Certosa di Padula

Publisert 21. oktober 2026 · Av redaksjonen i Italiaferie.com

Certosa di San Lorenzo i Padula er et kartusianerkloster i Vallo di Diano, innlandsdalen øst for Cilento, og et av de største klosteranleggene i Europa. Det står på UNESCOs verdensarvliste sammen med Paestum, Velia og nasjonalparken rundt, og det tar imot langt færre besøkende enn det burde. Du går gjennom kirke, kjøkken, munkeceller og en klosterhage så stor at den ser ut som en piazza, og du trenger minst to timer. Billetten koster 14 euro og gjelder også byens små museer (2026).

Padula er en liten by i provinsen Salerno, og klosteret ligger nede på dalbunnen under den gamle bykjernen. Det er ikke på vei til noe annet for de fleste: kysten ligger på den andre siden av fjellene, og Napoli er langt unna. Det er hovedgrunnen til at stedet er så stille, og det er også det du må ta stilling til. Certosaen er verdt en omvei for alle som liker arkitektur og klosterhistorie, men den krever i praksis bil, og den passer best som stopp mellom kysten i Cilento og Basilicata eller Calabria lenger sør.

Hva er en certosa?

En certosa er et kloster for kartusianerne, en munkeorden grunnlagt av den hellige Bruno av Köln i 1084 i Frankrike. Ordenen er den strengeste i Vest-Europa: munkene levde hver for seg i små hus, spiste alene det meste av uken, og møttes bare til gudstjeneste og på søndager. Det er derfor kartusianerklostre ser annerledes ut enn benediktinernes. I stedet for sovesaler har de rekker av celler rundt en stor korsgang, hver med egen hage.

Planen er alltid delt i to. Padulas egne museumssider forklarer skillet slik: casa bassa, det nedre huset, var arbeidsområdet med lagre, kornloft, staller og vaskerier, der lekbrødrene arbeidet og hadde kontakt med verden utenfor. Casa alta, det øvre huset, var fedrenes område for stillhet og bønn. Når du går gjennom Padula, går du fra det ene til det andre, og overgangen er det som gir besøket mening. Klostre av samme orden finnes over hele landet, og klostrene og abbediene i Italia viser hvor ulikt den samme regelen kunne bli bygget, fra Pavia i nord til Padula i sør.

Fra middelaldergård til barokkpalass

Ifølge kommunens museumssystem ble byggingen satt i gang og finansiert fra 1306 av Tommaso Sanseverino, greve av Marsico, på grunnmuren av en eldre grancia, en klostergård som var kjøpt fra abbediet Montevergine og allerede viet til San Lorenzo. Det samlede anlegget dekker over 50 000 kvadratmeter, og den inngjerdede parken med vinmarker, korn og frukttrær er over 20 hektar.

Lite av det du ser, er fra 1300-tallet. Klosteret ble bygget om og utvidet gjennom flere hundre år, og det meste fikk sitt nåværende preg i barokken på 1600- og 1700-tallet. Under den franske perioden tidlig på 1800-tallet ble ordenen fjernet og eiendelene spredt, og bygningene ble senere brukt til helt andre formål, blant annet som fangeleir i forrige århundre. Det er grunnen til at rommene i dag ofte står tomme. Du ser arkitekturen, ikke et levende kloster med inventaret på plass.

Dette ser du inne

Departementets beskrivelse av besøksruten lister korsgangen ved gjestehuset, kirken, sakristiet, kapitelsalen, den gamle kirkegården, grunnleggerens kapell, refektoriet, kjøkkenet, priorens bolig, spiraltrappen, en munkecelle, den store korsgangen, den monumentale trappen og prokuratorenes korsgang (cultura.gov.it, 2026). Biblioteket og vinkjelleren er stengt for publikum.

• Kirken har to sett korstoler i innlagt tre, ett for fedrene og ett for lekbrødrene, adskilt av en vegg. Det er en av de tydeligste markeringene av klosterets todeling.
• Kjøkkenet er stort og flislagt, og det er her den lokale fortellingen om keiser Karl V sitt besøk hører hjemme: munkene skal ha servert ham en omelett av et nesten utrolig antall egg. Historien lever fortsatt i byen.
• Priorens bolig har egne rom, egen hage og utsikt over dalen. Det er den eneste delen der du ser at noen i klosteret levde komfortabelt.
• Den store korsgangen er hovedgrunnen til at folk kommer. Søylegangen i to etasjer omgir en åpen plen med kirkegård i midten, og cellene ligger rundt, hver med sin dør.
• Spiraltrappen i den ene enden er en elliptisk spiraltrapp i stein som går opp til biblioteket. Den er klosterets mest fotograferte rom.

