Procida er fire kvadratkilometer stor, du går tvers over den på under en time, og det kommer ingen turistbusser hit fordi det ikke finnes vei å kjøre dem på. Det er den minste av de tre øyene i Napolibukta, den er den eneste av dem som ikke lever av besøkende, og det er hele grunnen til at folk drar dit.
Øya ligger mellom Napoli og Ischia og har rundt ti tusen fastboende, noe som gjør den til et av de tettest befolkede stedene i Middelhavet. Den er vulkansk, som naboene, men mye flatere: høyeste punkt er drøyt nitti meter. Det finnes tre havner, en håndfull strender av mørk sand, ingen store hoteller og ingen severdighet med billettluke som folk står i kø for. Det som er her, er en fungerende fiskerøy der husene er malt i alle farger fordi sjøfolk skulle kjenne igjen sitt eget hus fra sjøen.
Marina Corricella
Dette er stedet du har sett bilde av uten å vite hva det heter. Corricella er den gamle fiskerhavnen på sørsiden, bygget fra 1600-tallet, med husene stablet i lag opp fjellsiden i rosa, gult, oker og lyseblått, med utvendige trapper, buer og hvelv mellom etasjene.
Ingen bil kommer ned dit. Havnen nås med to trappeløp fra oversiden, eller fra sjøen, og det er den eneste bilfrie bydelen på øya. Nede ved kaien ligger båtene med nettene, det er noen få restauranter langs vannet, og resten er folks hjem med tøy hengende ut. Kom tidlig om morgenen når fiskerne kommer inn, eller rett etter solnedgang når fargene fortsatt henger igjen i murveggene.
Det beste utsiktspunktet er ikke nede i havnen, men oppe fra Terra Murata eller fra kirkegårdsveien mot Punta Pizzaco vest for havnen. Derfra ser du hele lagdelingen på én gang, som er det som gjør stedet så merkelig å se på.
Terra Murata og fengselet
På det høyeste punktet ligger den befestede gamlebyen bak murer, anlagt som vern mot sjørøvere. Der oppe står abbedikirken San Michele Arcangelo fra 1000-tallet, med et takmaleri av øyas skytshelgen og et lite museum med krypt og gamle bønnebøker.
Ved siden av ligger Palazzo d'Avalos, et palass fra 1500-tallet som Bourbon-kongene gjorde om til fengsel i 1830. Det var i drift helt til 1988, og det ga øya en helt annen hverdag enn naboøyene fikk: en stor del av befolkningen jobbet i fengselet, og turismen kom aldri i gang mens det sto der. Bygningen er delvis åpen for omvisninger, og den er mer interessant enn den ser ut til, nettopp fordi den forklarer hvorfor Procida ser ut som den gjør.
Visste du? Procida var Italias kulturhovedstad i 2022, den første øya som fikk tittelen. Mottoet var la cultura non isola — kulturen isolerer ikke — et ordspill på at isola betyr både øy og å isolere. Året ga øya nye stier, restaurerte bygninger og et program som fortsatt merkes i det som arrangeres om sommeren.
Strendene
De er små, sanden er mørk og vulkansk, og de er alle sammen tilgjengelige til fots.
- Chiaia ligger under et trappeløp på rundt hundre og åtti trinn og er den peneste: en bukt under fjellsiden med noen få anlegg og god plass i frie soner.
- Ciraccio og Ciracciello på vestsiden er de lengste, med sammenhengende sand og solnedgang rett i havet.
- Pozzo Vecchio nord på øya er stranden fra filmen Il Postino fra 1994, og den heter i praksis bare det i dag. Den er liten og har en steinbue i den ene enden.
- Chiaiolella ved den sørvestlige havnen er den mest praktiske: grunn, sand, kort vei til spisesteder og båtene.
Ingen av dem er brede eller lange etter italiensk målestokk, og i august er de fulle. Fordelingen mellom betalte anlegg og gratisfelt følger det vanlige mønsteret, forklart i slik fungerer en italiensk strand.
Vivara, øya ved siden av
Fra Chiaiolella går det en bro over til Vivara, en halvmåneformet holme som er kanten av et gammelt krater. Den er statlig naturreservat, det bor ingen der, og vegetasjonen og fuglelivet er som de var før øya ble dyrket opp.
Adgangen er begrenset og skjer i følge med guide på oppsatte tidspunkter, og ordningen har vært stengt i lange perioder mens broen ble utbedret. Sjekk om det går turer den uken du er der før du planlegger rundt det — det er ikke noe du kan gå inn i på eget initiativ.
