Bølgende åser dekket av vinranker og åkrer, med en liten landsby og sypresser på toppen av en av kollene.
Piemonte

Asti og Monferrato

Samme verdensarv som Langhe, halve prisen.

Foto: Phyrexian · CC BY-SA 4.0 · Wikimedia Commons · skalert

Åsene øst for Alba står på nøyaktig samme UNESCO-liste som Langhe og Barolo, har omtrent samme landskap, og koster langt mindre. Forskjellen er at nesten ingen utenlandske besøkende har hørt om dem. Asti og Monferrato er der du drar hvis du har vært i Langhe og syntes det var fint, men dyrt og fullt.

Asti er en provinsby med rundt 74 000 innbyggere ved elva Tanaro, en snau time øst for Torino og en halvtime nord for Alba. Monferrato er åslandskapet rundt den, som strekker seg nordøstover mot Casale og sørover mot Acqui. Det er en større og løsere avgrenset region enn Langhe, med færre kjente vinnavn og flere landsbyer der ingenting har skjedd på tredve år.

Byen som hadde hundre tårn

Asti var på 1200-tallet en av Nord-Italias rikeste byer, drevet av bankvirksomhet og handel, og de mektige familiene bygde forsvarstårn i sentrum slik de gjorde i San Gimignano. Kildene snakker om over hundre. I dag står et titalls igjen, og de stikker opp mellom vanlige bygårder på en måte som er lett å gå forbi hvis ingen har fortalt deg om dem.

Torre Troyana er den du kan gå opp i, 38 meter høy, med utsikt over takene og åsene bak. Katedralen er en av de største gotiske kirkene i Piemonte, med et interiør som er malt over nesten hver flate på 1700-tallet. Collegiata di San Secondo, viet byens vernehelgen, ligger ved plassen der Palio-hestene velsignes, og under den ligger en krypt fra tidlig middelalder. Dramatikeren Vittorio Alfieri ble født her i 1749, og huset hans er museum.

Er september i Asti verdt å planlegge etter?

Bare hvis du liker folkemengder med et formål; vil du ha åsene for deg selv, er svaret nei. Tre store arrangementer faller sammen i september, og de fyller byen fullstendig.

Palio di Asti rides den tredje søndagen i september på Piazza Alfieri: et hesteløp uten sal mellom byens bydeler og noen nabokommuner, dokumentert helt tilbake til 1275, og dermed eldre enn det mer kjente løpet i Siena. Helgen før holdes Festival delle Sagre, der førti lokale foreninger setter opp kjøkken på torgene og serverer tradisjonsretter fra hver sin landsby — det er et av Italias største matarrangementer under åpen himmel, og det er ikke laget for turister. Douja d'Or, vinkonkurransen som har vært holdt siden 1967, går i samme periode.

Prisen er at hotellene i byen er utsolgt, restaurantene krever bestilling og veiene inn er tunge. Vil du ha vinåsene i ro, kom i mai, juni eller første halvdel av oktober i stedet.

Vinene: Moscato, Barbera og de søte boblene

Asti er mest kjent for noe mange nordmenn tror de ikke liker. Asti Spumante er en søt musserende vin laget på moscato bianco, og den har lidd under et rykte skapt av de billigste flaskene. Moscato d'Asti er den samme druen i en annen innpakning: bare svakt perlende, lav i alkohol, og servert kald til frukt eller kjeks er den noe helt annet enn det navnet antyder.

Den viktigste vinen i området er likevel rød. Barbera er druen som dekker mest areal her, og den gir en vin med kraftig syre, lite tannin og mørk frukt — en vin som er laget for å drikkes til mat, og som i de beste utgavene fra åsene rundt Nizza Monferrato tåler lagring. Grignolino er den lokale særingen: blek, tanninrik og sur på en måte som deler folk i to leire ved første glass. Ruché fra Castagnole Monferrato er den lille, aromatiske raritetene som knapt dyrkes andre steder. Betegnelsene på etiketten er verdt å kunne før du kjøper, og italiensk vin forklart tar dem i rekkefølge.

Canelli og de underjordiske katedralene

Canelli sør for Asti er stedet den italienske skumvinen ble til som industri. Under byen ligger flere kilometer med kjellerganger hugget inn i sandsteinen, i flere etasjer, der flaskene lagres ved jevn temperatur året rundt. De kalles cattedrali sotterranee, underjordiske katedraler, og hvelvingene er høye nok til at navnet ikke er en overdrivelse.

Flere av husene tar imot besøkende med omvisning, og du går ned trapper og gjennom hvelv der det ligger flasker i stabler helt inn i mørket. Kjellergangene er en egen komponent i verdensarvområdet som ble innskrevet i 2014, og de er det stedet i hele Piemonte som best viser at vin her er industri like mye som håndverk. De øvrige verdensarvstedene i landet står i oversikten over Italias verdensarv.

