Normannerne kom til Sør-Italia som leiesoldater tidlig på 1000-tallet og endte som konger av Sicilia. I drøyt hundre år styrte de en øy der folk snakket gresk, arabisk og latin, og de lot alle tre tradisjonene arbeide side om side. Det er derfor Palermo har kirker med bysantinske mosaikker under arabiske tretak. Etter dem kom Frederik II av Hohenstaufen, barnebarnet til den første normannerkongen, som gjorde Sicilia og Apulia til midtpunktet i et keiserrike.
For en reisende er dette den perioden som forklarer mest av det du ser i sør, fra katedralen i Cefalù til borgene langs kysten av Puglia. Uten den bakgrunnen ser en mosaikkirke i Palermo ut som en blanding av stiler. Med den ser du et bevisst politisk valg: en liten erobrerelite som styrte gjennom de folkene den hadde erobret.
Hvem var normannerne?
Normannerne var etterkommere av vikinger som hadde slått seg ned i Normandie på 900-tallet. Hundre år senere snakket de fransk, var katolikker og hadde flere krigere enn jord. En del av dem dro sørover som leiesoldater og fant et Sør-Italia delt mellom bysantinske provinser, langobardiske fyrstedømmer og byrepublikker som Amalfi. Der var det arbeid for folk som kunne kjempe.
Den mest suksessrike familien var Hauteville (Altavilla på italiensk). Brødrene Robert, med tilnavnet Guiscard («den listige»), og Roger tok over det meste av fastlandet i sør i løpet av 1050- og 1060-tallet. Melfi i dagens Basilicata ble deres første sentrum. Pavene, som først hadde kjempet mot dem, valgte etter hvert å anerkjenne dem som lensmenn. Det ga normannerne en legitimitet de ikke kunne ha vunnet med sverd alene.
Foto: Cosal · CC BY-SA 4.0 · Wikimedia Commons · skalert
Erobringen av Sicilia, 1061–1091
Sicilia var på denne tiden arabisk. Øya hadde vært under muslimsk styre siden 800-tallet, og Palermo var en av de store byene i Middelhavet. Men emiratet var splittet, og en av de stridende emirene ba normannerne om hjelp. Roger krysset Messinasundet i 1061 og tok Messina. Erobringen tok tretti år. Palermo falt i 1072, og det siste arabiske tilholdsstedet, Noto, overga seg i 1091.
Roger styrte øya som greve og ble kalt «Storgreven». Han var ikke ute etter å tømme øya for folk. De arabiske bøndene, skatteinnkreverne og håndverkerne fikk bli, de greske munkene fikk beholde klostrene sine, og en ny latinsk kirke ble bygget oppå det hele. Det var en praktisk løsning for en liten erobrerelite som ikke hadde folk nok til å styre alene, og den ble grunnlaget for det særegne ved det normanniske Sicilia.
Roger II og kongeriket
Sønnen, Roger II, samlet Sicilia og de normanniske områdene på fastlandet og ble kronet til konge i Palermo juledag 1130. Riket hans var et av de rikeste i Europa. Hoffet brukte tre språk, dokumentene ble utferdiget på gresk, arabisk og latin, og den øverste embetsmannen, admiralen Georg av Antiokia, var en gresktalende kristen fra Syria.
Roger II var også en vitenskapsmann på trone. Han ga den arabiske geografen al-Idrisi i oppdrag å lage en verdensbeskrivelse med kart, og verket ble ferdig i 1154, samme år som kongen døde. Det er en av de viktigste geografiske tekstene fra middelalderen, og den ble skrevet i Palermo, på arabisk, for en kristen konge.
Det er fra Rogers tid de to mest kjente byggene stammer. Cappella Palatina i kongepalasset og Martorana-kirken, som Georg av Antiokia lot bygge, er begge fra 1130- og 1140-årene. Mosaikkene er laget av bysantinske mestere, tretaket i kapellet er arabisk håndverk, og planen er latinsk. Kapellet ligger inne i et palass som i dag huser det sicilianske regionparlamentet, så i Palermo avgjør parlamentets møtedager hvor mye av palasset du får se.
Hva bygde normannerne, og hvor står det?
Det meste av det som er igjen, ligger i og rundt Palermo, og ni av byggene inngår i verdensarvstedet «Det arabisk-normanniske Palermo og katedralene i Cefalù og Monreale» fra 2015. Listen er nyttig fordi den viser bredden: kongepalasset med Cappella Palatina, katedralen i Palermo, Martorana, San Cataldo med de tre røde kuplene, San Giovanni degli Eremiti, lystslottet Zisa, broen Ponte dell'Ammiraglio, og de to katedralene utenfor byen.
Katedralen i Cefalù er den eldste av de tre store mosaikkirkene, påbegynt under Roger II i 1131. Katedralen i Monreale kom sist og er den største; Monreale var Vilhelm IIs svar på erkebiskopen i Palermo. Zisa er det mest arabiske av alle byggene: et sommerpalass med fontene og vannrenne gjennom hovedsalen, bygget for å holde rommene kjølige. Det ble påbegynt under Vilhelm I og fullført under sønnen.
På fastlandet er sporene mer spredt. Katedralen i Salerno ble reist av Robert Guiscard på slutten av 1000-tallet, og i Bari ble basilikaen San Nicola påbegynt etter at sjøfolk fra byen hentet Nikolas' relikvier fra Myra i 1087. De mange normanniske katedralene og borgene i Calabria og Apulia er som regel ombygget flere ganger, og det normanniske ligger i grunnmuren mer enn i det du ser.
