Torino er Italias fjerde største by, den første hovedstaden i det samlede Italia, og den byen med flest arkader — atten kilometer med overbygde fortau der du kan gå fra jernbanestasjonen til slottet uten å bli våt. Den har verdens nest største egyptiske samling etter Kairo, og den er nesten fri for nordmenn.
Byen ligger på sletten der Po kommer ut av Alpene, med fjellene som en vegg mot vest på klare dager. Sentrum er rutenettet romerne la ut, med rette gater og store firkantede torg, og bygningene er barokke i en form som ligner mer på Wien og Praha enn på Firenze. Det er en by som ser planlagt ut, fordi den er det: Savoy-familien styrte herfra fra 1563 og bygde en hovedstad — og en krans av slott rundt den — som skulle imponere.
Byen som var Italias første hovedstad
Da Italia ble samlet i 1861, ble Torino landets hovedstad. Det varte i fire år. I 1865 flyttet regjeringen til Firenze, og i 1871 videre til Roma, og Torino satt igjen med et statsapparat den ikke lenger hadde bruk for og en identitet som aldri helt tok seg igjen.
Løsningen ble industri. Fiat ble grunnlagt her i 1899, og gjennom hele 1900-tallet var Torino Italias bilby, med innflytting fra Sør-Italia i et omfang som endret befolkningen. Da bilindustrien krympet fra 1980-tallet, sto byen igjen med tomme fabrikker og høy arbeidsledighet, og de siste tretti årene er en historie om å bygge om: fabrikker til museer, verksteder til universitet, og en satsing på mat og design som har gjort byen levelig igjen. Sammenhengen i den nasjonale historien ligger i Italias historie i korte trekk.
Arkadene, og hvorfor de er der
Arkadene — portici — er byens mest praktiske særtrekk. De ble bygd fra 1600-tallet og utover, dels for å gi butikkene tørre fortau, dels for at hoffet skulle kunne bevege seg mellom slottene uten å eksponere seg for vær eller folk. Via Roma, Via Po og gatene rundt Piazza Castello er dekket hele veien.
Det betyr noe for hvordan du planlegger. Torino har et fastlandsklima med tåke og kulde om vinteren og trykkende varme i juli, og arkadene gjør at byen fungerer i begge deler. Regner det, går du fortsatt ute. Det er én av grunnene til at Torino er en bedre vinterby enn de fleste andre italienske byer, og hvordan været fordeler seg gjennom året, viser været i Italia måned for måned.
Er Museo Egizio verdt en halv dag?
Ja, og du bør sette av mer tid enn du tror. Museo Egizio ble grunnlagt i 1824 og er verdens eldste museum viet utelukkende til egyptisk kultur, med en samling som bare Kairo slår i omfang. Kjernen er kjøpt opp av Savoy-kongene på 1800-tallet, og utgravinger tidlig på 1900-tallet la til hele gravkamre.
Høydepunktene er gravkammeret til arkitekten Kha og hans kone Merit, funnet urørt i 1906 med alt innboet intakt, og tempelet fra Ellesija som Egypt ga Italia i takk for hjelpen med å redde monumentene før Assuandammen. Utstillingen er kronologisk og godt skiltet på engelsk. Billetten kostet 18 euro for voksne i 2026, med 3 euro for ungdom mellom 15 og 18, 1 euro for barn fra 6 til 14 og gratis for de yngste. Familiebilletten lå på 36 euro.
Regn med tre timer som et minimum og fem hvis du leser skiltene. Kjøp billett med tidsluke på nett — museet er byens ene virkelig besøkte severdighet, og køen på en lørdag er lang. Hvordan billettsystemene fungerer på de italienske museene generelt, er beskrevet i slik unngår du køen på museene.
Mole Antonelliana og filmmuseet
Mole Antonelliana er byens vartegn: en 167 meter høy murbygning med en spiss kuppel, tegnet av Alessandro Antonelli og bygd mellom 1863 og 1889. Den var opprinnelig ment som synagoge, men prosjektet vokste ut av alle rammer, jødemenigheten trakk seg, og kommunen overtok. Resultatet er en bygning uten opprinnelig funksjon, som byen siden har fylt med noe annet.
I dag rommer den Museo Nazionale del Cinema, som er langt bedre enn du forventer av et filmmuseum. Utstillingen går spiralformet oppover i det åpne rommet, med liggestoler midt på gulvet og lerreter i alle retninger. En panoramaheis går gjennom midten av rommet opp til utsiktsplattformen på 85 meter. Heisen alene kostet 9 euro i 2026, mens kombinasjonen av museum og heis lå på 15–18 euro avhengig av billettype.
Advarsel. Likkledet i Torino, Sindone, er ikke utstilt. Det ligger i et forseglet skrin i domkirken og vises bare ved sjeldne, kunngjorte anledninger — sist over flere uker i 2015. Kapellet det oppbevares i, er derimot åpent etter en lang restaurering, og det finnes et eget lite museum om selve tekstilet. Reiser du hit for å se kledet, kommer du forgjeves.
