Pollino nasjonalpark

Publisert 15. september 2026 · Av redaksjonen i Italiaferie.com

Pollino er Italias største nasjonalpark: 192 565 hektar fjell, bøkeskog, juv og landsbyer på grensen mellom Basilicata og Calabria. Den høyeste toppen, Serra Dolcedorme, er 2 267 meter, og parken er det eneste stedet i Italia der den sjeldne furuen pino loricato vokser. Likevel er den nesten ukjent for nordmenn, og store deler av den ser du uten å møte andre turgåere.

Det er ikke tilfeldig. Pollino har få merkede løyper, dårlig kollektivtrafikk og nesten ingen store hoteller, og det krever mer planlegging enn Dolomittene. Til gjengjeld får du høyfjell i Sør-Italia, albansktalende landsbyer med bysantinsk gudstjeneste og en elvedal du kan padle i. Denne siden forklarer hvordan parken er bygget opp, hva du bør se, og hvordan du kommer deg rundt.

Et fjellområde, ikke én fjelltopp

Parken ble opprettet i 1993 og strekker seg over 56 kommuner, 24 i Basilicata og 32 i Calabria. Den består av flere fjellmassiver som henger sammen: selve Pollino-massivet, Orsomarso-fjellene mot Tyrrenhavet i sørvest, og Monte Alpi på Basilicata-siden. Mellom dem ligger elvedaler, høysletter og landsbyer som har levd av sauer, geiter og skog i århundrer.

Terrenget er kalkstein og dolomitt, med juv, grotter og spor etter isbreer høyt oppe. Parken har vært med i UNESCOs nettverk av geoparker siden 2015, med 75 registrerte geologiske lokaliteter. To av bøkeskogene, Cozzo Ferriero og Pollinello, er dessuten tatt inn i den felles europeiske verdensarvoppføringen for gamle og urørte bøkeskoger, den første i 2017 og den andre i 2021. Det er dermed et av få steder i sør der naturen, og ikke en by eller en ruin, har fått plass blant Italias verdensarv.

Dyrelivet er rikere enn i de fleste italienske fjellområder. Parken har en god bestand av ulv, kongeørn hekker i de sørlige delene, oteren finnes i flere av elvene, og rådyrene i Orsomarso regnes som en av de få opprinnelige bestandene i Italia. Du ser dem sjelden, men sporene er der.

Hva er pino loricato?

Det er en furuart, Pinus leucodermis, som i Europa bare vokser på Balkan og i Italia bare innenfor Pollino. Den står vanligvis over tusen meter, på kalkstein og steinur ovenfor bøkeskogen, der få andre trær klarer seg. Navnet kommer av barken: på gamle trær sprekker den opp i store, askegrå plater som ligner skjellene på en romersk rustning, en lorica.

Treet er parkens symbol, og de gamle eksemplarene er grunnen til at mange kommer. De står alene på ryggene, vridd av vind og snø, noen av dem døde og hvite, og mange er flere hundre år gamle. De mest kjente står på ryggene rundt Serra di Crispo og Serra delle Ciavole, som nås til fots fra Colle dell'Impiso på Basilicata-siden. Vi har beskrevet den klassiske dagsturen dit, sju til åtte timer tur-retur, blant rutene for vandring i Cilento og Sør-Italia.

Advarsel. Ryggene i Pollino er åpent fjell over skoggrensen. Tåke kommer fort, merkingen er ujevn, mobildekningen er dårlig og det finnes ingen bemannede hytter i toppområdet. Ha nedlastet kart, gå ikke alene første gang, og snu i tide. Fjellredning kan bli fakturert, og europeisk helsetrygdkort dekker ikke redning — det er reiseforsikringen, ikke helsetrygdkortet, som må ta regningen.

De albanske landsbyene

Mellom 1470 og 1540 kom grupper fra Albania over havet på flukt fra de tyrkiske hærene, like etter at hærføreren Skanderbeg var død. De slo seg ned i fjellsidene her og grunnla landsbyer som Civita, Lungro, Frascineto, San Basile, Acquaformosa og Plataci i Calabria, og San Costantino Albanese og San Paolo Albanese i Basilicata. Etterkommerne kalles arbëreshë, og mange snakker fortsatt språket.

Det du merker som besøkende, er kirkene. Menighetene følger bysantinsk ritus under et eget bispedømme med sete i Lungro, opprettet i 1919. Kirkene har ikonostase, liturgien er den østlige, og påsken er den store festen. I Civita og San Paolo Albanese finnes små museer for arbëreshë-kulturen, med drakter og redskaper, og i enkelte landsbyer veves det fortsatt stoff av gyvelfiber etter gamle metoder.

Civita er den enkleste å besøke, med hus klamret til kanten av Raganello-juvet og en bro over kløften nedenfor. Stopp der for et måltid og en tur gjennom gatene, selv om du ikke skal ned i juvet.

Er Raganello-kløften åpen?