Visste du? Mosaikkunsten under normannerne er den tredje av Italias store mosaikktradisjoner, etter de romerske gulvene og de bysantinske kirkene i Ravenna. Ser du mosaikkene i Italia i den rekkefølgen, ser du hvordan teknikken flyttet seg fra gulvet til himmelen.
Fra Vilhelm den gode til Hohenstaufen
Etter Roger II kom sønnen Vilhelm I, som ettertiden kalte «den onde», og deretter barnebarnet Vilhelm II, «den gode», som døde barnløs i 1189. Da var den eneste arvingen etter Roger II datteren Konstanse, som var gift med Henrik VI av Hohenstaufen, sønn av keiser Fredrik Barbarossa. De sicilianske baronene valgte i stedet Tankred, en uekte sønnesønn av Roger II, men han døde i 1194. Samme år tok Henrik riket og ble kronet i Palermo.
Dagen etter kroningen, 26. desember 1194, fødte Konstanse en sønn i Jesi i Marche. Han fikk navnet Frederik, og han skulle bli den mest omtalte herskeren i italiensk middelalder. Henrik VI døde allerede i 1197, Konstanse året etter, og Frederik ble konge av Sicilia som treåring, med paven som formynder.
Hvem var Frederik II?
Frederik II vokste opp i Palermo, blant greske, arabiske og latinske lærde, og ble både konge av Sicilia og tysk-romersk keiser. Han ble kronet til keiser i Roma i 1220. Samtiden kalte ham stupor mundi, verdens under, og han var det mest uvanlige blant middelalderens konger: han snakket flere språk, skrev en bok om falkejakt som fortsatt leses av fagfolk, grunnla universitetet i Napoli i 1224 og samlet lovene for kongeriket i Konstitusjonene fra Melfi i 1231.
Ved hoffet hans oppsto den sicilianske diktskolen, der poeter for første gang skrev kjærlighetsdikt på et italiensk folkespråk i stedet for latin eller provençalsk. Dante regnet dem som forløpere, og det er her sonetten dukker opp. Uten dem hadde den italienske litteraturen sett annerledes ut: toskanerne lærte formen av sicilianerne.
Han var også en hard hersker. De muslimene som fortsatt gjorde opprør i innlandet på Sicilia, ble deportert til Lucera i Apulia fra 1220-årene, der de levde som en egen koloni under kongens beskyttelse og kontroll. Striden med pavene varte hele livet; Frederik ble bannlyst flere ganger. Han døde i Apulia i 1250 og ligger i porfyrkisten sin i katedralen i Palermo, ved siden av foreldrene og bestefaren Roger II.
Borgene etter Frederik
Der normannerne etterlot kirker, etterlot Frederik borger. Han bygde og bygde om et nett av festninger fra Sicilia til Apulia, og mange av dem kalles fortsatt castello svevo, den svabiske borgen, etter familiens hjemland i Schwaben. I Catania står Castello Ursino, reist på 1230- og 1240-tallet, og i Siracusa står Castello Maniace ytterst på Ortigia.
I Apulia er de tettest. Borgen i Trani ligger rett ved sjøen, og det åttekantede Castel del Monte, som står på UNESCOs verdensarvliste, er det mest gåtefulle av dem: ingen vet sikkert hva det var til. Fra Frederiks tid er det dessuten borger i Bari, Gioia del Colle og Lucera. De er nøkterne innvendig, og mange av dem var fengsel eller kaserne helt inn i vår tid — blant slott og borger i Italia er de bygget for å vise makt utover, ikke luksus innover.
Slutten: Anjou, Vesper og Aragon
Etter Frederiks død gikk det fort. Paven ga kongeriket til Karl av Anjou, bror av den franske kongen. Frederiks sønn Manfred falt i slaget ved Benevento i 1266, og barnebarnet Konradin ble halshugget i Napoli i 1268. Hohenstaufen-slekten var dermed ute av Italia.
Det franske styret varte ikke lenge på Sicilia. I 1282 brøt det sicilianske Vesperopprøret ut i Palermo, og øya ble lagt under Aragon. Fastlandet ble værende under Anjou med Napoli som hovedstad, og splittelsen mellom Napoli og Sicilia varte i flere hundre år. Den ble først formelt opphevet med Kongeriket De to Sicilier i 1816.
Hvor ser du sporene på én reise?
Bygg reisen rundt Palermo. To dager i byen dekker kongepalasset, katedralen, Martorana og Zisa, og en halv dag holder til Monreale. Cefalù ligger på toglinjen østover og passer som stopp på veien videre. Resten av øya har mindre normannisk og mer gresk og barokk, men borgene i Catania og Siracusa gir Frederik-delen av historien.
Vil du følge Frederik videre, er Apulia neste kapittel: Trani, Castel del Monte og Bari ligger innenfor en dagstur fra hverandre. Normannerne er bare ett lag av mange i sør; Italias historie i korte trekk gir rekkefølgen fra grekerne til bourbonerne, og den gjør det lettere å datere det du ser. Palermo gjør seg dessuten klar til et europeisk normannerår i 2027, ifølge byens festivalnettsted; vil du se byen mens den tar fram denne delen av historien, er det et år å merke seg.