Under Napoli ligger et hulrom på flere hundre tusen kvadratmeter. Under Orvieto er klippen byen står på gjennomhullet av over tusen ganger, brønner og rom. Og under Roma går det kilometervis med gravganger som er kirkelig eiendom og bare kan besøkes i følge med guide. Det underjordiske Italia er en egen kategori severdigheter, og den fungerer etter helt andre regler enn den over bakken.
To ting går igjen overalt. Temperaturen er lav og jevn året rundt, uansett om det er februar eller førti grader ute — det gjør disse stedene til de riktige å legge midt på dagen om sommeren. Og nesten alle krever guide, med faste avgangstider og begrenset antall plasser. Du kan ikke rusle inn når det passer.
Hvorfor er det så mye hulrom under italienske byer?
Fordi berget under dem er mykt. Store deler av Midt- og Sør-Italia ligger på tuff, en vulkansk bergart som er lett å hugge i med enkle redskaper og hard nok til å stå av seg selv uten avstivning. Bygger du et hus av tuff, graver du samtidig ut kjelleren du bygger det med — steinen kommer rett fra tomta.
Derfor er hulrommene ikke tilfeldige. De er steinbrudd som ble til sisterner, sisterner som ble til tilfluktsrom, gravganger som ble til pilegrimsmål, og kjellere som ble til vinlagre. I Napoli graver de fra gresk tid; i Orvieto har innbyggerne gravd nedover i to og et halvt tusen år. Det samme berget forklarer også hvorfor etruskerne kunne hugge hele gravbyer ut av bakken, slik det er beskrevet i etruskisk Italia.
Katakombene i Roma: hvilke er åpne når?
Tre store katakombekomplekser ligger langs Via Appia Antica sør for byen, og de har ulike stengedager med vilje, slik at det alltid finnes minst ett alternativ. San Callisto holder normalt stengt på onsdager, San Sebastiano på søndager og Domitilla på tirsdager. I tillegg stenger de på omgang noen uker om vinteren for vedlikehold.
Det praktiske utslaget er at du må sjekke dagen din før du drar. Merk særlig at San Sebastiano er stengt nettopp på søndagen, som ellers er den beste dagen på veien fordi den da er stengt for biler. Ingen av katakombene kan besøkes på egen hånd: du blir satt i en gruppe etter språk og følger en guide gjennom en fast runde, som i San Callisto tar rundt førti minutter. Anleggene er kirkelig eiendom, forvaltet av en pavelig kommisjon, og billetten selges på stedet til samme sats i alle tre.
Det du ser der nede er ikke skjeletter. Katakombene er smale ganger hugget i tuff, med hyller for lik lagt i vegg oppå vegg i tre til fem etasjer, og nesten alle nisjene har vært tomme i over tusen år. Det du ser er systemet: hvordan gangene krysser hverandre i rette vinkler, hvor små hyllene for barn er, hvordan lyssjakter er ført opp til overflaten. I San Callisto ligger et kammer der ni paver fra 200-tallet ble gravlagt, og flere steder står tidlige kristne symboler risset inn i pussen — fisken, ankeret, den gode hyrde — laget før kristendommen var tillatt.
San Clemente og de andre lagene i Roma
San Clemente ved Colosseum er den beste nedstigningen i byen og tar ti minutter. En kirke fra 1100-tallet står oppå en kirke fra 300-tallet, som står oppå en romersk bygård med et Mithras-tempel, og nederst hører du en underjordisk bekk renne gjennom en antikk kanal. Du går nedover gjennom tusen år uten å forlate samme bygning. Kirken over er gratis; utgravningen koster inngangspenger.
Under Peterskirken ligger den førkristne gravgaten der Peters grav skal ligge, og den vises bare i små grupper etter skriftlig søknad i god tid, med aldersgrense. Domus Aurea, Neros palass under Oppio-høyden, besøkes med hjelm og på faste dager. Alle tre er dessuten de riktige stedene å bruke en regnværsdag på, slik det er satt opp i Roma i regnvær.
Napoli: en hel by til under byen
Grekerne hogde ut den gule tuffsteinen for å bygge med, romerne gjorde gangene om til akvedukt, og under andre verdenskrig ble de samme rommene brukt som tilfluktsrom for titusener av mennesker. Napoli Sotterranea tar deg 40 meter ned, og turen tar rundt halvannen time med guide. Den kan bare gjøres i følge.
Én del av ruten går gjennom en svært smal gang i stearinlys eller telefonlys, og den delen er ikke noe for den som ikke liker trange rom. Den er frivillig, men si fra i starten, ikke midtveis. Byen har dessuten katakombene ved San Gennaro nord i Sanità-kvarteret, med tidligkristne fresker og et helt annet preg enn dem i Roma, og Galleria Borbonica, en tunnel som ble påbegynt som fluktvei for kongefamilien og senere brukt som bilkirkegård.
