriser står i gjennomgangen av drosje i Italia.

Forskjellen ligger i hvordan turen begynner. Loven sier at drosjen retter seg mot en utenza indifferenziata — hvem som helst — og at den venter på offentlig sted. Du tar den fra holdeplassen, eller du bestiller den på telefon eller i en app, og prisen følger kommunens takster. Innenfor kommunen har sjåføren plikt til å kjøre deg.

Toget drives av Trenord, det regionale jernbaneselskapet i Lombardia, og det er den raskeste og mest forutsigbare veien mellom byen og Nord-Italias største flyplass. Flyplassen ligger rundt femti kilometer nordvest for Milano, og alternativet — flybussen — står i den samme motorveitrafikken som alle andre. Her går vi gjennom det en flyplassoversikt ikke har plass til: de to linjene og stoppene deres, billettypene og hva de faktisk tillater, familiebilletten, byttet mellom terminalene, og hva du gjør når toget ikke går.

Malpensa Express er egentlig to togtjenester som deler spor det siste stykket. Den ene starter på Milano Cadorna, stasjonen i sentrum like ved Sforza-slottet. Den andre starter på Milano Centrale, byens hovedstasjon. Begge går til terminal 1 og videre til terminal 2, og Trenord oppgir avgang hver halvtime fra hver av dem, alle dager. Fra terminal 1 går det dermed fire tog i timen inn mot byen, fordelt på de to stasjonene.

Det er lett å overse dem. Søker du på en strekning mellom to storbyer, kommer høyhastighetstogene først, og et Intercity som bruker dobbelt så lang tid, havner lengre ned. Men mellom Genova og Pisa, mellom Rimini og Bari eller mellom Salerno og Reggio Calabria er Intercity ofte det eneste direkte toget, og det setter deg av i sentrum av byer som Sestri Levante, Pesaro og Paola. Her er hvor de går, hvordan billetten fungerer, og når de er verdt tiden.

Et Intercity er et fjerntog med færre stopp enn et regionaltog og flere enn et høyhastighetstog. Det kjører på det vanlige jernbanenettet, ikke på de egne høyhastighetssporene, og derfor går det gjennom byene som ligger langs de gamle linjene. Trenitalia er eneste selskap som kjører dem; Italo har ingen tilsvarende tog.

Utleien kommer i to former. Den ene er den klassiske bysykkelen med faste stativer, der du henter og leverer sykkelen på en stasjon. Den andre er det italienerne kaller sharing eller free floating: sykler og sparkesykler som står spredt rundt i byen, som du finner på kartet i appen og setter fra deg innenfor et avmerket område. Hvilke selskaper som har lov til å drive i hvilken by, bestemmer kommunen, og tillatelsene lyses ut på nytt med jevne mellomrom. Derfor er det lite vits i å laste ned en app hjemmefra før du vet hvem som faktisk kjører der du skal.

Hva du bør velge, avhenger mest av hvor langt du skal. På korte strekninger i et flatt sentrum er vanlig bysykkel billigst og krever minst av deg. Elsykkelen er verdt tillegget i bakkete byer og når det er varmt, fordi du kommer fram uten å være gjennomvåt. Elsparkesykkelen er raskest å finne og lettest å parkere, men den er også den som har flest regler knyttet til seg, og den eneste der hjelmen er påbudt. For en familie med barn under 14 år er den uaktuell uansett.

Vinci ligger i åsene på Montalbano, nord for Empoli, og er en liten landsby med en borg, et museum om Leonardos maskiner og fødehuset hans et par kilometer utenfor. Certaldo ligger i Elsa-dalen på veien mot Siena og er to byer i én: den moderne nede ved jernbanen og den middelalderske oppe på åsen, bygget i rød murstein. De to stedene ligger en kort kjøretur fra hverandre, og det er naturlig å ta dem samme dag.

Museo Leonardiano er et kommunalt museum fordelt på flere bygninger i sentrum. I Palazzina Uzielli og i borgen til grevene Guidi står modeller av maskinene Leonardo tegnet: flygemaskiner, vevstoler, broer, krigsmaskiner og verktøy, bygget etter skissene i notatbøkene. I en egen avdeling i Via Roma, «Leonardo e la Pittura», handler det om maleriene hans og hvordan han arbeidet som maler. Fra tårnet på borgen er det en utsiktsterrasse over olivenlundene, som stenger i dårlig vær.

