En liten landsby med tette steinhus ligger på en høyde omgitt av grønne, skogkledde fjellsider og beitemarker.
Regionene

Vandring i Cilento og Sør-Italia

Sør-Italia har fjell på to tusen meter. Få vet det.

Foto: Ziegler175 · CC BY-SA 3.0 · Wikimedia Commons · skalert

Sør-Italia har fjell på over to tusen meter, og nesten ingen nordmenn vet det. Mellom Salerno og Calabrias sørspiss ligger fire store nasjonalparker på rekke — Cilento, Pollino, Sila og Aspromonte — med bøkeskog, høysletter, ulv og et stinett som stort sett er tomt. Sesongen er april til juni og september til november.

Det som skiller disse fjellene fra Alpene, er ikke høyden, men tilretteleggingen. Det finnes få bemannede hytter, merkingen varierer fra kommune til kommune, og kollektivtrafikken går ikke dit du skal. Til gjengjeld kan du gå en hel dag uten å møte noen, og du kan avslutte den på en strand.

Cilento: fjell som ender i havet

Nasjonalparken sør for Salerno er Italias nest største og har stått på verdensarvlisten siden 1998. Den strekker seg fra kysten og innover til kalksteinsmassivene i Alburni, og det er den kombinasjonen som gjør den uvanlig: du kan gå på nitten hundre meter om formiddagen og bade om ettermiddagen.

Monte Cervati på 1 899 meter er Campanias høyeste fjell og en full dagstur fra Piaggine eller Sanza, mest i bøkeskog og til slutt på åpen høyslette. Monte Gelbison, kalt Sacro Monte, er den andre store: en pilegrimstopp med et sanktuarium på toppen, og en sti opp som er gått i århundrer.

Begge turene har det samme kjennetegnet: de begynner i en landsby, ikke på en parkeringsplass i fjellet. Du starter på fem–sekshundre meter og går hele stigningen selv, og det er en annen øvelse enn Dolomittene, der kabelbanen tar det meste. Regn med tusen til tolv hundre høydemeter på en dagstur her, og legg opp deretter.

Nede ved kysten går Sentiero degli Innamorati mellom klippene ved Palinuro, og fra Punta Licosa går en flat kyststi ut mot pynten der havet er klarere enn noe annet sted på fastlandet. Bakgrunnen for hele halvøya, med strender og landsbyer, ligger i Cilento.

Alburni og grottene

Kalksteinsplatået i nord er et karstlandskap fullt av hulesystemer. Grottene ved Castelcivita og Pertosa er de to store, og begge er tilrettelagt for besøk med guide — den ene av dem har en underjordisk elv du går på båt et stykke inn på. Over dem ligger et platå med sluk, hulninger og stier som er dårlig merket og lett å gå seg vill på i tåke.

Vil du kombinere en dag i fjellet med noe annet, ligger de greske templene i Paestum en halvtime nede på sletta, og kartusianerklosteret i Padula på den andre siden av parken. Begge er en del av det samme verdensarvområdet.

Platået er også det stedet i parken der en tur lettest blir lengre enn planlagt. Sluk og hulninger gjør at stien svinger utenom der kartet viser rett linje, og gresset står høyt fra mai. Gå med noen som kjenner området, eller hold deg til de merkede rundene fra Sicignano og Petina.

Pollino: Italias største nasjonalpark

På grensen mellom Basilicata og Calabria ligger landets største verneområde, med Serra Dolcedorme på 2 267 meter som høyeste punkt. Det er høyfjell i ordets rette forstand: åpne rygger over skoggrensen, snø til langt ut i mai, og vær som skifter fort.

Parkens symbol er pino loricato, en furuart som i Italia bare vokser her, med bark som ligner skjell på en rustning. De eldste trærne står alene på ryggene i vindeksponert terreng og er flere hundre år gamle. Turen fra Colle dell'Impiso opp til Serra delle Ciavole og videre mot Dolcedorme er den klassiske, og den tar sju til åtte timer tur-retur.

Advarsel. Merkingen i Pollino er ujevn, og flere av ryggturene går i åpent terreng der tåke kommer fort. Det finnes ingen bemannede hytter på toppområdet, mobildekningen er dårlig, og redning tar tid. Ha kart og kompass eller nedlastet spor, gå ikke alene første gang, og snu tidlig i dårlig sikt. Fjellredning i Italia faktureres, og europeisk helsetrygdkort dekker ikke redningsutgifter — se pass, helsetrygdkort og reiseforsikring.

