Merket I Borghi più belli d'Italia henger på bomskilt og innfartsveier over hele landet, og de fleste tror det er en offisiell utmerkelse. Det er det ikke. Det er en privat forening som kommuner søker seg inn i, betaler kontingent til og kan bli kastet ut av — og det sier mer om hvem som har søkt enn om hvor det er finest.
Det gjør ikke merket verdiløst. Foreningen har reelle opptakskrav, og en landsby som har kommet gjennom vurderingen er sjelden en skuffelse å se på. Men den forteller deg ingenting om det som faktisk avgjør om et besøk blir bra: om det fortsatt bor folk der, eller om landsbyen har blitt en kulisse med suvenirbutikk i hvert eneste hus.
Hva er Borghi più belli-lista egentlig?
Foreningen ble stiftet i 2001, på initiativ fra turismeutvalget i ANCI, den italienske kommuneorganisasjonen. Den er organisert som en privat medlemsforening, ikke som et statlig register. En kommune må selv søke, bli vurdert, betale årlig kontingent og la seg sertifisere på nytt med jevne mellomrom. Foreningen har gjennom årene strøket medlemmer som ikke lenger holder mål.
Kravene handler om helheten i bebyggelsen: at bygningsmassen er sammenhengende og uten store nyere brudd, at det historiske senteret er intakt, og at stedet drives på en måte som tar vare på det. Det er også en størrelsesgrense — det er små steder foreningen er til for, ikke byer. I dag har lista rundt tre hundre og seksti medlemmer, spredt over alle tjue regioner.
Visste du? Det finnes flere konkurrerende merker. Touring Club Italiano deler ut Bandiera Arancione til småsteder i innlandet etter sine egne kriterier, og Borghi Autentici d'Italia er nok en forening med nok en liste. Samme landsby kan ha to eller tre skilt ved innkjørselen. De måler ikke det samme, og ingen av dem er offentlige.
Levende landsby eller kulisse — hvordan ser du forskjellen?
Fem ting avslører det på ti minutter. Finnes det en dagligvarebutikk, ikke en delikatesse — altså et sted der noen kjøper vaskepulver? Er det en skole, eller i det minste en bussholdeplass med skoleskyss? Henger det klesvask ute? Er det eldre folk som sitter ute på ettermiddagen? Og hva selger butikkene i hovedgata: mat og jernvarer, eller keramikkskilt med navnet ditt på?
Det finnes også et tall du kan slå opp på forhånd. Italienske kommuner publiserer folketallet sitt, og forholdet mellom antall innbyggere og antall overnattingssteder sier det meste. En landsby med fire hundre innbyggere og seksti utleieenheter har tippet over; en med fire hundre innbyggere og fem er fortsatt et sted der noen bor. Tallene ligger åpent hos det italienske statistikkbyrået Istat.
Den ærligste testen er likevel å komme klokka syv om kvelden i mars. En levende landsby har lys i vinduene og folk i baren. En kulisse er mørk og låst, fordi eierne bor i Roma og kommer i juli.
Landsbyene som fortsatt fungerer
I Umbria ligger flere av de beste. Spello har blomsterteppene i gatene i juni, Bevagna har fortsatt håndverkere som jobber, og Montefalco lever av vinen sin. Alle tre har innbyggere som ikke driver med turisme.
I Puglia er Locorotondo og Cisternino i Valle d'Itria to kritthvite landsbyer der folk faktisk bor, og der slakterne fortsatt griller kjøttet du peker på. De ligger tjue minutter fra Alberobello og er den motsatte opplevelsen.
I Basilicata henger Castelmezzano og Pietrapertosa i klippene på hver sin side av en dal, forbundet med en zipline mellom seg. De er små, bratte og lite besøkte. En time unna ligger Matera, som er noe helt annet i skala men fortsatt bebodd.
På Sardinia er Bosa, med de fargede husene under borgen, den som overrasker flest. I Liguria ligger Apricale og Dolceacqua i innlandet bak rivieraen, og de har det Cinque Terre mistet for tjue år siden. På Sicilia er Gangi og Castelbuono i Madonie-fjellene helt uberørt av kysttrafikken, og under en time fra Tropea på fastlandet finner du tilsvarende i Calabria.