Monferrato og infernot-kjellerne

Nordøst for Asti, mellom Vignale og Casale, ligger den delen av Monferrato som fikk sin egen plass på verdensarvlista av en helt spesiell grunn. Under husene i landsbyene her er det hugget ut små kammer i en lokal, myk sandstein — en infernot. De har verken vinduer, lys eller ventilasjon, de er gravd ut for hånd uten støttekonstruksjon, og de holder samme temperatur året rundt. De ble brukt til å oppbevare familiens egne flasker.

Flere av dem er åpne for besøk gjennom kommunene og turistkontorene, ofte med omvisning på faste tidspunkter. Det er små, mørke rom, og besøket tar minutter, ikke timer — men det er en av de tingene som forteller mest om hvordan folk faktisk levde i disse åsene. Kombiner det med Sacro Monte di Crea, et anlegg med kapeller på en skogkledd ås som også står på verdensarvlista, og med Casale Monferrato, som har en synagoge fra 1595 med et jødisk museum bak en anonym fasade i en sidegate.

Hvorfor er det billigere enn Langhe?

Fordi Barolo har trukket til seg oppmerksomheten, kjøpekraften og eiendomsprisene i tjue år, mens Monferrato har ligget utenfor. Vinene her selges til en brøkdel av prisen på nabosidens flaggskip, og det slår gjennom på alt annet: overnatting på gård, middag på et vertshus i en landsby, en smaking hos en produsent. Regn med at du får en tilsvarende opplevelse for godt under det samme koster en halvtimes kjøring vestover.

Det du gir opp, er tetthet og skilting. Langhe har lært seg å ta imot besøkende; Monferrato har det bare delvis. Færre snakker engelsk, færre gårder har fast åpningstid, og du må avtale mer på forhånd. Til gjengjeld sitter du sjelden ved siden av en annen turist. Hvordan overnattingstypene skiller seg, står i artikkelen om hotell, agriturismo eller leilighet, og prisnivået i landet er sammenlignet mot norsk i prisnivå i Italia.

Maten, og hva du bør bestille

Kjøkkenet her er det samme som i resten av Sør-Piemonte, og det er tyngre og mer smørbasert enn folk venter av italiensk mat. Bagna càuda er rettens navn å huske: en varm saus av olivenolje, hvitløk og ansjos som holdes over en flamme midt på bordet, med rå og kokte grønnsaker til. Den serveres fra sen høst og utover vinteren, og den er en hel kveld, ikke en forrett.

Ellers går agnolotti del plin igjen — små, knipte fylte pastaputer som spises med litt smør eller kjøttkraft — sammen med vitello tonnato og carne cruda, finhakket rått kalvekjøtt. Fra oktober til januar kommer hvit trøffel også hit, i mindre skala enn i Alba, og gjerne til en lavere pris. De regionale forskjellene i landet er gjennomgått i italiensk mat region for region.

Slik kommer du deg rundt

Asti ligger på jernbanen mellom Torino og Genova, og togturen fra Torino tar mellom en halv og tre kvarters time. Byen kan altså nås uten bil, og en dagstur fra Torino er enkel — hvordan billettene og selskapene fungerer, står i tog i Italia.

Åsene er en annen sak. Landsbyene i Monferrato ligger spredt på ryggene med få og sjeldne busser, og uten bil kommer du i praksis ikke til dem. Veiene er smale, svingete og lite skiltet, og navigasjonen tar deg gjerne den korteste framfor den beste veien. Sett av mer tid mellom stoppene enn kartet foreslår, og les hva som er verdt å vite om bilholdet i leiebil i Italia. Hvordan hele regionen kan settes sammen til én rute, står i forslaget til Piemonte med bil.

Før eller etter innhøstingen, og hvor bør du bo?

Mai og juni gir grønne åser, lange lyse kvelder og de laveste prisene på overnatting, men ingen innhøsting og ingen trøffel. Slutten av september og oktober er den andre gode perioden: løvet skifter, kjellerne er i arbeid, og bagna càuda-sesongen begynner. Juli og august er varmt og stille på en måte som kan bli i stilleste laget — flere gårder og restauranter tar ferie i august, slik de gjør i hele landet. Fra januar til mars er mye stengt og landskapet grått. Hvordan de samme ukene arter seg ellers i Italia, står i beste reisetid til Italia.

Bor du i Asti, har du restauranter, togforbindelse og hoteller i alle prisklasser, og du kan la bilen stå på kveldene. Bor du på en gård i åsene, får du utsikten, frokosten og som regel muligheten til å smake vinen der du sover — men da er du avhengig av bil til alt, også til middag. For en tur på tre til fire netter er kombinasjonen ofte den beste: to netter i byen og to i åsene, framfor å velge én av delene.