Kaffe, bicerin og vermut
Torino har en kafétradisjon som ligner mer på Wien enn på Napoli: store lokaler med speil, marmor og servering ved bordet, ikke en disk du står ved i to minutter. Prisen ved bordet er høyere, og det er verdt det her.
Byens egen drikk heter bicerin — «lite glass» på piemontesisk — og består av espresso, tykk drikkesjokolade og fløte, lagdelt i et glass slik at du ser de tre lagene. Den serveres på Caffè Al Bicerin ved Piazza della Consolata, som har holdt på siden 1763 og oppfant den. Ta den om formiddagen; den er nærmere en dessert enn en kaffe.
Vermuten ble også til her, på slutten av 1700-tallet; fortellingen som gjentas oftest, gir æren til Antonio Benedetto Carpano og året 1786, men verken konsortiet eller regelverket for Vermouth di Torino navngir noen oppfinner. Det er den tradisjonen som er grunnen til at aperitivo-tradisjonen står så sterkt i byen. Fra sekstiden fylles barene, og på mange steder følger det et bord med mat med i prisen på drinken. Hvordan det fungerer og hva som er rimelig å forsyne seg av, forklarer aperitivo, og reglene rundt kaffebestilling i kaffe i Italia.
Sjokoladen har samme opphav i knapphet. Under Napoleons handelsblokade ble kakao dyr og vanskelig å få tak i, og konditorene i Torino drøyde den med malte hasselnøtter fra åsene i Langhe. Resultatet ble gianduia, og den lille båtformede gianduiotto som fortsatt selges i alle konditorier her. Det er også utgangspunktet for hele den moderne nøttesjokoladen — oppfinnelsen kom av mangel, ikke av overflod. Piemonte er dessuten regionen der Slow Food-bevegelsen ble startet i 1986, i småbyen Bra sør for Torino, og det merkes på hvor alvorlig råvarer tas i denne delen av landet.
Fabrikken, fjellet og fotballaget
Lingotto var Fiats hovedfabrikk, bygd i 1923 med en teststrekning for biler på taket. Den er nå kjøpesenter, konsertsal og kunstmuseum, og du kan gå opp på takbanen. Det er en av de merkeligste bygningene i Italia, og den er gratis å se utenfra. Takmuseet er dessuten bare ett av flere: Torino er byen der arte povera oppsto, og hvor resten av samlingene henger, tar moderne og samtidskunst i Italia.
På høyden øst for byen ligger basilikaen Superga, som du når med en tannhjulsbane fra Sassi. Utsikten derfra strekker seg over hele sletten til Alpene. Stedet er også et minnested: i 1949 styrtet flyet med hele fotballaget Torino i fjellsiden rett bak kirken, og et minnesmerke står der ulykken skjedde.
Hvor lang tid trenger du?
To hele dager holder for byen. Dag én: Museo Egizio om formiddagen, Piazza Castello og Palazzo Reale om ettermiddagen, aperitivo i Quadrilatero. Dag to: Mole Antonelliana og filmmuseet, en tur langs Po, og Superga eller Lingotto etter hva slags dag det er.
Hvor du bør bo, avgjøres av hva du vil om kvelden. Quadrilatero Romano nordvest for Piazza Castello er kvartalene med flest barer og kortest vei til alt, San Salvario sør for Porta Nuova-stasjonen er billigere og har blitt byens utelivsstrøk, og området rundt Piazza Vittorio Veneto ligger nærmest elva. Alle tre er innenfor gangavstand av hverandre; byen er mindre enn kartet får den til å se ut.
Har du tre dager, bruk den tredje utenfor byen. Vinåsene i Langhe ligger en drøy time unna med bil, og det er den beste dagsturen fra Torino — landskapet og vinen hører til Langhe og Barolo. Er du her om høsten, er trøffelmarkedet i Alba i samme retning, gjennomgått i Alba og den hvite trøffelen.
Via Milano, for direktefly finnes ikke
Det går ingen direktefly fra Norge til Torino. Den enkleste veien er å fly til Milano og ta toget videre: høyhastighetstoget mellom Milano og Torino bruker under en time mellom sentrumsstasjonene, og det går flere avganger i timen. Sammenligningen mellom flyplassene og hvor de faktisk setter deg av, finner du i hvilken flyplass til hvilket reisemål, og togsystemet i tog i Italia.
Inne i byen trenger du ikke bil. Metroen har én linje, trikkene går tett, og sentrum kan gås. Har du bil for å komme deg ut i Langhe, sett den i et anlegg utenfor sentrum: Torino har ZTL i den historiske kjernen på hverdager, med kamera i hver innkjøring — hvordan det slår ut, står i artikkelen om ZTL-sonene.