Byene ligger i innlandet av Maremma, i hjørnet der Toscana møter Lazio, og de er små. Pitigliano er den største, og du går gjennom den gamle bydelen på en formiddag. Sovana er i praksis én gate. Sorano er brattere og mer forlatt. Sammen fyller de to rolige dager, og det er nettopp tempoet som gjør dem verdt omveien: få turistbusser, lite støy og ingen køer utenom et par helger om sommeren.

Fordi byen i flere hundre år hadde et av de mest levende jødiske samfunnene i Italia, og fordi forholdet til naboene var uvanlig godt. Foreningen La Piccola Gerusalemme, som driver anlegget i dag, forklarer at jødiske familier fra Roma, Firenze og Siena kom hit på 1500-tallet. Grevene av Orsini styrte Pitigliano, og de valgte å ikke håndheve de antijødiske reglene som gjaldt i Kirkestaten og i storhertugdømmet rundt. Jødene fikk eie eiendom og drive handel med korn, matvarer og tekstiler.

Navnet kommer fra den romerske byen Luni ved elvemunningen, som i dag er et utgravningsfelt på sletta nær kysten. Luni var havnen der marmoren fra Carrara ble skipet ut, og amfiteateret og gatenettet der hører mer sammen med de andre romerske ruinene utenfor Roma enn med dalen som arvet navnet. Selve dalen ligger lenger inn og høyere opp, i provinsen Massa-Carrara, og Pontremoli er den naturlige hovedbyen. Fra La Spezia er du oppe i dalen på kort tid, og det er slik de fleste kommer hit: som en dagstur eller to fra kysten, eller som en etappe på pilegrimsveien fra nord.

Det er flate steinfigurer av menn og kvinner, hogd i sandstein, med ansikt, armer og ofte våpen eller smykker risset inn. Museo delle Statue Stele Lunigianesi i Pontremoli beskriver dem som ett av de viktigste fenomenene i europeisk megalittkultur, og det er en rimelig beskrivelse. Figurene er abstrakte på en måte som ser moderne ut, og mange besøkende går inn for å se noen gamle steiner og blir stående lenge.

For de fleste reisende er Grosseto et sted man passerer: en jernbanestasjon på kystbanen mellom Roma og Pisa, en avkjøring på veien mot Maremma-parken, byen man kjører forbi på vei til Saturnia eller Monte Argentario. Den rollen gjør byen nyttig. Den er det enkleste utgangspunktet i området uten bil, hotellene er rimeligere enn på kysten, og du får en kveld i en italiensk provinsby som ikke lever av turister.

Fordi byen lenge var liten, og fordi det meste av den er nytt. Kystsletta rundt var sumpland med malaria i århundrer, og folk som kunne velge, bodde høyere oppe. Grosseto var en liten by bak murene sine til sumpene ble tørrlagt, og den vokste først for alvor på 1900-tallet. Under andre verdenskrig ble byen bombet i 1943 og 1944, og også murene ble truffet. Det du ser når du kjører inn, er derfor boligblokker og rundkjøringer, og mange snur før de har funnet sentrum.

Navnet betyr «Sienas leire», og det er det hele handler om. Bakkene er ikke åser av stein, men av gammel havbunn som eroderer, og det gir en overflate som skifter farge med årstiden: knallgrønn av korn om våren, gul i juni, og grå og nesten naken etter pløyingen om høsten. Mange kjører gjennom på vei et annet sted. Det er en av grunnene til at det lønner seg å stoppe.

Fordi de er laget av leire fra et hav som dekket området for mellom 2,5 og 4,5 millioner år siden, i pliocen. Regionens egen reiselivsportal beskriver leiren, som lokalt heter mattaione, som blandet med steinsalt og gips. Den er tett, holder lite vann og tåler dårlig regn, og det er erosjonen som har laget formene du ser.

Øygruppen som helhet, med båtene fra Milazzo, sesongene og hvor lenge du bør bli, er beskrevet i Lipari og de eoliske øyene. Her går vi nærmere inn på de to øyene, hva du gjør på dem, og hvilken av dem som passer deg. Vil du se glødende lava, er det Stromboli og ikke Vulcano du skal til; Vulcano er en vulkan du lukter mer enn ser.

Vulcano er den første øya båtene fra Milazzo legger til ved, og du kjenner den før du går i land. Svovelgass siver ut av bakken, fra fumaroler i havneområdet og fra bunnen av sjøen, og lukten av råtne egg ligger over Porto di Levante. Havnebyen er liten og lever av badeturister om sommeren; utenom sesongen er det meste stengt.