Orvieto: brønnen med to trapper som aldri møtes
Etter at keiserlige tropper plyndret Roma i 1527, flyktet pave Clemens VII til Orvieto og oppdaget at byen ikke hadde nok vann til å tåle en beleiring. Løsningen ble Pozzo di San Patrizio: et sjakt på 54 meters dybde med to atskilte spiraltrapper som går rundt hverandre uten å møtes, hver med 248 trinn, opplyst av 72 vinduer inn mot brønnrommet. Esler med vannkrukker kunne gå ned den ene og opp den andre uten å komme i veien for hverandre. Billetten kostet 6 euro for voksne og 4,50 med rabatt i 2026.
Under gatene ligger dessuten over ett tusen hulrom: etruskiske brønner, oljepresser, sisterner, tilfluktsrom fra krigen, og vegger fulle av små firkantede nisjer som var dueslag — duer var kjøtt man kunne holde inne i en beleiret by. To anlegg er åpne for publikum, Orvieto Underground med guide på faste avganger og Pozzo della Cava under en husrekke, og begge tar under en time.
Matera: byen som er hugget ut av seg selv
I Matera er skillet mellom over og under bakken meningsløst. Husene i Sassi er huler hugget inn i skråningen med en fasade murt foran, og nabohusets tak ligger like ofte i høyde med gulvet ditt. Under torget Piazza Vittorio Veneto ligger Palombaro Lungo, et enormt vannmagasin hugget ut av berget som du går ned i, og som ble funnet igjen først på 1990-tallet.
Over juvet ligger Parco della Murgia Materana med over hundre kirker hugget inn i berget mellom 800- og 1300-tallet, flere med bevarte bysantinske fresker. Inne i byen bør du betale for én casa grotta, en hulebolig innredet slik den sto før beboerne ble flyttet ut ved lov i 1952 — med senga, ovnen og båsen til muldyret på plass. Ingen tekst på en vegg forklarer stedet i nærheten av like godt som å stå i rommet.
Grottene: Frasassi, Castellana og båten under jorda
Frasassi i Marche er det største av de tilrettelagte grottesystemene. Den første hallen du kommer inn i er rundt 200 meter høy innvendig, stor nok til å romme Milano-domen, og lyskasterne når ikke helt opp i taket. Grottene holder 14 grader hele året, og det er en genser og ikke en jakke du trenger. Turene går i flere lengder, og de lengste krever påmelding — se Frasassi-grottene.
Grotte di Castellana i Valle d'Itria har guidede turer i to lengder og er den beste reservedagen i Puglia når det er for varmt eller for vindfullt til å være ved sjøen. Ved Pertosa-Auletta i Cilento går du om bord i en flatbunnet båt og blir trukket innover på en underjordisk elv før du fortsetter til fots — det er det eneste stedet i Italia der besøket begynner på vannet. Og under Canelli i Piemonte ligger flere kilometer med vinkjellere hugget inn i sandsteinen i flere etasjer, kalt de underjordiske katedralene, med hvelvinger høye nok til at navnet ikke er en overdrivelse.
Hva bør du ha med, og hvem bør la være?
Ta med et lag ekstra, uansett årstid. Kjølig, fuktig luft kjennes kaldt etter tre kvarter i ro, og de fleste turene har mye stillestående lytting. Ta sko med såle — gulvet er vått, og trappene ned er slitte. Og ta med en lommelykt hvis du skal i gravkamre eller mindre anlegg; telefonlykta tømmer batteriet på tjue minutter.
La være hvis du ikke liker trange rom eller mørke. Gangene i katakombene og deler av ruten i Napoli er smale og lave, og du kan ikke snu og gå tilbake alene midt i en omvisning. Det samme gjelder barn som ikke liker mørke, uansett hvor godt det høres ut på forhånd. Ingen av anleggene er tilgjengelige med barnevogn, og de fleste er det heller ikke med rullestol.
Slik legger du en dag under bakken
Bruk dem som motvekt, ikke som hovedrett. Det som fungerer, er å legge det underjordiske til den timen i døgnet der alt annet er ubehagelig: mellom tolv og fire i juli og august, når gatene er tomme fordi ingen orker dem, og når en time i kjølig luft under bakken er verdt mer enn en time i et museum med klimaanlegg.
Legg ikke to underjordiske besøk på samme dag. De ligner mer på hverandre enn du tror mens du planlegger, og etter halvannen time i tuff er det lite igjen av oppmerksomheten. Ett om dagen, med en time ute i sol etterpå, er den riktige doseringen — og det gjelder også de stedene der du selv synes det høres ut som for lite.