Gå inn i en av cellene. Den består av flere rom, en liten hage og en egen gang der munken kunne gå i regnvær, og den viser bedre enn noe annet hvordan ordenen fungerte. Hver munk hadde i praksis sitt eget lille hus.

Hva koster Certosa di Padula, og når er den åpen?

Fra 1. juni 2026 er det én integrert billett, «Certosa e Padula», til 14 euro. Den gjelder i 48 timer og dekker klosteret med casa alta, casa bassa og parken, i tillegg til byens kommunale museer: det multimediale bymuseet, Casa Museo di Joe Petrosino og dåpskapellet San Giovanni in Fonte. Under 18 år går gratis, og 18–24-åringer betaler 2 euro (padula.eu og cultura.gov.it, 2026). Klosteret er statlig, så den reduserte billetten gjelder som regel også nordmenn med pass.

Klosteret er stengt tirsdag og åpner kl. 9 de andre dagene. Stengetiden oppgis ulikt av departementet og det lokale museumssystemet, så sjekk den aktuelle siden før du drar sent på dagen. Casa Museo di Joe Petrosino har egne åpningstider som varierer med sesongen, og bymuseet og dåpskapellet åpnes på bestilling. Det er ikke krav om forhåndsbestilling i klosteret.

Tips. Fordi billetten gjelder i 48 timer, kan du ta klosteret den ene dagen og de små museene i bykjernen den neste. Det lønner seg om du overnatter i dalen.

Joe Petrosino og byen over klosteret

Padula har en mindre kjent kjendis. Giuseppe «Joe» Petrosino, født her 30. august 1860, utvandret som barn til USA og ble politimann i New York, der han ledet en egen enhet mot det italienske mafianettverket kjent som Black Hand. Han ble skutt i Palermo i 1909 under et oppdrag på Sicilia. Barndomshjemmet hans er i dag museum, og kommunen beskriver det som det eneste husmuseet i Italia viet en politimann.

Selve byen ligger oppe i lia over klosteret, med smale gater, kirker og utsikt over Vallo di Diano. Det tar en time å gå rundt, og det gir besøket en annen dimensjon: du ser klosterets omfang ovenfra, og du forstår hvor mye av dalen det en gang eide. Dåpskapellet San Giovanni in Fonte, fra tidlig kristen tid, ligger litt utenfor og er det eldste du kan se i Padula.

Er Padula verdt omveien?

For de fleste som kjører gjennom Sør-Italia, ja. Det er få steder i landet der du får et anlegg av denne størrelsen nesten for deg selv, og det er et av de stedene på Italias verdensarvliste som fortsatt føles uoppdaget. Men det er et rom-for-rom-besøk i tomme saler, ikke et museum fullt av kunst, og den som kjeder seg i kirker, vil kjede seg her også.

Hvordan kommer du til Padula?

Med bil er det enkelt. Motorveien A2 mellom Salerno og Reggio Calabria har egen avkjøring ved Padula–Buonabitacolo, og klosteret ligger kort vei fra den. Parkeringen er stor og som regel ledig. Det er nettopp derfor de fleste besøk skjer som et stopp på en lengre biltur, og en leiebil i Sør-Italia er den løsningen som faktisk fungerer her.

Uten bil er det tungvint. Museumssystemet selv viser til togstasjonen i Salerno, med langdistansebusser fra Trenitalia og Italo som bare går om sommeren, og til Sapri på Tyrrenhavskysten, med regionale bussforbindelser. Begge gir en lang dag med usikre overganger. Det går an, men det er ikke en dagstur fra Napoli uten bil.

Hvordan passer Padula inn i en reise?

Best som en del av en rundtur i Cilento og kysten sør for Salerno. Fra kystbyene går det fjellveier over til Vallo di Diano, og en dag med Padula om formiddagen og en av landsbyene i dalen om ettermiddagen er en god pause fra stranden. Kombinasjonen med de greske templene i Paestum gir to av verdensarvstedets tre hovedpunkter, og Velia på kysten er det tredje.

Kjører du videre sørover, ligger Maratea på Basilicatas korte kyststripe og Pollino-parken innen rekkevidde, og Padula er et naturlig stopp på vei mot Calabria. Den som vil gå i fjellet rundt dalen, finner turer i nasjonalparken Cilento, Vallo di Diano og Alburni, som strekker seg over hele området.

Om sommeren er dalen varm, men steinkorridorene er kjølige, og klosteret er et godt sted å være midt på dagen. Vår og høst er likevel best, når parken er grønn og det er behagelig å gå rundt utenfor. Du får sjelden kø, men ta med vann: anlegget er større enn det ser ut fra parkeringsplassen, og det er langt mellom hvert sted å sette seg. Liker du stedet, finnes det i Italia klostre som tar imot gjester, og å overnatte i et kloster er en måte å oppleve den samme stillheten på over natta.