Salina og Vulcano

Publisert 31. august 2026 · Av redaksjonen i Italiaferie.com

Salina og Vulcano er de to eoliske øyene som ligger nærmest Lipari, og de er nesten motsetninger. Vulcano er en aktiv vulkanøy med svovellukt, varm gjørme og en kraterkant du kan gå opp til når myndighetene tillater det. Salina er den grønne øya, med to sovende vulkankjegler, kapers, søtvin og tre små landsbyer, og den er stedet man drar for å gjøre lite. Begge kan besøkes på dagstur fra Lipari, men Salina fortjener en natt.

Øygruppen som helhet, med båtene fra Milazzo, sesongene og hvor lenge du bør bli, er beskrevet i Lipari og de eoliske øyene. Her går vi nærmere inn på de to øyene, hva du gjør på dem, og hvilken av dem som passer deg. Vil du se glødende lava, er det Stromboli og ikke Vulcano du skal til; Vulcano er en vulkan du lukter mer enn ser.

Vulcano: øya som lukter

Vulcano er den første øya båtene fra Milazzo legger til ved, og du kjenner den før du går i land. Svovelgass siver ut av bakken, fra fumaroler i havneområdet og fra bunnen av sjøen, og lukten av råtne egg ligger over Porto di Levante. Havnebyen er liten og lever av badeturister om sommeren; utenom sesongen er det meste stengt.

Øya er en vulkan i ordets egentlige forstand. Navnet på alle verdens vulkaner kommer herfra, fra den romerske smedguden Vulcanus, som etter sagnet hadde verkstedet sitt under øya. Siste utbrudd var på slutten av 1800-tallet, og vulkanen overvåkes døgnet rundt. I 2021 økte gassutslippene så mye at myndighetene hevet varselnivået og innførte begrensninger for dem som bodde nærmest havnen, og aktiviteten har siden variert.

Det betyr at det som er åpent på Vulcano, kan endre seg fra sesong til sesong. Beredskapen rundt italienske vulkaner følger det samme mønsteret overalt — varselnivåer satt av sivilforsvaret, og forskrifter fra kommunen — og det lønner seg å kjenne grunnprinsippene i jordskjelv- og vulkanberedskap før du går opp.

Kan du gå opp til krateret på Vulcano?

Det varierer, og du må sjekke den uka du reiser. Stien opp til Gran Cratere, eller Fossa, går fra veien like ved havnen og opp en bred, sandete skråning. Den er ikke teknisk vanskelig, men den er bratt, uten skygge og glatt på den løse vulkansanden. Fra kanten ser du ned i krateret med gule svovelavleiringer og ut over hele øygruppen.

Adgangen reguleres av kommunen Lipari, som Vulcano hører til, gjennom ordførerforskrifter som bygger på gassmålingene. Stien har i perioder vært helt stengt, og i andre perioder åpen med begrensninger på tid og sted. Vi har ikke fått lest den gjeldende forskriften, så vi oppgir ikke hvilke regler som gjelder i dag. Spør på turistkontoret eller hos de lokale guidene når du kommer, og gå aldri forbi en sperring.

Advarsel. Gassene i krateret og ved fumarolene er tyngre enn luft og samler seg i forsenkninger. Stopp aldri og sett deg ned i en grop, og gå ikke opp med små barn, gravide eller hvis du har hjerte- eller luftveissykdom. Gå tidlig om morgenen; om sommeren er skråningen svært varm midt på dagen.

Gjørmebadet og det varme vannet

Ved havnen ligger laghetto di fanghi, et naturlig basseng med varm, svovelholdig leire der folk har badet i generasjoner. Det var stengt i rundt fem år og ble gjenåpnet 11. april 2026. Bassenget har billett og åpningstider, og status har skiftet før, så sjekk at det er åpent den dagen du drar.

Gjørmen er grå og lukter sterkt, og folk smører seg inn, lar den tørke og vasker den av i sjøen like ved. Der, ved stranden, bobler varm gass opp fra bunnen, og vannet er merkbart varmere på grunt vann. Ta av alle smykker; svovelen misfarger sølv og gull. Bruk gamle badeklær, for lukten går ikke ut. Og ikke dukk med ansiktet i gjørmen. Om slike bad er medisinsk nyttige, er omdiskutert, og vil du ha varmt vann med garderobe og badevakt, er de organiserte termalbadene i Italia et bedre valg.

