Italia som stat er yngre enn Norges grunnlov. Landet ble samlet i 1861, Roma ble hovedstad først i 1871, og de nordligste områdene kom til så sent som i fredsoppgjøret etter første verdenskrig. Alt du merker på reisen — at maten skifter for hver time du kjører, at dialektene er ulike språk, at nord og sør ikke ligner hverandre — henger sammen med at halvøya var delt i nesten fjorten hundre år.
Den delingen begynte da Vestromerriket falt fra hverandre på 400-tallet. Fra da av og fram til 1861 var Italia et geografisk uttrykk, ikke et land: bystater, hertugdømmer, en kirkestat midt på og et kongerike i sør, med skiftende utenlandske herrer over det hele. Forhistorien før dette står i artiklene om etruskerne og Romerriket forklart for reisende.
Etter Roma: goterne, bysantinerne og langobardene
De første to hundre årene etter 476 skiftet halvøya hender flere ganger. Østgoterkongen Theoderik styrte fra Ravenna og lot romersk administrasjon stå. Så forsøkte den østromerske keiseren Justinian å ta Italia tilbake, og krigen som fulgte mellom 535 og 554 ødela landet grundigere enn noen invasjon hadde gjort — Roma skiftet hender flere ganger og sank til noen titusen innbyggere.
I 568 kom langobardene fra nord og tok mesteparten av innlandet, mens bysantinerne holdt Ravenna, Roma og kystene. Delingen mellom det langobardiske og det bysantinske Italia er den første av mange nord-sør-grenser, og noen av dem ser du fortsatt i arkitekturen. Da frankerkongen Karl den store slo langobardene i 774 og ble kronet til keiser i Roma i år 800, var mønsteret lagt: en utenlandsk makt på toppen, og paven som en verdslig fyrste med eget landområde tvers over halvøya.
Bystatene: hvorfor hver by har sin egen katedral
Fra 1000-tallet vokste det fram selvstyrte bykommuner i Nord- og Midt-Italia, drevet av handel og håndverkslaug. De sloss mot keiseren, mot paven og mest av alt mot hverandre. Partinavnene guelfere og ghibellinere — pavens og keiserens folk — betegner i praksis lokale familiefeider som varte i generasjoner.
Sjørepublikkene Venezia, Genova, Pisa og Amalfi bygde handelsimperier i Middelhavet. Venezia var den mest langlivde staten i europeisk historie, med en valgt doge fra 700-tallet til Napoleon avskaffet republikken i 1797 — se Markusplassen og Dogepalasset. Innlandsbyene ble derimot gradvis overtatt av enkeltfamilier: Medici i Firenze fra 1434, Visconti og siden Sforza i Milano, Este i Ferrara, Gonzaga i Mantova.
Det er denne konkurransen som forklarer bygningsmassen. Hver by måtte ha en katedral som var større enn nabobyens, et rådhus som var høyere, og et tårn ingen andre hadde. Siena og Firenze lå i krig i to hundre år, og resultatet er to helt forskjellige byer tretti mil fra hverandre. Kunsten som kom ut av det, ble betalt av de samme rådene og familiene som førte krigene, og den skulle vises fram utenpå bygningene.
Hvorfor ble Italia liggende under fremmede makter?
Fordi den var rik, splittet og militært svak. I 1494 marsjerte en fransk hær inn nesten uten motstand, og de neste seksti årene ble halvøya slagmark for Frankrike og Spania. Roma ble plyndret av keiserens tyske og spanske tropper i 1527. Fra 1559 var Spania den dominerende makten i Milano, Napoli, Sicilia og Sardinia, og etter 1713 overtok Østerrike mye av nord.
Sør fikk sitt eget kongedømme under Bourbon-familien fra 1734, med Napoli som en av Europas største byer. Palermo hadde da allerede vært arabisk, normannisk, tysk, fransk og spansk i tur og orden, og du ser alle lagene i den samme gata der.
Visste du? Uttrykket «Italia er bare et geografisk begrep» skal ha kommet fra den østerrikske statsmannen Metternich i 1847, som en avvisning av at det fantes noe italiensk folk å ta hensyn til. Fjorten år senere fantes staten Italia.
Samlingen: 1861, og hva som manglet
Napoleons felttog fra 1796 rev de gamle statene i stykker og plantet ideen om én italiensk nasjon. Wienerkongressen i 1815 satte fyrstene tilbake, men ideen ble værende, og de neste femti årene kalles Risorgimento — gjenreisningen.
Tre menn drev den fram. Giuseppe Mazzini agiterte og organiserte fra eksil. Camillo Benso di Cavour, statsminister i kongeriket Sardinia med hovedstad i Torino, drev diplomatiet og fikk fransk hjelp mot Østerrike. Og Giuseppe Garibaldi seilte i 1860 til Sicilia med rundt tusen frivillige, tok øya og hele Sør-Italia på noen måneder, og overleverte det til kongen.
