Pescara er den største byen i Abruzzo, en moderne badeby med lang sandstrand, flyplass og tog til Roma. Sør for den, fra Ortona til Vasto, ligger Costa dei Trabocchi: en kyst med klipper, grusbukter og gamle fiskeplattformer av tre som står ute i sjøen på stylter. Sammen gir de to ting Adriaterhavet sjelden gir samtidig: en by med liv om kvelden og en kyst du kan sykle langs på en nedlagt jernbane.
Abruzzo er mest kjent for fjellene og nasjonalparkene i innlandet, og mange nordmenn har aldri tenkt på regionen som et badested. Det er en del av poenget. Kysten her er italiensk ferie for italienere, med lavere priser enn i Romagna, og trabocchi-strekningen er så annerledes enn resten av Adriaterhavet at den nesten føles som en annen sjø.
Pescara: byen som er nyere enn den ser ut
Pescara er en ung by i italiensk målestokk. Den vokste fram rundt munningen av elva med samme navn, og dagens by ble til da to nabokommuner på hver sin side av elva ble slått sammen på 1920-tallet. Mye av sentrum ble bygget opp igjen etter bombingen under andre verdenskrig, og byen ser derfor mer ut som en moderne kystby enn som en gammel. Det gamle Pescara, Pescara Vecchia, er et lite kvarter sør for elva med smale gater, restauranter og barer, og det er der kveldslivet samler seg.
Byens mest kjente sønn er dikteren Gabriele d'Annunzio, født her i 1863. Huset han vokste opp i, i det gamle kvarteret, er et statlig museum med de opprinnelige møblene fra 1800-tallet. Det er lite og tar en halvtime, men det er den beste inngangen til en forfatter som preget Italia både som poet og som politisk figur i årene før fascismen, og som Mussolini og fascistene lånte både ritualer og slagord fra. Forfatteren og manusforfatteren Ennio Flaiano, som skrev sammen med Fellini, var også fra Pescara.
Stranden og promenaden
Pescaras strand er lang, flat og sandete, med badeklubber tett i tett og en bred promenade med sykkelvei bak. Den er byens hage: folk jogger, sykler og spiser is her fra morgen til kveld. Ved elvemunningen går Ponte del Mare, en hvit gang- og sykkelbro som binder nordre og søndre del av strandpromenaden sammen, og som er det nærmeste byen har et moderne landemerke.
Strandlivet er det samme som på resten av den sandete Adriaterhavskysten, med grunt vann, badevakt i sesongen og parasoller på rad. Kysten er likevel ikke én sammenhengende sandstrand fra nord til sør: Conero, Gargano og trabocchi-strekningen bryter den opp, og Adriaterhavskysten skifter karakter flere ganger på veien sørover.
Hva er en trabocco?
En trabocco (flertall trabocchi) er en fiskeplattform av tre bygget ute på klippene eller i sjøen, forbundet med land med en smal gangbro. Fra plattformen stikker lange armer ut over vannet, og mellom dem henger et stort nett som senkes ned og heises opp med vinsjer. Metoden krever ikke båt, og den passet en kyst der det var vanskelig å legge ut fra land. Regionens reiselivsportal skriver at opprinnelsen er usikker, og siterer d'Annunzio, som sammenlignet dem med skjelettet av et kjempemessig urtidsdyr.
Mange trabocchi forfalt da fisket endret seg, og flere har blitt restaurert de siste tiårene. Abruzzo har egne regionale regler for vern og bruk av dem, og noen drives i dag som restauranter der du spiser fisk ute på plattformen med havet under gulvplankene. Andre er rene utsiktspunkter eller kan besøkes med guide. De er ikke billige steder å spise, og de fleste krever bestilling i god tid om sommeren; spør alltid om menyen er fast og hva den koster før du bestiller bord.
Advarsel. Gangbroene er smale og har ofte løse eller glatte planker. Ha på sko med godt grep, hold barn i hånden, og ikke gå ut på en plattform som er stengt eller ser forlatt ut.
Via Verde: sykkelveien på den gamle jernbanen
Den beste måten å se kysten på er fra sykkelsetet. Jernbanen langs Adriaterhavet gikk tidligere rett i sjøkanten her, men ble lagt lenger inn i landet, og den gamle traseen er bygget om til gang- og sykkelvei. Den lokale reiselivsorganisasjonen, GAL Costa dei Trabocchi, beskriver Via Verde som rundt 42 kilometer fra jernbanestasjonen i Ortona til Vasto Marina, gjennom Ortona, San Vito Chietino, Rocca San Giovanni, Fossacesia, Torino di Sangro, Casalbordino og Vasto.
Ruten er nesten flat, går gjennom gamle jernbanetunneler og passerer trabocchi, små bukter og naturreservater. Den er ikke helt sammenhengende. Organisasjonen oppgir at du må følge riksvei SS16 et par kilometer mellom Torino di Sangro og Punta Le Morge, og et ras ved Punta Aderci nær Vasto har gitt en omkjøring. Strekningen fra Ortona til Torino di Sangro, rundt 21 kilometer, er den mest brukte og best tilrettelagte.
