To nakne, skjeggete menn i bronse står i et klimastyrt rom i Reggio Calabria. De ble laget av greske håndverkere rundt 460 og 430 før vår tidsregning, de er blant en håndfull bevarte originaler i stor gresk bronseskulptur som finnes i verden, og på en vanlig tirsdag i mars kan du stå alene foran dem.
Det er hele artikkelens poeng. Bronsene fra Riace hører til den absolutte toppen av det som er bevart fra antikken, på nivå med det som står i Athen og Roma, men de står i tåspissen på den italienske støvelen, ni timer med bil fra hovedstaden, i en by de færreste utlendinger oppsøker. Kunsten er verdensklasse. Køen finnes ikke.
Hvorfor er bronsene så viktige?
Fordi det knapt finnes andre. Greske bronseskulpturer ble støpt i tusentall, men bronse er verdifullt metall, og gjennom antikken og middelalderen ble så godt som alt smeltet om til våpen, mynt eller kirkeklokker. Det vi kjenner som «gresk skulptur» er derfor i hovedsak romerske marmorkopier, laget hundrevis av år senere, av originaler ingen har sett.
De få bronsene som er igjen, har overlevd fordi de lå på havbunnen. Riace-figurene er to av dem. Det gjør dem til førstehåndskilder til hvordan gresk skulptur faktisk så ut i en periode da den gikk fra stiv frontalitet til fri bevegelse — den overgangen kunsthistorien kaller streng stil og tidlig klassisk.
Detaljene er det som overrasker mest på nært hold. Øynene har innlegg av kalkstein og glassmasse, leppene og brystvortene er lagt inn i kobber som gir dem rødlig farge, og den ene har sølvtenner synlig gjennom åpen munn. Figurene er litt over naturlig størrelse — rundt 1,98 og 1,97 meter — og de er ikke idealiserte i ansiktet. De ser ut som to bestemte personer.
Funnet i 1972
16. august 1972 dykket en romersk kjemiker på ferie, Stefano Mariottini, utenfor Riace Marina på den joniske kysten, rundt 130 kilometer nordøst for Reggio. På åtte meters dyp så han en arm stikke opp av sanden.
Statuene ble hevet noen dager senere og gjennomgikk deretter en restaurering som tok flere år, først i Reggio og siden i Firenze. De ble stilt ut i Firenze og Roma i 1981 og trakk over en million besøkende — det var da de ble en nasjonal begivenhet i Italia. Siden har de stått i Reggio.
Hvordan de havnet i sjøen vet ingen sikkert. Den mest utbredte antakelsen er at de var last på et skip på vei fra Hellas til Roma og ble kastet over bord under uvær, men det er ikke funnet vrakrester som bekrefter det. Hvem de forestiller er også åpent: forslagene spenner fra to av de sju mot Theben til atenske helter, og ingen av dem lar seg bevise.
Visste du? Statuene ble undersøkt på nytt i 2013, og analysene viste blant annet at leiren i støpekjernen inne i den ene figuren stammer fra området rundt Argos på Peloponnes. Det er slikt materiale som gjør at man kan si noe om hvor de ble laget, selv når ingen tekst nevner dem.
Slik besøker du museet
Museo Archeologico Nazionale, forkortet MArRC, ligger sentralt i byen, i en bygning fra 1930-tallet som ble gjennomrestaurert og gjenåpnet i 2016. Museet er åpent tirsdag til søndag fra 09.00 til 20.00, med siste inngang 19.30, og stengt mandager. Billetten kostet 10 euro i 2026, og det finnes en rimeligere kveldsbillett ved enkelte utvidede åpninger om sommeren.
Bronsene står i eget rom i underetasjen. Adgangen er tidsstyrt og skjer i puljer, og det betyr at tidspunktet på billetten din ikke nødvendigvis er tidspunktet du kommer inn til dem — spør i skranken når du kjøper. Ta med tid: rommet er lite, og de fleste bruker fem minutter der de burde brukt tjue.
Resten av museet er langt bedre enn folk forventer, og det handler om Magna Graecia — den greske kolonisasjonen av Sør-Italia fra 700-tallet før vår tidsregning. Her ligger funn fra Locri, Kroton og Medma, blant dem en samling terrakottatavler fra Locri som er blant de fineste i sitt slag. Hvordan de øvrige antikke stedene i landet henger sammen, viser de viktigste antikke ruinene i Italia, og hvor museet plasserer seg blant landets samlinger, i de beste museene i Italia.
Slik ser du dem uten å gå glipp av noe
Gå rundt dem. Rommet er laget for det, og statuene er ikke like fra alle kanter — hele poenget med den perioden de tilhører er at figuren har vekt på det ene benet og at kroppen svarer på det gjennom hoftene, skuldrene og hodet. Ser du dem bare forfra, ser du en stillstand som ikke er der.