Sila og Aspromonte i Calabria

Sila er en høyslette, ikke en fjellkjede: furuskog og innsjøer på over tusen meter, mildt om sommeren, snø om vinteren. Det er stedet calabrere selv drar for å slippe unna varmen, og terrenget er slakt nok til at det fungerer med barn. Det finnes en bestand av kjempefuruer i et lite reservat der trærne er over fire hundre år gamle og førti meter høye.

Aspromonte lengst sør er det motsatte: bratt, kløftete og villere, med Montalto på 1 955 meter og utsikt til Etna og Sicilia på klarværsdager. Fjellet faller nesten rett i havet på begge sider, og elvene har skåret ut brede tørre steinleier, fiumare, som er et helt eget landskap. Regionen samlet, med begge parkene, er beskrevet i Sila og Aspromonte og i Calabria.

Hva møter du av dyr?

Ulven er tilbake i alle fire parkene, og bestanden i Apenninene har vokst jevnt siden den var nede i noen få hundre dyr på 1970-tallet. Du kommer ikke til å se den. Ulv i Italia unngår mennesker konsekvent, og de fleste som har gått her i år etter år har på sin høyde sett spor i snø. Den praktiske konsekvensen for en vandrer er null.

Det du derimot møter, er beitedyr og gjeterhunder. Store hvite vokterhunder går løse med sauene og bjeffer når du nærmer deg — det riktige er å stoppe, snakke rolig, gå i bue rundt flokken og ikke løpe. Villsvin finnes overalt og trekker unna av seg selv, men ei purke med unger er et unntak du skal gi god plass. Hoggorm finnes i solvendte urer opp til rundt to tusen meter; den går unna hvis den hører deg komme, og støvler over ankelen er hovedgrunnen til at det sjelden skjer noe.

Når bør du gå her?

April til midten av juni, og september til begynnelsen av november. I mai er høyslettene grønne og kildene fører vann; i oktober er skogen i farger og temperaturen ideell. Toppene i Pollino kan ha snø til slutten av mai, og det er verdt å sjekke før du planlegger en ryggtur.

Juli og august fungerer i høyden — over tusen meter er det behagelig selv når kysten koker — men da er alt annet enn fjellet fullt, og prisene på overnatting ved kysten er i høysesong. Vinteren er mulig i Sila, der det finnes et lite skianlegg og preparerte langrennsløyper, men de andre parkene er våte og stengte.

Trenger du bil?

Ja. Dette er den delen av Italia der spørsmålet har det klareste svaret. Togene går langs begge kyster og ikke inn i fjellet, bussene binder sammen landsbyer og ikke stier, og på søndager går det knapt noe. Utgangspunktene ligger som regel ved enden av en smal fylkesvei uten skilt.

Det betyr også at du bør legge inn god tid på kjøringen. Førti kilometer på kartet i Aspromonte kan ta halvannen time, fordi veien svinger seg opp og ned hver dal. Hva du bør sjekke ved henting av leiebil, viser leiebil i Italia.

Hvor bor du?

I landsbyene, og det er en del av opplevelsen. Fjellandsbyene i Cilento og Pollino har rom og små agriturismi til priser som ligger langt under Toscana, og halvpensjon er utbredt fordi det ofte ikke finnes et alternativ i gangavstand. Maten er lokal av nødvendighet snarere enn av konsept.

Bemannede fjellhytter av alpin type finnes nesten ikke her, og du kan derfor ikke planlegge hytte-til-hytte-turer slik du kan i Dolomittene. Hvordan det systemet fungerer der det finnes, forklarer rifugio: slik fungerer fjellhyttene i Italia. Overnattingstypene i landet ellers er sortert i hotell, agriturismo, masseria eller leilighet.

Hva må du ha med?

Vann, og mer enn i Alpene. Kalksteinen i Cilento og Alburni tar unna overflatevannet, og selv om Pollino og Sila har kilder, er de ikke merket på kart og ikke sikre. Tre liter for en heldag i mai.

Ellers sko med god såle — mye av terrenget er løs stein og gresskledde skråninger — lange bukser i skogen på grunn av flått, og et varmt lag selv i juni, siden det blåser kaldt på ryggene i Pollino. Hodelykt hører hjemme i sekken, fordi dagsturene her tar lengre tid enn beskrivelsene sier og fordi tussmørket i sør er kort. Ta også med kontanter: inngangspenger til grottene, en kaffe i en landsby uten minibank og en fører betales ofte uten kort. Resten av lista står i utstyr til vandring i Italia.

Tips. Bruk en fører første gangen i Pollino eller Aspromonte. Parkene har lokale, autoriserte guider som kjenner både stiene og været, prisen deles på gruppen, og du får se steder du ikke ville funnet på kart. Det er også den enkleste måten å komme til utgangspunkter du ellers må kjøre grusvei til. Turene lar seg sortere på lengde og krav i vandringsvelgeren.