Området ligger sør for Noto, mellom barokkbyene og øyas sørspiss ved Capo Passero. Det er flatt, varmt og tørt, med mandeltrær, drivhus og tomatåkrene rundt Pachino på den ene siden og havet på den andre. Her finnes ingen store hoteller og ingen tog, og det er nettopp derfor stedet har holdt seg lite utbygd. Du trenger bil.

Hele Marzamemi er egentlig ett anlegg. Tunfiskeriet, la tonnara, ble anlagt på 1600-tallet og var i drift i flere hundre år, og husene til arbeiderne, lagerbygningene, kirken og herskapshuset til eierfamilien ligger rundt en stor, åpen plass ved sjøen, Piazza Regina Margherita. I dag er de lave steinhusene restauranter, barer og butikker, og plassen er fylt med bord fra kvelden og langt ut i natten.

Keramikken er ikke pynt lagt på for turistene. Byen har laget brukskeramikk og fliser i århundrer, navnet kommer etter en vanlig forklaring fra arabisk og viser til krukker, og i dag er gatene fulle av verksteder og butikker. Men det er også en vanlig siciliansk by med mange kirker, bratte smug og ingen strand, og den er best for den som liker å gå. Tre ganger i året blir trappen noe annet enn en trapp — med blomster om våren og med lys om sommeren.

Scalinata di Santa Maria del Monte forbinder den nedre byen, der rådhuset og hovedtorget ligger, med den gamle kirken Santa Maria del Monte på toppen. Trappen ble anlagt på 1600-tallet for å knytte de to delene av byen sammen, og flisekledningen er langt nyere enn selve trappen. Hvert opptrinn har et eget mønster, og til sammen viser de stilene i siciliansk keramikk gjennom tidene, fra arabisk-normanniske motiver til barokk og 1800-tall. Regionens turistkontor beskriver den som keramikkens historie gjennom ti århundrer.

Dette er ikke et sted for sandstrand. Kysten er lava, og du bader fra svaberg og betongplattformer. Til gjengjeld får du en by som lever sitt eget liv, en kyst med klart vann og Etna i ryggen, og korte avstander til både flyplassen og vulkanen. Mange som bor her, bruker det som base for resten av østkysten.

Byen ble bygget opp igjen etter jordskjelvet i 1693, og fasadene er laget av mørk lavastein og lys kalkstein om hverandre. Det gir sentrum et eget uttrykk: svarte sokler og portaler, hvite gesimser, og balkonger med smijern og steinkonsoller hugget som masker og engler. Hovedgaten Corso Umberto går gjennom byen fra Piazza Garibaldi til domkirkeplassen.

Regionens turistmyndighet beskriver Supramonte som et område på 35 000 hektar som deles av fem kommuner: Oliena, Orgosolo, Urzulei, Dorgali og Baunei. Det er ikke én fjelltopp, men et platå av kalkstein med daler, grotter, synkehull og skog, der hyrdene i århundrer har holdt til og der få veier går. Å forstå det som ett landskap med flere innganger er nøkkelen til å velge riktig tur.

Gola su Gorropu er et juv gravd ut av elva Flumineddu, som samler regnvannet fra nordsiden av Gennargentu og renner gjennom Supramonte. Selskapet som forvalter kløften for kommunene, Chìntula, oppgir at den er omtrent halvannen kilometer lang, fra toppen Punta Cucutos på 888 meter, og at den er rundt 500 meter dyp. I bunnen smalner den inn til fire–fem meter enkelte steder.

Det er den ærlige beskrivelsen, og den er viktig å ha med seg. Poetto er ikke en av de turkise buktene fra bildene av Sardinia. Den er en bystrand med promenade, kiosker, strandklubber og folk fra byen som tar en dukkert før jobb. Nettopp det er grunnen til å velge den: du kan bo i Cagliari, gå på museum om formiddagen og ligge på stranden om ettermiddagen uten å leie bil.

Cagliaritanerne beskriver Poetto etter fermate, holdeplasser. Inndelingen stammer fra trikken som en gang gikk langs stranden, og den er beholdt etter at bussene tok over. Den første holdeplassen, nærmest Sella del Diavolo og Marina Piccola, har det grunneste vannet. Rundt den andre og tredje ligger de gamle strandklubbene, og lenger øst, fra rundt den femte, der det spanske vakttårnet står, blir det mer fri sand uten anlegg.