Tips. Sykkelutleie finnes i flere av kystbyene, også med elsykkel. Ta toget til en stasjon langs kysten, sykle en strekning og ta toget tilbake. Ikke alle avganger tar sykler, og reglene for sykkel på tog krever ofte egen sykkelbillett, så sjekk avgangen før du planlegger returen.
Byene langs trabocchi-kysten
Ortona ligger på en høyde over havnen, med en aragonsk borg på kanten av klippen. Byen ble nesten ødelagt i kampene mellom kanadiske og tyske styrker rundt jul 1943, og kanadiernes krigskirkegård ligger like utenfor. Bakgrunnen er en del av historien om Italia i andre verdenskrig.
San Vito Chietino og Rocca San Giovanni ligger tett på de mest fotograferte plattformene. Rocca San Giovanni er med i foreningen for Italias vakreste landsbyer, og d'Annunzio brukte kysten ved San Vito som ramme for romanen Il trionfo della morte. Fossacesia har klosteret San Giovanni in Venere på en høyde over havet, en romansk kirke bygget på stedet der det etter tradisjonen sto et Venus-tempel.
Vasto i sør er den største byen på strekningen, med et historisk sentrum på en terrasse over havet og Palazzo d'Avalos med museer. Rett nord for byen ligger naturreservatet Punta Aderci, med en av de fineste strendene i regionen. Nedenfor Vasto ligger Vasto Marina med lang sandstrand, og derfra fortsetter kysten mot Molise.
Hva spiser man her?
Fisk på kysten og sau i innlandet. Langs trabocchi-kysten får du blandede fiskeretter og brodetto, fiskesuppen som i Vasto har sin egen variant. I Pescara møtes kyst og fjell, og arrosticini — små grillspyd av sauekjøtt — står på menyen overalt. Den røde vinen er Montepulciano d'Abruzzo, som ikke må forveksles med vinen fra byen Montepulciano i Toscana, som lages på en helt annen drue. Byens egen kake er parrozzo, en kuppelformet kake av mandler og semulegryn med sjokoladeglasur som lages til jul.
Safranen fra Navelli, pecorinoen og lammet hører til fjellene, og de smaker best der de lages. Fra Pescara er Gran Sasso og nasjonalparkene nær nok til en dagstur med bil, og kysten og fjellet utfyller hverandre godt på en uke.
Hvor bør du bo?
Det avhenger av hva du vil gjøre om kvelden. Pescara har flest hoteller, restauranter og liv etter mørkets frembrudd, og byen er praktisk hvis du kommer med fly eller tog. Til gjengjeld må du kjøre eller ta toget sørover hver dag for å se trabocchi. Bor du i en av kystbyene, som San Vito eller Fossacesia, har du sykkelveien utenfor døra, men færre restauranter og roligere kvelder. Vasto er et mellomvalg: en ekte by med sentrum og strand, men et godt stykke fra Pescara.
Prisene følger sesongen hardt. I august er overnatting langs kysten dyr og utsolgt tidlig, mens juni og september kan koste langt mindre for samme rom; mønsteret er det samme som i resten av landet, og sesongprisene på overnatting forklarer hvorfor ukene rundt Ferragosto er de dyreste.
Hvordan kommer du til Pescara?
Pescara har regionens flyplass, Aeroporto d'Abruzzo, med innenlands- og utenlandsruter; tilbudet fra Skandinavia varierer fra sesong til sesong, og mange flyr til Roma og reiser videre. Fra Roma går det motorvei tvers over Apenninene, og det er den raskeste veien over land. Togforbindelsen mellom Roma og Pescara er langsom, men direkte. Langs kysten går hovedbanen mellom Bologna og Bari med stopp i Pescara Centrale.
Pescara Centrale er utgangspunktet for regionaltogene sørover til kystbyene. Den lokale reiselivsorganisasjonen lister blant annet Francavilla al Mare, Ortona, San Vito-Lanciano, Fossacesia-Torino di Sangro og Vasto-San Salvo som stasjoner for trabocchi-kysten. Merk at flere av stasjonene ligger et stykke fra både sjøen og landsbyene, fordi banen ble flyttet inn i landet. Billettene er vanlige regionaltogbilletter uten plassreservasjon.
Når passer det, og hva er ulempen?
Juni og september er best: varmt vann, åpne restauranter og plass på sykkelveien. I juli og august er kysten full av italienske familier, trabocchi-restaurantene er fullbooket, og parkering ved de mest kjente buktene er vanskelig. Om vinteren er Pescara en vanlig by, mens kystlandsbyene er stille og mange restauranter stengt.
Ulempen er at dette ikke er en kyst for hvit sand og turkist vann. Buktene på trabocchi-strekningen har grus og småstein, og Pescaras strand ligner Rimini mer enn Sardinia. Styrken er kombinasjonen: bo i Pescara eller i en av kystbyene, sykle Via Verde en dag, spis på en trabocco en kveld, og kjør opp i fjellene den tredje.