Teglrøde tegltak og en rund kirkeapsis i lys puss i forgrunnen, et firkantet klokketårn med to klokker bak, og lenger ned grønne åsrygger som går over i en flat slette med byer.
Oversikt og inspirasjon

Italias 20 regioner — slik skiller de seg

Tjue regioner, tjue ulike land. Klima, priser og karakter.

Italia består av tjue regioner. De er landets fylker, men de er langt mektigere enn norske fylker: de styrer helsevesenet, deler av skolen og store deler av samferdselen, og fem av dem har en egen autonomistatus nedfelt i grunnloven. For deg som reiser betyr inndelingen at mat, dialekt, prisnivå og landskap skifter når du krysser en regiongrense — ofte brått.

Regionene ble opprettet på papiret i grunnloven av 1948, men de med vanlig status fikk først egne folkevalgte forsamlinger i 1970. Under regionen ligger provinsene, og under dem kommunene, som er rundt 7 900 i tallet. Italia ble samlet til én stat så sent som i 1861, og før det var halvøya delt mellom kongeriker, hertugdømmer og kirkestaten. Regiongrensene følger fortsatt mange av de gamle skillelinjene, og det er derfor kjøkkenet endrer seg raskere her enn i land som har vært samlet i tusen år.

Nordvest: Valle d'Aosta, Piemonte, Liguria og Lombardia

Valle d'Aosta er landets minste region, en enkelt alpedal på 3 261 kvadratkilometer med rundt 123 000 innbyggere. Fransk er sidestilt med italiensk, og Mont Blanc og Matterhorn står på grensen. Hit reiser man for ski om vinteren og fjellvandring om sommeren, ikke for byer. Dalen er full av steinborger fra middelalderen, én for hver passasje det gikk an å kreve toll ved, og Aosta selv har både en romersk triumfbue og en bymur som fortsatt står nesten hele veien rundt.

Piemonte ligger i fjellfoten mot Frankrike, med Torino som hovedstad og risåkrer på slettene rundt Vercelli. Regionen er landets viktigste for tung rødvin, og åsene i Langhe med barolo og barbaresco står på verdensarvlisten. Trøffelsesongen i oktober og november er den dyreste tiden å komme.

Liguria er en smal kystbue rundt Genova, klemt mellom fjell og hav, med Cinque Terre i øst og den franske grensen i vest. Kjøkkenet er grønt og lett: pesto, focaccia og fisk. Regionen er så trang at jernbanen går i tunnel det meste av veien.

Lombardia er den folkerikeste regionen med rundt ti millioner innbyggere, og den som skaper mest verdi. Her ligger Milano, industrislettene langs Po, og innsjøene Como, Maggiore og den vestre halvdelen av Garda. Maten er smør, ris og gryteretter — ikke olivenolje.

Nordøst: Trentino-Alto Adige, Veneto, Friuli-Venezia Giulia og Emilia-Romagna

Trentino-Alto Adige er delt i to autonome provinser, Trento og Bolzano. I Bolzano-provinsen har flertallet tysk som morsmål, alle skilt står på to språk, og maten er knödel, speck og eplekake. Her ligger Dolomittene.

Veneto strekker seg fra Dolomittene ned til lagunen, og rommer Venezia, Verona, Padova og prosecco-åsene ved Valdobbiadene. Det er en av de mest besøkte regionene i Europa og samtidig en av Italias mest produktive industriregioner. Kontrasten mellom lagunen og fastlandet er stor.

Friuli-Venezia Giulia ligger helt nordøst mot Slovenia og Østerrike, er autonom, og har slovensk og friulisk som anerkjente språk. Trieste var Habsburg-monarkiets havn og ser fortsatt sentraleuropeisk ut. Hvitvinene herfra regnes som landets beste, og skinken fra San Daniele måler seg med parmaskinken.

Emilia-Romagna går tvers over landet fra Apenninene til Adriaterhavet. Parmesan, parmaskinke, balsamicoeddik, tortellini og tagliatelle al ragù kommer alle herfra, og Bologna er landets matby. Kysten ved Rimini er Italias tettest utbygde badestrand.

Midt-Italia: Toscana, Umbria, Marche og Lazio

Toscana trenger lite forklaring: Firenze, Siena, Pisa, sypressåsene og chianti. Regionen har også en lang kyst og øya Elba, som få nordmenn tenker på. Det er den dyreste landsbygda i Italia å bo på, og den mest besøkte. Kysten og åsene sør for Siena er de delene som fortsatt er rolige.

Umbria er den eneste regionen på fastlandet uten kystlinje og uten grense mot utlandet. Den er grønnere, brattere og billigere enn Toscana, med Assisi, Perugia og Orvieto som de tre byene folk kommer for. Innsjøen Trasimeno er landets fjerde største.

Marche ligger på baksiden av Apenninene mot Adriaterhavet og er den regionen flest reisende hopper over. Her finnes renessansebyen Urbino på verdensarvlisten, kalksteinsklippene i Conero-parken og middelalderlandsbyer i mengder, nesten uten grupper. Skal du finne rolige uker i Midt-Italia, er det her. Herfra kommer også verdicchio og rosso conero, viner som koster en tredel av det tilsvarende toskanske flasker gjør.