Kongeriket Italia ble utropt 17. mars 1861, med Torino som hovedstad og Vittorio Emanuele II som konge. To ting manglet. Venezia og Veneto lå fortsatt under Østerrike og kom til i 1866. Og Roma var fortsatt pavestat, beskyttet av franske tropper; italienske styrker tok byen 20. september 1870, og den ble hovedstad i 1871. Paven nektet å anerkjenne staten og holdt seg innenfor Vatikanets murer — striden ble ikke løst før Lateranavtalen i 1929.
Hva kom til etter 1861?
De nordligste og østligste områdene. Etter første verdenskrig fikk Italia i fredsoppgjøret i 1919 Trentino, Sør-Tirol og Trieste-området fra det oppløste Østerrike-Ungarn. Sør-Tirol var og er tyskspråklig i flertall, og fascismen forsøkte å italienisere provinsen med skoleforbud mot tysk og innflytting sørfra.
Resultatet i dag er en region med vidtgående selvstyre, to offisielle språk og en helt annen byggeskikk enn resten av landet. Reiser du dit, merker du at du har krysset noe — det er beskrevet under Sør-Tirol og Bolzano.
Fascismen, krigen og republikken
Benito Mussolini kom til makten etter marsjen mot Roma i oktober 1922 og bygde et diktatur fra 1925. Regimet satte spor du ser fysisk: hele bydeler i rasjonalistisk stil, som EUR i Roma, og brede gater sprengt gjennom gammel bebyggelse. Via dei Fori Imperiali, gata du går på mellom Colosseum og Piazza Venezia, ble anlagt i 1932 tvers over utgravde romerske forumsanlegg.
Italia gikk inn i krigen i 1940, tapte gjentatte ganger, og Mussolini ble avsatt av sitt eget storråd i juli 1943. Etter våpenstillstanden i september samme år ble landet delt i to og fikk en borgerkrig oppå verdenskrigen: en tysk okkupert nord med Mussolini som marionett, en alliert framrykking sørfra, og en partisanbevegelse i mellom. Han ble drept i april 1945.
Ved folkeavstemningen 2. juni 1946 valgte italienerne republikk framfor monarki med rundt 54 prosent, og kongefamilien måtte forlate landet. Grunnloven trådte i kraft 1. januar 1948. Datoen 2. juni er nasjonaldag og en av årets store lukkedager.
Avstemningen delte landet på midten geografisk. Nord stemte overveiende for republikk, sør for å beholde kongehuset, og resultatet ble omstridt i flere måneder. Det er en av mange grenser som følger nesten nøyaktig den samme linjen — den samme som skilte langobardisk og bysantinsk Italia, den samme som skilte pavestaten fra kongeriket i sør, og den samme som industrialiseringen fulgte hundre år senere.
Etterkrigstiden og delingen som fortsatt merkes
1950- og 60-tallet ga det italienerne kaller il miracolo economico: industrien i nordvest vokste eksplosivt, og millioner flyttet fra sør til Torino og Milano, eller ut av landet. Fabrikkene lå i nord, arbeidskraften kom fra Puglia, Calabria og Sicilia, og landsbyene der ble tømt.
1970-årene var preget av politisk vold fra begge ytterkanter, med drapet på tidligere statsminister Aldo Moro i 1978 som det mest kjente. Og i 1992–94 rullet korrupsjonsetterforskningen Mani pulite opp et helt partisystem, som forsvant på to år. Den økonomiske avstanden mellom nord og sør har derimot aldri blitt lukket, og det er den enkeltforskjellen som fortsatt preger landet mest — også i hva du som reisende møter av priser, togtilbud og åpningstider.
Hva betyr alt dette for deg som reiser?
Tre ting, ganske konkret. Det første er at lojaliteten går til byen, ikke til landet. Italienerne kaller det campanilismo, av campanile, klokketårnet: du hører hjemme så langt du kan se ditt eget tårn. Det er grunnen til at en italiener oppgir byen sin før regionen, at rivaliseringen mellom nabobyer er reell og gammel, og at en bydelsfest kan mobilisere flere folk enn et valg.
Det andre er språket. Standarditaliensk er basert på toskansk og ble et felles talespråk først med radio og fjernsyn på 1900-tallet. Ved samlingen i 1861 snakket antakelig under ti prosent av innbyggerne det til daglig. Dialektene som fortsatt lever — napolitansk, siciliansk, venetiansk — er ikke uttalevarianter, men beslektede språk med egen grammatikk.
Det tredje er maten. Kjøkkenene fulgte statsgrensene, ikke landet, og de er derfor fortsatt regionale ned til kommunenivå. Smør og ris i nord, olivenolje og hvetepasta i sør, er den groveste versjonen av en linje som løper omtrent der de gamle statene lå.
Tips. Se etter årstallene på bygningene når du går rundt. En italiensk by leses lagvis: romersk grunnmur, middelalderlig tårn, renessansefasade, barokk kirke, en fascistisk postbygning i marmor og et etterkrigsbygg i betong — ofte i samme kvartal. Både Firenze og Roma har alle seks lagene innenfor gangavstand.