Ikke uten videre, og du skal ikke gå inn på egen hånd. Kløften under Civita har vært stengt eller strengt regulert i årevis etter flomulykken i august 2018, da en flomstrøm etter kraftig regn lenger oppe i dalbunnen tok livet av flere turgåere. Saken har gått gjennom rettsvesenet, og adgangen har skiftet mellom forbud og ordninger med guidede grupper, hjelm og fastsatt sesong.

Status endrer seg, og det er kommunene som fastsetter reglene. Spør i Civita eller på parkens informasjonspunkter før du planlegger en tur, og gå bare med autorisert fører. Det gjelder også de øvre delene av juvet ved San Lorenzo Bellizzi. En solskinnsdag i juvet sier ingenting om været i fjellene som drenerer ned i det.

Rafting på Lao og hulen ved Papasidero

Den elven folk faktisk padler i, er Lao, på Calabria-siden rundt Laino Borgo og Papasidero. Elven går gjennom et dypt, grønt dalføre med klare kulper, og den regnes som den eneste virkelig gode raftingelven i Sør-Italia, med sesong tidligere på våren enn elvene i Alpene. Hvordan den står mot elvene i nord, har vi vurdert i rafting og kanjoning i Italia.

Operatørene i dalen tar med nybegynnere, og en halv dag er nok for de fleste. Ved Papasidero ligger også Grotta del Romito, en hule med en okse risset inn i en steinblokk i eldre steinalder — et av de eldste kjente kunstverkene i Italia og en god kombinasjon med en dag på elva.

Hvor bør du bo i Pollino?

I landsbyene, og det er en del av opplevelsen. Rotonda på Basilicata-siden er der parkforvaltningen og økomuseet ligger, og den er et praktisk utgangspunkt for stiene mot de høyeste toppene. Morano Calabro på Calabria-siden har hus som dekker en hel kjegleformet ås og er en av de mest fotograferte landsbyene i sør. Civita og de albanske landsbyene i øst gir kultur og juv, og Laino Borgo er basen for Lao.

Overnattingen er for det meste små hoteller, B&B-er og agriturismi, og halvpensjon er vanlig fordi det ofte ikke finnes en restaurant i gangavstand. Maten er fjellmat — lam og kje, sopp, bønner, pølser og ost — og prisene ligger langt under Toscana. Er du usikker på om en agriturismo eller et lite hotell passer best, er svaret her ofte det stedet som serverer middag.

Tre dager i Pollino

Parken er for stor til å se på én dag og for spredt til å se fra ett sted. Tre dager med to overnattinger er det minste som gir mening, og da bør du bytte side én gang.

1. Basilicata-siden: Overnatt i Rotonda eller en av nabolandsbyene, start tidlig fra Colle dell'Impiso og gå opp mot ryggene med pino loricato. Kom ned før ettermiddagen, når tåka og tordenbygene gjerne kommer i fjellet.
2. Morano og Civita: Kjør over til Calabria-siden, se Morano Calabro om formiddagen og spis lunsj i Civita. Bruk ettermiddagen på gatene, kirken og utsikten over juvet, ikke i det.
3. Lao-dalen: En halv dag med rafting fra Laino Borgo eller Papasidero, og Grotta del Romito på veien. Derfra er det kort vei til motorveien, og videre mot kysten.

Har du bare én dag, velg den første. Det er ryggene og de gamle trærne som skiller Pollino fra alt annet i Sør-Italia.

Hvordan kommer du deg til Pollino?

Med bil. Motorveien A2 mellom Salerno og Reggio Calabria går rett gjennom parken, med avkjøringer ved Campotenese, Morano og Mormanno, og det gjør Pollino lettere å nå enn kartet antyder. Nærmeste store flyplass er Lamezia Terme i Calabria; fra Napoli er kjøreturen lengre, men flyrutene fra Norge er flere. Kollektivtrafikken inn i parken er tynn, og du kommer ikke til utgangspunktene for turene uten bil.

Pollino passer godt inn i en rundreise i sør. Maratea på Tyrrenhavskysten er innenfor dagstursavstand, Matera er en naturlig etappe fra øst, og sørover fortsetter fjellene i Sila og Aspromonte. Resten av regionen, med kysten og byene, hører til Calabria.

Når bør du dra?

Mai til midten av juni og september til oktober er de beste periodene. I mai er høyslettene grønne og kildene fører vann, men toppene kan fortsatt ha snø. I oktober står bøkeskogen i farger og temperaturen er riktig for lange dager. Om sommeren er dalene varme mens høyfjellet er behagelig, og det er da parkens informasjonspunkter holder åpent. Sesongene i sør er forskjøvet i forhold til Alpene, og når du kan vandre hvor i Italia henger på nettopp det.

Om vinteren ligger det snø i høyden, og stiene er da uaktuelle uten erfaring og utstyr. Ta med et varmt lag selv i juni, tre liter vann på heldagsturer, og kjøp parkens offisielle turkart før du går — det selges hos autoriserte forhandlere i området og er bedre enn en app i terreng der merkingen forsvinner.