Nord-Italia: de som ikke ligner på resten
Landsbyene i nord er en annen sjanger, og de er lettere å nå. I Sør-Tirol og Trentino er husene tømret og hvitkalket med balkonger og geranier, ikke steinbygget rundt en kirkeplass, og de fleste av dem lever av jordbruk og skiturisme framfor av dagsbesøk. Santa Maddalena i Villnöss-dalen, med den lille kirken foran Geisler-tindene, er det mest fotograferte motivet i hele Alpene — og landsbyen bak fotografen er en helt vanlig bygd der folk driver gård. Dalførene rundt er beskrevet under Val Gardena og Ortisei.
I Piemonte ligger vinlandsbyene i Langhe tett: Barolo, La Morra, Serralunga d'Alba, Neive. De er små, velstående og fullstendig avhengige av vinen, og det gjør dem levende på en annen måte enn turismen gjør — det er produksjon, ikke fremvisning. I Veneto er Asolo og Marostica de to som holder mål, den siste med et sjakkbrett i stein på hovedplassen der de spiller parti med levende brikker annethvert år.
Landsbyene som er blitt kulisser
Dette er den delen ingen guidebok skriver, så her er den rett fram.
Civita di Bagnoregio i Lazio står på en tuffklippe som smuldrer bort, nås bare over en gangbro, og har et titalls fastboende igjen. Den tar inngangspenger for å komme inn i selve landsbyen — den eneste i Italia som gjør det — og prisen var 5 euro på hverdager i 2026. Det er en vakker og fullstendig avfolket kulisse. Den er verdt turen én gang, tidlig om morgenen, men vær klar over hva du betaler for.
San Gimignano mellom elleve og fem er praktisk talt en handlegate. Alberobello har trulli-hus der samtlige i hovedsonen er butikk eller utleie. Bellagio ved Comosjøen har vakre trappegater og en prisstruktur som forutsetter at du kom med båt fra et cruiseskip. Portofino er en liten bukt med tosifret innbyggertall om vinteren og bøter for å stoppe og ta bilde på de mest trafikkerte punktene om sommeren.
Ingen av dem er dårlige steder. De er bare best på tidspunkter de fleste ikke er der: før klokka ti, etter klokka seks, eller utenfor perioden mai til september.
Hvorfor er så mange landsbyer i ferd med å tømmes?
Fordi arbeidet forsvant. Fra 1950-tallet flyttet millioner av italienere fra fjellandsbyene i sør og i Appenninene til industribyene i nord og til utlandet, og de kom aldri tilbake. Over to tusen italienske landsbyer regnes i dag som helt eller nesten fraflyttet. Ordningene der kommuner selger hus for én euro mot at kjøperen forplikter seg til å pusse opp, er et forsøk på å snu det — og hva de faktisk koster, står i gjennomgangen av 1-euro-husene i Italia.
For deg som reisende betyr avfolkingen to ting. Det er lett å finne landsbyer helt uten turister. Og det er lett å ende i en der det verken finnes butikk, restaurant eller apotek — sjekk at det er noe åpent før du bestiller overnatting to netter.
Hvordan kommer du deg dit uten tog?
Med bil, i de aller fleste tilfellene. Landsbyene ligger per definisjon der jernbanen ikke går, og bussene i innlandet er lagt opp etter skoleruta — som regel én avgang tidlig morgen og én tidlig ettermiddag, og ingenting i helgene eller i juli og august.
Regn med at du parkerer utenfor. Nesten alle historiske landsbykjerner er trafikkregulert, og gatene er ofte for smale for en vanlig personbil uansett hva navigasjonen sier. Overnatter du inne i landsbyen, får du som regel en engangstillatelse gjennom vertskapet — men den må registreres på skiltnummeret ditt før du kjører inn, ikke etterpå.
Hvor lenge bør du bli?
De fleste landsbyer er sett på to timer. Det er ikke en kritikk; de er små. Feilen folk gjør er å legge fire av dem på samme dag, og da smelter de sammen til én. To om dagen er nok, med lunsj i den ene og en time uten mål i den andre.
Skal du bli over natten, er det verdt å velge et sted som ikke er på noen liste i det hele tatt. Prisene er lavere, og du får kvelden alene. Forskjellene mellom hva slags overnatting du får i småsteder er samlet i artikkelen om hotell, agriturismo, masseria eller leilighet, og landskapet rundt Val d'Orcia er stedet jeg ville prøvd det først.
Tips. Se etter landsbyer med en ukentlig markedsdag, og legg besøket dit. Da er stedet fullt av folk som bor i området, prisene er de lokale, og du ser landsbyen brukt til det den er bygget for. Markedsdagen står som regel oppslått ved kommunehuset.