Kabelbanen opp til fjellet over Gubbio er ikke en gondol. Det er åpne metallkurver som henger på en wire, hver med plass til to personer som står, uten dører og uten sitteplass — og de stopper ikke. Du går inn i kurven mens den er i bevegelse, med en ansatt som holder deg i albuen. Har du høydeskrekk, er dette den ene opplysningen om Gubbio du trenger før du bestemmer deg.
Byen ligger i Nord-Umbria, i skråningen under Monte Ingino, og er bygget i grå kalkstein fra fjellet den henger på. Den har rundt 30 000 innbyggere, og den gamle bykjernen er blant de best bevarte middelalderbyene i Italia — ikke fordi den er restaurert, men fordi Gubbio mistet all økonomisk betydning på 1600-tallet og ingen siden har hatt råd til å bygge om.
Er kabelbanen noe for deg?
Det kommer an på to ting: høydeskrekk og bevegelighet. Funivia Colle Eletto går fra Porta Romana nederst i byen opp til Basilica di Sant'Ubaldo på rundt 900 meters høyde, og turen tar seks minutter. Kurvene er små burlignende konstruksjoner, åpne i overkant, og du står oppreist hele veien med byen synkende under føttene.
Det er ikke farlig, og det er den vanlige måten lokalbefolkningen kommer seg opp på. Men det er en helt annen opplevelse enn en lukket gondol, og folk som takler skiheiser fint kan likevel synes dette er ubehagelig. Billetten kostet 4 euro én vei og 7 euro tur-retur (2026); mange tar den opp og går ned, som er en time på sti.
Banen har begrenset drift om vinteren og stenger i dårlig vær. Er du usikker, eller har du dårlige knær eller barnevogn, går det også en vei opp med bil — den er lang og svingete, men den finnes.
Det hengende torget og bronsetavlene
Piazza Grande er byens mest utenkelige byggverk. Gubbio ligger i så bratt terreng at det ikke fantes plass til et torg, så på 1300-tallet bygget byen et: en kunstig plattform som hviler på en rekke buer og hvelv støpt inn i åssiden. Du står på en flat plass med utsikt utover hele dalen, og under føttene dine er det luft.
På den ene siden står Palazzo dei Consoli, en høy, streng bygning fra 1332 med en trapp opp til en portal og et tårn på hjørnet. Den rommer byens museum, og der ligger det som gjør stedet viktig utover det pittoreske: Tavole Eugubine, sju bronsetavler funnet i 1444, med tekst på umbrisk språk fra tiden mellom 200 og 100 før vår tidsregning.
Tavlene beskriver religiøse ritualer utført av et prestekollegium, og de er den desidert lengste bevarte teksten på noe italisk språk utenom latin. Uten dem ville vi knapt visst hvordan umbrisk så ut. De ligger i en egen sal, og de er lette å gå forbi hvis du ikke vet hva du ser på. Folkene som holdt til her før Roma, er beskrevet i etruskerne, og landskapets øvrige middelalderbyer i Italias vakreste landsbyer.
Verdens største juletre er en fjellside
Hver 7. desember tennes det som er ført opp i Guinness rekordbok som verdens største juletre. Det er ikke et tre: det er over åtte hundre lyspunkter festet i bakken langs skråningen av Monte Ingino, koblet med rundt ni kilometer kabel og lagt ut i formen av en gran. Fra dalen under er figuren over 750 meter høy med en fot på rundt 450 meter.
Første gang det ble tent var i 1981, og rekorden ble anerkjent i 1991. Det står tent hver kveld gjennom julen og slukkes i dagene etter helligtrekongersdag. Du ser det best nedenfra, fra veien inn mot byen, og ikke fra selve fjellsiden — kommer du helt opp, står du inne i det og ser bare enkeltlamper.
Det er samtidig den travleste perioden i Gubbios år. Byen har et julemarked og fylles av besøkende fra hele Umbria i helgene i desember. Overnatting bør bestilles i god tid, og hvordan julen ellers feires i landet, viser jul i Italia.
Corsa dei Ceri: byens virkelige dag
15. mai hvert år bæres tre trekonstruksjoner kalt ceri gjennom byen og opp til basilikaen på fjellet. Hver av dem er en åttekantet trepilar på flere meter med en helgenfigur på toppen, de veier flere hundre kilo hver, og de bæres løpende av lag på ni mann som byttes underveis.
