Visconti og Sforza

Publisert 21. oktober 2026 · Av redaksjonen i Italiaferie.com

Visconti og Sforza er de to familiene som styrte Milano i nesten to hundre og femti år, fra slutten av 1200-tallet til 1535. Visconti gjorde byen til et hertugdømme og startet byggingen av domkirken. Sforza, som giftet seg inn i familien og overtok, bygget slottet på nytt og hentet Leonardo da Vinci til byen. Det meste av det du ser i Milano fra før 1600, og mye i Pavia, Cremona og Bellinzona, ble bestilt av dem.

Det er lett å blande dem sammen, og det er ikke rart. Sforza-familien fikk makten nettopp ved å gifte seg med den siste Visconti-arvingen, og de førte videre både statsapparatet, slottene og våpenmerket. Men de var helt ulike slekter. Visconti var gammel milanesisk adel og erkebiskoper. Sforza var leiesoldater fra Romagna, med et etternavn som betyr noe sånt som «kraft». Denne siden forteller historien i rekkefølge, og forklarer hvor du ser sporene etter hver av dem i dag.

Hvordan fikk Visconti makten i Milano?

Gjennom kirken. Ottone Visconti var erkebiskop av Milano, og i 1277 slo han rivalfamilien della Torre i slaget ved Desio nord for byen. Fra da av var Visconti-familien byens herrer, først som keiserens stedfortredere og siden i eget navn. De styrte ikke en republikk med valgte råd, som i Venezia, men et fyrstedømme der makten gikk i arv, og det var en modell flere byer i Nord-Italia kom til å følge.

Familien var hard. Bernabò Visconti, som delte makten med broren på 1300-tallet, er kjent for et regime der skatter og straffer var like vilkårlige, og samtidige skrev om hundene hans, som bøndene ble pålagt å fø. Broren Galeazzo II flyttet sitt hoff til Pavia, bygget borgen der og grunnla universitetet i 1361. Pavia ble familiens andre hovedstad, og det er grunnen til at en så liten by har så mye av dem.

Gian Galeazzo: hertugen som ville bli konge

Den mest betydningsfulle av dem var Gian Galeazzo, sønnen til Galeazzo II. I 1385 tok han makten ved å arrestere sin egen onkel Bernabò, som døde i fangenskap. Deretter gikk det fort. Han erobret Verona, Vicenza, Padova, Pisa, Siena, Perugia og Bologna, og i 1395 kjøpte han hertugtittelen av keiser Wenzel. For første gang var Milano et hertugdømme, og Gian Galeazzo regnes av mange som den som var nærmest å samle Nord- og Midt-Italia under én hersker før 1800-tallet.

Han satte også i gang de to byggverkene du fortsatt besøker. Domkirken i Milano ble påbegynt i 1386, og han ga byggeorganisasjonen marmorbruddet i Candoglia ved Lago Maggiore, som den fortsatt eier. Ti år senere la han grunnsteinen til kartusianerklosteret ved Pavia, som skulle bli familiens gravkirke. Han døde av pest i 1402, mens hæren hans sto foran Firenze, og riket falt fra hverandre i årene etter.

Slangen som sluker et barn

Visconti-familiens våpenmerke er il biscione, en blå slange som har et menneske i munnen. Hvem det er, og om slangen spiser det eller spytter det ut, har vært diskutert i hundrevis av år; den vanligste forklaringen knytter merket til et sagn om en slange som skal ha herjet området. Det merket er overalt i Milano når du først har sett det: over portene på slottet, på fasader i sentrum og på kirkene familien bekostet.

Det lever også videre utenfor museene. Biscione er en del av bilmerket til Alfa Romeo, som ble grunnlagt i Milano, sammen med byens røde kors. Fotballaget Inter har slangen som kallenavn, og mange milanesere kaller Inter-supporterne nettopp det. Går du på kamp på San Siro, ser du den på flaggene, seks hundre år etter at den først ble malt på et skjold.

Fra leiesoldat til hertug: Francesco Sforza

Den siste Visconti-hertugen, Filippo Maria, hadde ingen sønn. Han hadde en datter, Bianca Maria, og en hærfører han trengte: Francesco Sforza, sønn av en condottiero (leiehærfører) fra Romagna. I 1441 ble de to gift i Cremona, som var en del av medgiften. I Cremona fortelles det etter en seiglivet lokal forklaring at torronen ble laget til det bryllupet, men det er ikke dokumentert.

Da Filippo Maria døde i 1447, utropte milaneserne en republikk, den ambrosianske, oppkalt etter byens skytshelgen. Den holdt i tre år. Francesco Sforza beleiret byen, sultet den ut og ble hertug i 1450. Han bygget opp borgen igjen som innbyggerne hadde revet, og han grunnla det store sykehuset Ca' Granda, som i dag huser universitetet i Milano og er et av de mest imponerende renessansebyggene i byen. Gårdsrommet er åpent for besøkende når universitetet er åpent, og det er et av de minst besøkte stedene i sentrum.

