Michelangelos siste skulptur står i Milano, ikke i Firenze eller Roma. Han arbeidet på Pietà Rondanini til dagene før han døde i februar 1564, den ble aldri ferdig, og i dag står den alene i et gammelt sykehusrom inne i Sforza-slottet. Gårdsrommene rundt er gratis å gå inn i; museene krever billett.
Slottet ligger i utkanten av sentrum, ti minutters gange nordvest for Duomo, med en halvsirkelformet plass og en fontene foran hovedporten. Det er et stort, tungt mursteinsanlegg med runde hjørnetårn, tre gårdsrom innenfor hverandre og en park bak. Du kan gå tvers gjennom hele anlegget uten å betale, og mange gjør nettopp det på vei fra byen til Parco Sempione.
Borgen som ble revet og bygget opp igjen
Visconti-familien anla den første borgen her fra 1358. Da familien mistet makten i 1447, rev byens egne innbyggere den ned som et symbol på tyranniet — og da Francesco Sforza tok over tre år senere, bygget han den opp igjen, større. Det er det anlegget som står nå, med senere påbygg fra spansk og østerriksk tid, da slottet i lange perioder var kaserne og ikke residens.
Tårnet midt i fasaden er en rekonstruksjon. Originalen eksploderte i 1521 da kruttlageret inne i det ble truffet av lynet, og tomrommet sto i nesten fire hundre år. På slutten av 1800-tallet var det seriøse forslag om å rive hele anlegget for å frigjøre tomten; arkitekten Luca Beltrami stanset det, restaurerte borgen og bygget tårnet opp igjen etter gamle tegninger tidlig på 1900-tallet. Bygget ble skadet av bomber i 1943 og satt i stand på nytt etter krigen. De andre store borgene i landet er samlet i slott og borger i Italia.

Foto: Ivan Stesso · CC BY-SA 4.0 · Wikimedia Commons · skalert
Pietà Rondanini står alene i et sykehus
Skulpturen har fått et eget rom i Ospedale Spagnolo, en lav 1500-tallsbygning inne i det ytre gårdsrommet, og siden 2015 står den der uten annet i rommet. Du går rundt den. Det er hele utstillingen.
Det du ser, ligner ikke på noe annet Michelangelo lagde. Maria og den døde sønnen smelter sammen til én oppreist form, ansiktene er knapt hogget ut, og armene er tynne og lange. En avkappet arm fra en tidligere versjon av gruppen henger fortsatt igjen i marmoren, fordi han hogget om hele figuren mens han holdt på og aldri fjernet resten. Han var 88 år. Sammenlignet med David i Firenze, som er alt en ung mann kan få til med teknikk, er dette noe annet: en gammel manns arbeid som slutter der det slutter. Navnet kommer fra Palazzo Rondanini i Roma, der skulpturen sto i lang tid før kommunen kjøpte den i 1952, og det er det eneste marmorverket av Michelangelo i Milano.
Leonardos sal med morbærtrærne
I det indre hjørnetårnet ligger Sala delle Asse, som Leonardo da Vinci dekorerte i 1498 for Ludovico Sforza. Hele hvelvet er malt som en pergola av seksten morbærtrær med greinene flettet inn i hverandre og et gulltau som løper gjennom knutene. Det er ikke et bilde på en vegg, det er et rom forvandlet til en lund.
Valget av tre er en ordspøk. Ludovico ble kalt il Moro, og moro er også det italienske ordet for morbær. Salen er stengt for restaurering, og kommunens billettside oppgir den som stengt i 2026. Kjøp ikke billett for salens skyld. Kommunen stenger også andre enkeltsaler i perioder — utsiktssalene øverst i Rocchetta var borte en hel sommermåned — og slike beskjeder står som regel bare på billettsiden, ikke ved inngangen, så les den før du reiser. Den andre Leonardo-veggen i byen har sitt eget bookingsystem, beskrevet i artikkelen om Nattverden av Leonardo.
Leonardo var ikke alene om å arbeide her. Ludovico Sforza samlet et hoff av folk han hentet inn utenfra, og Donato Bramante — mannen som senere tegnet den første planen for Peterskirken i Roma — hadde oppdrag både på slottet og i byens kirker i de samme årene. Det korte tiåret på 1490-tallet, før franskmennene tok Milano i 1499 og hoffet gikk i oppløsning, er den perioden byen fortsatt lever på kunstnerisk.
Hva mer rommer museene?
Mer enn du rekker. Under én billett ligger Museo d'Arte Antica med skulptur fra senantikken til renessansen og gravmonumentet over Gaston de Foix, et malerigalleri med Mantegna, Bellini, Correggio og Canaletto, et møbelmuseum som ender i italiensk design fra 1900-tallet, en av Europas store samlinger av musikkinstrumenter, en avdeling for keramikk, glass og gullsmedarbeid, og i kjelleren både en egyptisk samling og en forhistorisk. Samlingene ligger rundt de to indre gårdsrommene, Corte Ducale og Rocchetta.
Praktisk betyr det at du må velge. De fleste tar skulptursamlingen med Pietà Rondanini, går gjennom malerigalleriet ovenpå, og lar resten ligge. Er du interessert i instrumenter eller møbler, er de to samlingene bedre enn de høres ut, og de er alltid tomme — instrumentmuseet har dessuten RAIs gamle studio for elektronisk musikk bygget opp igjen inne i salene, og det er den avdelingen som fungerer best med barn. I tillegg rommer slottet et grafikkarkiv og Biblioteca Trivulziana, der en av Leonardos notatbøker ligger; begge er arbeidsbibliotek og ikke en del av den vanlige runden.