Se etter forskjellen mellom de to. Den ene, kalt A, er yngre i uttrykk, med kraftigere muskulatur og et mer anspent ansikt. Den andre, B, har en mykere overflate, et roligere blikk og hodeform som tyder på at han opprinnelig bar hjelm. Begge har hatt skjold på venstre arm og noe i høyre hånd, trolig spyd, og festene sitter der fortsatt.
Til slutt: se på håret og skjegget. Krøllene er støpt separat og festet, hver eneste lokk for seg, og de er forskjellige på de to figurene. Det er den slags detalj som forsvinner i en marmorkopi, og som er grunnen til at bronsene betyr noe.
Er det verdt reisen bare for to statuer?
Hvis du har interesse for antikken: ja, uten forbehold. Det finnes ikke mange steder i Europa der du kan stå alene i et rom med kunst på dette nivået, og opplevelsen er en helt annen enn å presse seg gjennom Vatikanmuseene i kø.
Hvis du ikke har den interessen, er svaret nei. Reggio er ellers ikke en by man reiser til for byens skyld. Det fornuftige er å legge besøket inn i en reise som uansett går gjennom området — på vei til eller fra Sicilia, eller som en dagstur fra kysten nordover. Hvordan regionen ellers henger sammen, tar Calabria.
Byen ellers, og promenaden
Reggio ble nesten fullstendig ødelagt av jordskjelvet i Messinasundet 28. desember 1908, som drepte titusener på begge sider av vannet. Byen ble bygget opp igjen i et rutenett med lave, jordskjelvsikre bygninger i liberty-stil, og det er derfor sentrum ser yngre ut enn historien tilsier.
Det ene som er verdt tid utenom museet, er sjøpromenaden. Lungomare Falcomatà strekker seg over en kilometer langs vannet, med palmer, magnolier og en åpen utsikt rett over sundet til Sicilia. Etna står i horisonten på klare dager, og om kvelden ser du lysene i Messina. Fra rundt sju er hele promenaden full av folk som går fram og tilbake.
Langs den ligger også restene av en gresk bymur fra 300-tallet før vår tidsregning og noen romerske termer, gravd fram og synlige fra gaten. Resten av byen er en helt vanlig, delvis sliten sørlandsby med trafikk og betong, og det er ingen grunn til å bruke en dag på den.
Bergamotten som bare vokser her
På kyststripen sør og øst for Reggio dyrkes så godt som all verdens bergamott, en sitrusfrukt som er for sur til å spises og som dyrkes for skallets olje. Området er smalt — noen titalls kilometer kyst — og forsøk på å dyrke den andre steder har ikke gitt samme oljekvalitet.
Oljen går til parfymeindustrien, der den er en av de vanligste topptonene, og til Earl Grey-te. Lokalt selges den også som saft, marmelade og likør. Frukten høstes fra november til mars, så kommer du om vinteren, ser du plantasjene i arbeid. Hva de øvrige regionene bidrar med til det italienske kjøkkenet, forklarer italiensk mat region for region.
Slik kommer du deg dit, og videre til Sicilia
Reggio har egen flyplass, men med få ruter. I praksis kommer de fleste med tog eller bil. Hurtigtogene fra Roma og Napoli ender i Reggio Calabria Centrale, og reisetiden fra Roma er rundt fem timer. Fra Scilla tar regiontoget rundt tjuefem minutter. Hvordan billettsystemet fungerer, ligger i tog i Italia.
Overfarten til Sicilia er kort og går hyppig. Fra Villa San Giovanni, 14 kilometer nord for Reggio, går bilfergene til Messina minst hvert 40. minutt, og overfarten tar rundt tjue minutter. Fra Reggio selv går Liberty Lines' hurtigbåter for passasjerer, og de bruker 35 minutter over til Messina og 30 tilbake (2026). Skal du videre til Taormina, går tog og motorvei langs kysten fra Messina. Hvordan fergeselskapene fungerer og når du bør bestille, finner du i ferger i Italia.
Motorveien A2 går til Reggio og er bomfri gjennom hele Calabria, noe som er uvanlig i Italia. Parkering finnes i anlegg nær museet og langs promenaden. Hva bilholdet ellers innebærer, står i gjennomgangen av leiebil i Italia.
Når bør du komme?
Museet er innendørs og klimastyrt, så årstiden betyr mindre her enn for de fleste reisemål. Det taler for å legge besøket til de månedene alt annet i sør er ubehagelig: mars, april, oktober og november er behagelige i Reggio, og museet er da nesten tomt.
Juli og august er varme, og byen har lite skygge. Husk at museet er stengt på mandager — det er den vanligste tabben folk gjør her, og den koster en hel dag når du først har kjørt så langt. Sjekk også om det er utvidet kveldsåpning i sommermånedene, siden det er den mest behagelige tiden å gå gjennom samlingen på.