Resten av badingen er bedre på den andre siden av halvøya. Ved Porto di Ponente ligger en lang strand med svart vulkansand, en av få ordentlige sandstrender på øyene, med utsikt mot Vulcanello, den lave halvøya som vokste opp av havet i antikken og nå henger sammen med resten av øya. Sanden blir brennende varm midt på dagen.

Resten av Vulcano

Øya er større enn havneområdet gir inntrykk av. Oppe på platået i sør ligger landbruksområdet Piano, og helt i sør den lille grenda Gelso med en strand og et fyr. Fra Capo Grillo på østsiden er det utsikt mot Lipari og de andre øyene. Det går buss og drosje, og du kan leie sykkel, scooter eller små elbiler ved havnen.

Den beste måten å se kysten på er fra sjøen. Båtturene rundt øya går inn i grottene langs klippene, blant dem Grotta del Cavallo, forbi de tidligere alunbruddene og til badestopp i bukter som ikke kan nås til fots.

Salina: den grønne øya

Salina ser annerledes ut enn resten av øygruppen. Den består av to utdødde vulkankjegler med en sadel mellom seg, og fjellene fanger fuktighet fra havet. Skråningene er derfor dekket av skog, terrasser, vinranker og kapersbusker, der de andre øyene er svarte eller brune. Monte Fossa delle Felci er øygruppens høyeste topp.

Øya er delt i tre kommuner: Santa Marina Salina på østsiden, der de fleste båtene legger til, Malfa i nord og Leni i sør, med havnen Rinella. Hver av dem har sin lille landsby, og øya er rolig på en måte Lipari ikke er. Her er det få barer, ingen natteliv av betydning, og mange av overnattingsstedene er små og drevet av familier.

Pollara og Il Postino

På vestsiden ligger Pollara, en halvsirkelformet bukt i restene av et gammelt krater, med bratte vegger ned mot havet. Her ble store deler av filmen Il Postino fra 1994 spilt inn, med Massimo Troisi som postbudet. Huset som var dikterens hjem i filmen, ligger i landsbyen, og italiensk film har få steder som er like gjenkjennelige. Solnedgangen her er grunnen til at folk kjører over øya om kvelden. Adkomsten ned til stranden har vært begrenset på grunn av rasfare, så sjekk skilting før du går ned.

Lingua og Valdichiesa

Lingua er en liten fiskerlandsby sør for Santa Marina, ved en saltvannslagune der det en gang var saltutvinning — og som ga øya navnet. Ved piazzaen her spiser folk pane cunzato, brød lagt med tomat, kapers, ost og grønnsaker, og granita laget på morbær, mandler eller fiken. Oppe i sadelen mellom de to fjellene ligger Valdichiesa, en grend med en helligdom som er utgangspunkt for turen opp på Fossa delle Felci.

Hva smaker Salina av?

Kapers og malvasia. Kapersene plukkes for hånd om sommeren, både knoppene og de større fruktene, og legges i salt; du finner dem i butikkene over hele øya, og de tåler kofferten. Malvasia delle Lipari er en søt, gyllen dessertvin, i den mest kjente utgaven laget av delvis tørkede druer, og den er øyas mest kjente produkt. Flere av vinprodusentene tar imot besøk. Vinen hører til de sydlige vinene som er lite kjent i Norge, og den er verdt å smake på stedet.

Turen opp på Fossa delle Felci

Den klassiske turen på Salina går fra Valdichiesa opp gjennom skogen til toppen av Fossa delle Felci. Stien er merket, men bratt, og det er et godt stykke opp. Fra toppen ser du alle de andre øyene, og på klare dager Etna. Gå om morgenen, ta med mye vann, og legg turen til vår eller høst. Om sommeren er varmen tung også i skogen, og vandresesongen i Sør-Italia ligger derfor om våren og høsten.

Salina eller Vulcano — hvilken bør du velge?

Vulcano er lett å ta som dagstur, fordi det er kort båttur fra Lipari og det meste ligger nær havnen. Salina er lengre unna og mer spredt, og den gir mest når du bor der. Hurtigbåtene fra Milazzo stopper på begge, og mellom øyene går det lokale ruter flere ganger om dagen i sesongen og sjeldnere om vinteren. Ta ikke med bil; på Salina går det buss mellom landsbyene, og scooter kan leies i havnene.

Innvendingen mot begge er den samme som for resten av øygruppen: sesongen er kort, båtene innstilles i sjøgang, og mye stenger fra november til påske. Legg en reservedag mellom siste natt på øyene og flyet hjem.