Matera er en by der folk bodde i huler hugget inn i fjellsiden helt fram til 1950-tallet. Da tømte staten dem med lov i hånd, fordi forholdene ble regnet som en nasjonal skam. Tretti år senere begynte de samme hulene å bli restaurert, i 1993 kom de på UNESCOs verdensarvliste, og i 2019 var Matera europeisk kulturhovedstad. Den historien er hele grunnen til å reise hit.
Byen ligger i Basilicata, den lille regionen mellom Puglia og Calabria, og har rundt 59 000 innbyggere. Selve gamlebyen består av to bydeler, Sasso Barisano og Sasso Caveoso, som ligger som to trakter på hver sin side av en klippe kalt Civita. Under dem faller terrenget bratt ned i et juv, en gravina, med en elv i bunnen og en steinørken på andre siden. Det er et av de merkeligste bybildene i Europa, og det ser ikke ut som noe annet i Italia.
Hva Sassi faktisk er
Ordet sasso betyr «stein», men her står det for et helt boligstrøk hugget inn i kalksteinen. Husene er ikke bygget oppå fjellet, men inn i det: rommet er en grotte, og fasaden foran er murt til av stein tatt ut av selve grotten. Går du inn i en av dem, ser du at forsiden bare er de første få metrene, og at resten forsvinner inn i berget uten vinduer.
Fordi hver etasje er hugget inn i en skråning, ligger nabohusets tak like ofte i høyde med gulvet ditt. Gatene er derfor delvis trapper og delvis andre folks tak. En krønikeskriver fra 1590-tallet skrev at «i Matera ligger de døde over de levende», fordi kirkegårdene lå på takflatene over boligene. Hele systemet var bygget rundt vann: regnvann ble ledet i renner ned i sisterner hugget ut under husene, og under torget Piazza Vittorio Veneto ligger Palombaro Lungo, et enormt vannmagasin du kan gå ned i.
Fra vanlig by til nasjonal skam
Fram til 1800-tallet fungerte systemet. Så økte befolkningen kraftig samtidig som saueholdet gikk tilbake. Hagene og de hengende terrassene forsvant, det ble bygget etasjer oppå hverandre, og sisternene ble gjort om til boligrom. Familier på åtte og ti bodde i ett rom sammen med muldyret og sauene, uten kloakk og med lys bare fra døråpningen.
Carlo Levi ble sendt i politisk forvisning til Basilicata under fascismen og beskrev Sassi i romanen Cristo si è fermato a Eboli, utgitt i 1945. I boka ser fortellerens søster på de to traktene og sier at det er slik hun på skolen forestilte seg Dantes helvete. Boka ble lest, og den satte i gang noe.
I 1948 tok Palmiro Togliatti opp forholdene i Sassi politisk, og uttrykket «nasjonal skam» festet seg. To år senere kom statsminister Alcide De Gasperi selv på besøk. Tallene var ikke til å diskutere: barnedødeligheten i Sassi lå på fire ganger landsgjennomsnittet.
Loven som tømte en bydel
De Gasperi ga den lokale politikeren Emilio Colombo i oppdrag å utarbeide et lovforslag. Det ble vedtatt enstemmig 17. mai 1952 som lov nummer 619, «særloven om sanering av Sassi i Matera», og går fortsatt under navnet Colombo-loven.
Flyttingen begynte samme år og varte til 1965. Rundt 15 000 mennesker — halvparten av byens innbyggere — ble flyttet ut av hulene og inn i nye bydeler på slettene utenfor, tegnet av noen av landets fremste arkitekter og byplanleggere. Boligene der hadde vann, kloakk og lys.
Det var likevel ikke udelt populært. Folk ble flyttet bort fra naboer de hadde delt gårdsplass med i generasjoner, og inn i rekkehus der ingen kjente hverandre. Mange av de gamle beboerne snakket om flyttingen med bitterhet resten av livet. Sassi stod tomme i tretti år, forfalt og ble brukt som lager og tilholdssted.
Fra tomme huler til kulturhovedstad
Vendepunktet kom med en ny nasjonal lov i 1986, som finansierte istandsetting av de forlatte bydelene. Restaureringen gikk sakte, og den skjedde med en helt annen holdning enn i 1952: nå var poenget å bevare. I 1993 ble Sassi og klippekirkene skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste, som det første stedet i Sør-Italia. Hvor Matera plasserer seg blant landets øvrige vernede steder, viser Italias verdensarv.
I 2014 ble byen utpekt til europeisk kulturhovedstad for 2019, sammen med bulgarske Plovdiv. Det året kom besøkstallene for alvor, og hotellene i hulene fulgte etter. I 2026 er Matera middelhavshovedstad for kultur og dialog sammen med marokkanske Tétouan. På sytti år har den samme bydelen gått fra å være noe staten ville fjerne til å være hele byens økonomi.