Lazio er hovedstadsregionen. Nesten alt som besøkes ligger i Roma, men regionen har også etruskiske gravbyer ved Cerveteri og Tarquinia, kraterinnsjøer nord for byen og en kyst som romerne selv bruker.

Sør: Abruzzo, Molise, Campania, Puglia, Basilicata og Calabria

Abruzzo er Italias grønneste region målt i vernet areal: tre nasjonalparker dekker rundt en tredel av flaten, og her finnes fortsatt brunbjørn og ulv. Gran Sasso når 2 912 meter, og fra toppene ser du havet. Kysten er lang og lite påaktet, med lange sandstrender sør for Pescara og de gamle fiskemaskinene på stylter, trabocchi, som står igjen langs klippene lenger sør.

Molise er den nest minste regionen og den yngste — den ble skilt ut fra Abruzzo i 1963. Den har rundt 290 000 innbyggere, ingen store byer og nesten ingen turisme. Italienere spøker med at den ikke finnes. Kommer du hit, er du en av svært få utenlandske besøkende. Det som finnes, er fjellandsbyer, en kort og lite utbygd kyst ved Termoli, og et samnittisk teater- og tempelanlegg i Pietrabbondante, fra tiden før Roma tok kontroll over Sør-Italia.

Campania rommer Napoli, Pompeii, Vesuv, Amalfikysten, Capri og Ischia. Det er den tettest befolkede regionen i landet og en av de mest besøkte. Pizzaen ble oppfunnet her, og mozzarella di bufala kommer fra slettene ved Caserta.

Puglia er hælen og hele Adriaterhavskysten sørover, med olivenlunder som dekker halve regionen, barokkbyen Lecce og de kjegleformede trulliene i Alberobello. Regionen har lengre kystlinje enn noen annen på fastlandet. Den er også flat nok til å sykles fra ende til ende.

Basilicata ligger innerst i støvelen, er tynt befolket og fjellrik, og har bare korte kyststriper mot to hav. Matera med hulebyen er regionens ene store trekkplaster, og den kom først på verdensarvlisten i 1993 — før det var byen mest kjent som et fattigdomssymbol.

Calabria er tåspissen, med Italias klareste badevann, tre nasjonalparker og landsbyer der det snakkes både gresk- og albanskbeslektede dialekter. Det er den regionen som er minst tilrettelagt for utenlandske reisende, og også den billigste.

Øyene: Sicilia og Sardinia

Sicilia er landets største region i areal, med rundt 25 800 kvadratkilometer medregnet småøyene, og har hatt gresk, romersk, arabisk, normannisk, spansk og bourbonsk styre etter tur. Etna er Europas høyeste aktive vulkan. Kjøkkenet bruker rosiner, pinjekjerner, safran og sitrus på måter man ikke finner nordpå.

Sardinia ligger 200 kilometer fra fastlandet og har vært isolert lenge nok til å utvikle sitt eget språk, sardisk, som er anerkjent og undervises. Øya har mellom 6 000 og 7 500 nuragher — koniske steintårn fra bronsealderen som ikke finnes noe annet sted. Kysten er det folk kommer for, men innlandet er en annen verden.

Hva betyr det at fem regioner er autonome?

Fem regioner har særskilt status etter grunnloven: Sicilia, Sardinia, Valle d'Aosta, Trentino-Alto Adige og Friuli-Venezia Giulia. De har egne statutter vedtatt som forfatningslov, større myndighet over egne saker, og — viktigst i praksis — beholder en langt større del av skatteinntektene som kreves inn i regionen enn de øvrige femten gjør.

Bakgrunnen er ulik fra sted til sted. Sicilia fikk sin status allerede i 1946, mens en selvstendighetsbevegelse var aktiv på øya. Alto Adige ble tvangsitaliensk etter første verdenskrig, og autonomien var svaret på en tyskspråklig befolkning som ikke hadde bedt om å bli italiensk. Valle d'Aosta er fransktalende, Friuli-Venezia Giulia lå på jernteppets grense. Som reisende merker du det mest på at Bolzano og Aosta har tospråklige skilt, og at de autonome regionene ofte har bedre veier og kollektivtilbud enn nabolagene sine.

Hvilke regioner er verdt en reise helt alene?

Sju av dem holder til en hel uke uten at du trenger å reise ut: Toscana, Veneto, Campania, Sicilia, Puglia, Emilia-Romagna og Lombardia med innsjøene. De har nok å se, god nok transport innad og et bredt nok utvalg av overnatting til at du kan stå stille og likevel ha noe nytt hver dag.

Fire til er verdt en uke hvis du liker akkurat det de driver med: Trentino-Alto Adige for fjell, Piemonte for vin, Umbria for middelalderbyer og Sardinia for strand. De øvrige ni fungerer best som en del av en større rute, eller som et sted du legger inn fordi du allerede kjører forbi. Kjøkkenet skifter raskere enn landskapet: ingrediensene bytter ved hver regiongrense.