Hva koster billetten, og når er museene gratis?
Ordinær billett til samtlige museer i slottet koster 10 euro og redusert 5 i kommunens egen nettbutikk (2026). Den reduserte prisen gjelder fra 65 år, for studenter og for unge mellom 18 og 25, og Milano krever ikke statsborgerskap for å gi den. Under 18 er gratis, men de skal likevel ha en billett — hent den i luken eller last den ned. Vet du at du skal til byen, men ikke hvilken dag, finnes et alternativ med åpen dato til 11 euro, redusert 6, som kan brukes innen tolv måneder.
Første søndag i måneden er inngangen gratis for alle. Gratisbilletten kan ikke bestilles på nett, og køen er deretter: du sparer 10 euro og får fulle saler i bytte, mens en vanlig tirsdag formiddag er nesten tom. Andre tirsdag i måneden er gratis til og med 25 år. Ordningene justeres, så sjekk dem for datoen din — kommunale og statlige gratisdager på italienske museer følger ikke samme mønster.
Skal du inn i mer enn ett kommunalt museum, lønner kortene seg. Milano Museo Card koster 15 euro, gjelder ett år, er personlig og må vises med legitimasjon; Tourist Museum Card koster 20 euro og gir én inngang i hvert av dem i tre sammenhengende dager. Med Museo del Novecento til 10 euro og Galleria d'Arte Moderna til 8 (2026) er årskortet i pluss alt på det andre museet, og så fort går museumskortene i Italia sjelden opp.
Er det verdt en billett, eller holder gårdsrommene?
Gårdsrommene holder hvis du bare er på gjennomreise mellom sentrum og parken. Du får murene, tårnet, brønnen i hertugenes gård og en følelse av anleggets størrelse, og det koster ingenting. Mange bruker slottet nettopp slik, som en snarvei med utsikt.
Billetten er verdt det for Pietà Rondanini alene. Det er en av de tre–fire viktigste enkeltgjenstandene i Milano, den har aldri kø, og besøket der inne tar tjue minutter. Legger du til malerigalleriet, har du halvannen time godt brukt.
Parco Sempione bak slottet
Går du rett gjennom anlegget og ut i bakkant, kommer du inn i byens største park. Området var eksersisplass for garnisonen etter at Napoleon rev de stjerneformede utenverkene rundt borgen, og det ble lagt om til park i engelsk stil på 1890-tallet, med kunstige høyder, en dam og slyngede grusganger.
Dette er stedet å legge en pause midt på dagen i juli. Milano ligger i Po-slettens fuktige varme, gatene mellom husrekkene gir ikke fra seg noe av den, og parken er byens eneste store sammenhengende skygge. Hvordan du planlegger dagene rundt den slags, står i artikkelen om hetebølger i Italia. Om kvelden er parken mindre trivelig enn om dagen, og den er ikke stedet å gå alene etter mørkets frembrudd.
Parken har også en historie som er verdt å kjenne til når du står i den. Anlegget var opprinnelig hertugenes jaktpark, som strakte seg flere kilometer nordvestover fra borgen, og den lange rette aksen ut fra slottet mot Fredsbuen er restene av den. Alt du ser av grøntområde her, er altså ikke et parkanlegg lagt til byen, men et fyrstelig område byen gradvis har tatt tilbake. Arena Civica på nordsiden, en nyklassisistisk friidrettsarena fra 1807 formet som et romersk amfiteater, er fra den samme napoleonske omleggingen og brukes fortsatt.
Fredsbuen, tårnet og akvariet
I den andre enden av parken står Arco della Pace. Den ble påbegynt i 1807 som en seiersbue for Napoleon og fullført i 1838, etter at østerrikerne hadde tatt over, som en fredsbue i stedet. Ifølge byens egen fortelling ble firspannet på toppen snudd, slik at hestene vender mot byen og ikke mot Frankrike.
Inne i parken ligger dessuten tre ting det er verdt å kjenne til. Torre Branca er et smalt ståltårn fra 1933 med heis til toppen og utsikt over hele byen, med korte og uforutsigbare åpningstider. Triennale-bygningen rommer et designmuseum, som er den ene severdigheten i Milano som faktisk handler om det byen er kjent for i dag. Og akvariet i det jugendpregede bygget fra verdensutstillingen i 1906 er et av Europas eldste, lite og gammeldags, og et godt kort å ha i bakhånd med barn — det er beskrevet nærmere i artikkelen om Milano med barn.
Når bør du gå, og hvor lang tid trenger du?
Regn med halvannen til to timer for slottet med ett eller to museer, og en halv time til for en runde i parken. Er du bare ute etter Pietà Rondanini og gårdsrommene, klarer du deg med femti minutter.
Morgenen er best. Museene åpner før gruppene kommer, gårdsrommene ligger i skygge fra østmuren, og du får kombinert slottet med noe annet før lunsj. Nærmeste metrostasjoner er Cairoli og Cadorna, og fra Brera er det ti minutters gange. Skal du videre til taket på Duomo etterpå, tar det et kvarter til fots gjennom handlegatene. Resten av det byen har å by på, står i oversikten over severdighetene i Milano, og hvilken bydel som gir deg kortest vei hit om morgenen, i hvor du bør bo i Milano.
Tips. Gå inn hovedporten, tvers gjennom alle tre gårdsrommene og ut i parken bakerst, og ta så Pietà Rondanini på veien tilbake. Da har du sett anlegget som det er — en rekke rom som blir stadig mer private jo lenger inn du kommer — før du går inn i museet, og skulpturen står i det rommet som en gang lå lengst fra porten.