Visste du? Matera er blitt filmet som Jerusalem gjentatte ganger, fra Pasolinis Matteusevangeliet i 1964 til Mel Gibsons The Passion of the Christ i 2004. Byen har også hatt en James Bond-åpning på gatene i Sassi. Guidene nevner det ofte, men filmingen er ikke grunnen til å komme — historien om fraflyttingen er.
Hva rekker du på én dag?
Én full dag holder til det viktigste. Gå ned i Sasso Caveoso først, som er den brattere og mer opprinnelige av de to. Der ligger flere case grotta, huleboliger som er innredet slik de stod før 1952, med senga, ovnen og båsen til muldyret på plass. Det er den ene tingen du bør betale for i Matera — teksten på veggen forklarer ingenting i nærheten av like godt som å stå i rommet.
Deretter Civita med katedralen fra 1200-tallet på toppen av klippen, klippekirkene Santa Maria de Idris og San Pietro Barisano, Palombaro Lungo under torget, og til slutt Sasso Barisano, som er den mest restaurerte delen og der de fleste hotellene og restaurantene ligger. Utsikten fra Belvedere Luigi Guerricchio og fra veiene rundt gravinaen er der bildene tas.
Klippekirkene på andre siden av juvet
Over gravinaen ligger Parco della Murgia Materana, et karrig steinlandskap med over hundre kirker hugget inn i berget mellom 800- og 1300-tallet. Flere har bevarte bysantinske fresker. Det er også herfra du får det klassiske bildet av Matera, med hele byen som en vegg av hus på motsatt side av juvet.
Du kommer dit på to måter: kjøre rundt, som tar tjue minutter, eller gå ned i juvet og over en hengebru i bunnen og opp igjen. Turen til fots er fin og krevende — regn med to til tre timer tur-retur, ordentlige sko og mye vann. Om sommeren bør den gjøres tidlig om morgenen; hvordan du legger opp dagene rundt de verste timene, forklarer hetebølger i Italia.
Bør du overnatte i en hule?
Ja, hvis du vil forstå stedet. En natt i et hulehotell i Sassi er ikke en gimmick: rommene er ekte grotter, med buet steintak, og de er kjølige og helt stille fordi det ikke finnes ytre vegger å slippe lyd gjennom. De fleste har fått vindu, bad og oppvarming, og standarden spenner fra enkelt til dyrt.
To forbehold. Naturlig lys er det lite av, og har du problemer med lukkede rom, bør du be om et rom med åpning mot gaten. Og bagasjen må bæres: mange hoteller ligger flere titalls trappetrinn fra nærmeste kjørbare vei, og det finnes ingen heis i en fjellside. Reis lett. Hvordan de ulike overnattingstypene i landet skiller seg fra hverandre, ligger i hotell, agriturismo, masseria eller leilighet.
Utenfor Trenitalias nett
Matera er ikke koblet på Trenitalias nett. Den nærmeste stasjonen på hovedbanen ligger flere titalls kilometer unna, og forbindelsen som faktisk brukes, er lokalbanen Ferrovie Appulo Lucane fra Bari, som bruker rundt halvannen time. Den kjører ikke på søndager, og det overrasker mange. Busser fra Bari går derimot alle dager og er ofte raskere.
Med bil er det 68 kilometer fra Bari, drøyt en time, og 68 kilometer fra Alberobello. Nærmeste flyplass er Bari, og hvordan de italienske flyplassene fordeler seg på reisemålene, tar hvilken flyplass som passer til hvilket reisemål. Bor du i Puglia, er Matera derfor en enkel dagstur — se hvordan de ulike basene ligger til i hvor du bør bo i Puglia. Skal du videre sørover, er det 314 kilometer og fire og en halv time til Tropea på Calabrias vestkyst.
Advarsel. Sassi er stengt for vanlig biltrafikk, og gatene er trapper. Parker i anleggene oppe i den nyere delen av byen og gå ned. Kjører du inn i den gamle bydelen etter navigasjonen, ender du i en gate som blir til en trapp. Hva bilholdet i Italia ellers innebærer, finner du i leiebil i Italia.
Fire hundre meter, ingen sjø, og hva det gjør med august
April, mai, september og oktober er de beste månedene. Matera ligger på rundt 400 meters høyde i et tørt innland, og juli og august gir høye temperaturer uten skygge og uten sjø i nærheten. Vinteren er kald, klar og nesten uten besøkende, og byen er fin da også.
Den ærlige innvendingen er at Sassi er blitt et utstillingsvindu. De restaurerte gatene i Sasso Barisano er tett i tett med hoteller, barer og suvenirbutikker, og noen synes byen har mistet alvoret i historien sin på veien. Den andre innvendingen er terrenget: det er trapper overalt, og har du dårlige knær eller barnevogn, blir dagen kort. Går du derimot ut i Sasso Caveoso tidlig om morgenen, før dagsturistene fra Bari kommer, får du fortsatt den byen du kom for. Hva du bør spise mens du er i Basilicata — brødet fra Matera og de tørkede paprikaene som kalles peperoni cruschi — står i gjennomgangen av italiensk mat region for region.