Løpet går oppover gjennom bratte gater og fortsetter opp fjellsiden til Sant'Ubaldo. Det er ikke en konkurranse — rekkefølgen er den samme hvert år — men det er en av de eldste og mest intense folkefestene i Italia, og hele byen deltar. Ceri-figurene inngår i emblemet til regionen Umbria.
Vil du se det, må du være i byen fra tidlig morgen, og du bør regne med at all overnatting i og rundt Gubbio er utsolgt lenge i forveien. Vil du ikke se det, hold deg unna byen den dagen: den er utilgjengelig med bil, og alt annet er stengt.
Hertugpalasset, og rommet som havnet i New York
Gubbio lå under hertugene av Montefeltro fra 1384, og Federico da Montefeltro fikk bygget seg et palass her på 1470-tallet, som en mindre utgave av det han bygget i Urbino. Gårdsrommet med de tynne søylene er det som er verdt billetten; interiøret er i stor grad tomt.
Det skyldes én bestemt handel. Hertugens arbeidsrom, et lite kabinett kledd i intarsia — treinnlegg som med perspektivets hjelp fremstiller hyller, instrumenter og halvåpne skapdører — ble solgt ut av Italia på begynnelsen av 1900-tallet og satt sammen igjen i Metropolitan Museum i New York, der det står i dag. Det du ser i Gubbio er det tomme rommet det sto i. Hvordan italienske samlinger ellers er organisert, ligger i de beste museene i Italia.
Dødsdørene og de gale i Gubbio
Går du i sidegatene, ser du smale, tilmurte døråpninger like ved siden av hoveddørene i mange av de gamle husene. De kalles porte della morte, dødsdørene, og den lokale forklaringen er at kister ble båret ut gjennom dem og at åpningen så ble murt igjen. Historikere mener det er mer sannsynlig at de var hevede inngangsdører fra en tid da nedre etasje var verksted eller lager. Begge forklaringene fortelles på stedet.
Det andre lokale påfunnet er Fontana dei Matti, de galnes fontene, ved Palazzo del Bargello. Løper du tre ganger rundt den mens en innbygger skvetter vann på deg, får du et diplom på at du er offisielt gal i Gubbio. Det er turistfolklore, men det er byens eget, og det koster noen få euro hos butikkene rundt.
Hva spiser du, og hvor lang tid trenger du?
Umbrisk innlandsmat: gris, lam, due, belgfrukter og sopp. Byens hverdagsbrød er crescia, en flat deig stekt på varm plate og brettet rundt spekemat eller stuede grønnsaker, i familie med torta al testo lenger sør. Svart trøffel fra fjellene rundt brukes rikelig og er langt billigere her enn den hvite i Piemonte. Til det drikkes rødvin fra Umbria — betegnelsene er forklart i italiensk vin forklart, og regionenes kjøkken i italiensk mat region for region.
En dag holder til torget, museet, kabelbanen og en runde i gatene. Blir du natten over, får du kvelden, og den er verdt det: Gubbio er en av de byene der dagsturistene forsvinner ved femtiden og gatene blir helt tomme. Prisnivået ligger merkbart under toskanske byer av samme størrelse.
Fossato di Vico, og buss videre
Gubbio har ingen jernbanestasjon. Nærmeste stasjon er Fossato di Vico, rundt tjue kilometer unna, med bussforbindelse videre — en kombinasjon som fungerer, men som krever at du sjekker rutetidene begge veier. Fra Perugia går det direkte buss på litt over en time, og det er den enkleste kollektive løsningen. Togtilbudet i regionen for øvrig er gjennomgått i artikkelen om tog i Italia.
Med bil er byen enkel å nå, men den gamle kjernen er sone med begrenset trafikk med kameraer i portene, og boten kommer i posten via leiebilfirmaet et halvt år senere — se gjennomgangen av ZTL-sonene. Parker i anleggene nedenfor bymuren og gå opp; det er bratt, men kort. Hvordan Gubbio passer inn i en større runde gjennom regionen, står i forslagene til bilferie i Italia.
Tips. Ta kabelbanen opp og gå ned. Turen ned tar rundt en time på en tydelig sti, den går gjennom skog med utsikt over byen mesteparten av veien, og du slipper å stå i den åpne kurven to ganger. Har du bare én tur i deg, er det oppturen som er den verdt å bruke den på.