Hvilken båt tar du, og fra hvilken havn?
Med båt fra Napoli eller fra Pozzuoli. Fra Napoli tar turen mellom 30 og 60 minutter avhengig av om du tar hurtigbåt eller bilferge, og fra Pozzuoli, vest for byen, er den kortere. Det går også hyppige båter mellom Procida og Ischia, og overfarten der tar under en halvtime.
Alle båtene legger til i Marina Grande, som er der du kommer i land og der bussene står. Rutene og hvordan billettene fungerer, viser ferger i Italia. Vær oppmerksom på at siste båt tilbake til Napoli går tidligere enn folk regner med, og at båtene innstilles i sjøgang — det er den vanligste grunnen til at en dagstur ender med en uplanlagt overnatting.
Trenger du bil, og bør du ta med den?
Nei. Øya er så liten at du går det meste, og de smale gatene er bygget for tohjulinger. Fire mikrobusslinjer går fra Marina Grande til de tre havnene og til Terra Murata, de koster lite og går ofte i sesongen.
I tillegg har Procida, som naboøyene, begrensninger på å ta med kjøretøy for tilreisende i sommermånedene, og ordningen fastsettes for hver sesong. Skal du likevel ha bil, må du sjekke reglene for det året du reiser før du bestiller ferge — og deretter vurdere om du i det hele tatt vil manøvrere en leiebil i gater der to scootere så vidt passerer hverandre.
Dagstur eller overnatting?
En dagstur fungerer, og den er kort: kom med en formiddagsbåt, gå opp til Terra Murata, ned til Corricella, bad i Chiaia og ta en sen båt hjem. Det er en fin dag, og de fleste gjør det slik.
Men Procida er en av de øyene der overnattingen er poenget. Dagsbesøkende er borte ved sekstiden, og da er det bare de som bor der igjen — og siden det ikke finnes noe uteliv å snakke om, blir kvelden stille på en måte som er sjelden i denne delen av Italia. To netter er nok. Overnattingen er stort sett små pensjonater og leiligheter, og prisnivået ligger under både Ischia og Capri. Hvordan de ulike formene skiller seg, tar hotell, agriturismo, masseria eller leilighet.
Øya i bøkene og på film
Elsa Morante la romanen Arturos øy fra 1957 hit, og beskrivelsen av en gutt som vokser opp på en øy med et fengsel og ingen mor, har formet hvordan italienere ser på Procida. Boken vant Stregaprisen og er fortsatt den mest siterte teksten om stedet.
Filmen som gjorde øya kjent utenfor Italia, er Il Postino fra 1994, om postbudet som leverer post til den landsforviste dikteren Pablo Neruda. Deler av den ble spilt inn her og deler på Salina i de eoliske øyene, og det er derfor du kan kjenne igjen en strand og likevel ikke finne resten av landskapet. Hvordan Procida står mot de øvrige italienske øyene, er satt opp i Italias øyer.
Sitronene, og hva du bør spise
Sitronen på Procida er en egen sort: stor, med et tykt hvitt lag under skallet som er søtt og mildt i stedet for bittert. Den brukes ikke bare til å presse. Den serveres som salat — skiver av frukten med det hvite laget på, med olivenolje, salt, chili og mynte — og den retten finnes knapt utenfor øya.
Ellers er det fisk, og det er billigere her enn på Capri med god margin. Hvordan kjøkkenet i denne delen av landet henger sammen, forklarer italiensk mat region for region.
Er Procida verdt turen?
Ja, hvis du er ute etter et sted som ikke er satt opp for deg. Det finnes ingen severdighet her du må se, ingen kø, ingen billettluke og ingen utsiktspunkt med rekkverk og suvenirbod. Du går rundt i en fiskerlandsby der folk bor, ser på farger og båter, og bader.
Nei, hvis du forventer Capris utsikt eller Ischias termalparker. Sammenligningen med Ischia er den nyttigste: den øya er stor, har varme kilder og strender, og fyller en uke. Procida fyller en dag eller to, og den gir noe helt annet — de andre stedene i landet med samme karakter er samlet i Italias vakreste landsbyer.
Tips. Er du i området i påsken, er langfredagens prosesjon på Procida den eneste grunnen du trenger. Store treskulpturer med bibelscener, bygget av øyas egne ungdommer gjennom vinteren, bæres gjennom gatene fra Terra Murata og ned. Hvilke dager som ellers stenger butikker og transport i Italia, ligger i helligdager i Italia.