Kanalene, broene og vannet

Begge familiene forsto at Milano, en by uten havn og uten stor elv, levde av vann som andre hadde gravd fram. Naviglio Grande var eldre enn dem, men det var under Visconti at kanalsystemet ble knyttet til byggeplassen for domkirken, slik at marmoren fra Lago Maggiore kunne fraktes på lektere helt inn til sentrum. Under Francesco Sforza ble Martesana-kanalen gravd fra elva Adda i øst, og byen fikk dermed vannvei i to retninger. Det er restene av dette systemet som i dag er barer og aperitivo i kanalkvarteret Navigli.

Lenger ute bygget de broer og borger for å kontrollere ferdselen. I Lecco, der Comosjøen smalner inn og blir til Adda igjen, bærer steinbroen fra 1300-tallet navnet til Azzone Visconti, og den var en del av forsvarsverket mot Venezia. Republikken Venezia var familienes store rival i øst, og det var Venezia som tok Bergamo og Brescia fra Milano på 1400-tallet. Grensen mellom de to statene gikk langs Adda, og det er grunnen til at Bergamo i dag ser venetiansk ut, mens Lecco og Como ser milanesiske ut.

Ludovico il Moro og Leonardo

Francescos sønn Galeazzo Maria ble myrdet i en kirke i Milano i 1476, og hans sønn var for ung til å styre. Makten gikk til onkelen, Ludovico Sforza, kalt il Moro, «mauren» — etter sigende for den mørke hudfargen, kanskje også etter mellomnavnet Mauro. Han ble formelt hertug i 1494. Det var Ludovico som hentet Leonardo da Vinci til Milano og bestilte Nattverden, og som lot Bramante bygge om Santa Maria delle Grazie, kirken han tenkte som gravkirke for familien.

Hoffet hans var et av de rikeste i Europa i noen år. Han giftet seg med Beatrice d'Este fra Ferrara, og alliansen mellom Milano og Este-familien sto sentralt i hans politikk. Han bygget dessuten ut byen Vigevano sørvest for Milano, med en stor, rektangulær plass foran slottet der, som er blant de fineste renessanseplassene i Lombardia. Det var Ludovico som inviterte den franske kongen inn i Italia i 1494, for å få hjelp mot Napoli. Det slo tilbake: i 1499 tok Frankrike Milano, og Ludovico døde som fange i Frankrike.

Hvorfor varte ikke Sforza-familien?

Fordi Milano var for rik og lå for sentralt til å få være i fred. Etter 1499 ble hertugdømmet en kasteball mellom Frankrike, Spania og keiseren. Ludovicos sønner ble satt inn som hertuger to ganger, av dem som til enhver tid trengte et navn å styre gjennom. Den siste, Francesco II Sforza, døde barnløs i 1535, og hertugdømmet gikk til keiser Karl V og ble en del av det spanske imperiet. Det var slutten på et selvstendig Milano.

Spanjolene, og fra 1700-tallet østerrikerne, styrte byen fra det samme slottet som Sforza hadde bygget, men nå som festning og kaserne. Den lange perioden under Habsburg i Italia forklarer hvorfor slottet ble seende ut som det gjør, og hvorfor det sto nær ved å bli revet på 1800-tallet. Tårnet over hovedinngangen er i dag en gjenoppbygging fra begynnelsen av 1900-tallet.

Hvor ser du Visconti og Sforza i dag?

Begynn i Milano, der tre av besøkene ligger innenfor en halvtimes gange. Domkirken er Visconti-familiens, slottet og Ca' Granda er Sforza-familiens, og Nattverden i Santa Maria delle Grazie er Ludovicos. I Sforza-slottet er gårdsrommene gratis, og museene inne tar 10 euro (2026). Sala delle Asse, som Leonardo dekorerte for Ludovico, er stengt for restaurering.

• Pavia: borgen til Galeazzo II, nå byens museer, og kartusianerklosteret like nord for byen, Visconti-familiens gravkirke.
• Cremona: byen som var Bianca Marias medgift, og der bryllupet med Francesco Sforza sto i 1441.
• Vigevano: Ludovicos plass og slott, en kort togtur sørvest for Milano.
• Lecco: broen over Adda som bærer navnet til Azzone Visconti.
• Bellinzona: de tre borgene i Ticino, utbygd mens byen hørte til hertugdømmet.

Pavia er den beste halvdagsturen for den som vil se familien utenfor Milano, og klosteret med fasaden i farget marmor er det mest overdådige de etterlot seg. Pavia og Certosa di Pavia ligger på samme jernbanelinje, så de lar seg kombinere på én dag. Vil du sammenligne Milanos dynastier med de andre store familiene i renessansens Italia, er Medici-familien i Firenze det naturlige motstykket: bankfolk der Milano hadde soldater, og en republikk på papiret der Milano hadde en hertug.