Et gammelt oliventre står i motlys mot en gul kveldshimmel, og sola bryter gjennom greinene i en stjerne midt i kronen.
Vinregionene

Primitivo, Aglianico og de sørlige vinene

Fra bulkvin til kvalitet på tjue år. Og fortsatt rimelig.

I generasjoner var Sør-Italia Europas vinfat. Puglia og Sicilia produserte enorme mengder mørk, sterk vin som gikk i tankbil nordover og ble blandet inn i tynne viner andre steder, uten at noe av det sto på en etikett. Den tiden er over. De samme druene tappes i dag på flaske med produsentnavn, og prisene har ikke rukket å ta igjen kvaliteten — det er hele grunnen til at sørlig vin er det beste kjøpet i en italiensk butikk akkurat nå.

Fire druer bærer det meste: primitivo og negroamaro i Puglia, aglianico i Basilicata og Campania, nero d'Avola på Sicilia. De er varme, runde og lette å like, og de krever mindre av deg enn de nordlige. Under går vi gjennom hva som skiller dem, hvorfor prisene fortsatt er lave, og hvilke flasker som faktisk er verdt å ta med hjem.

Primitivo — og at den er samme drue som zinfandel

Primitivo i Puglia og zinfandel i California er genetisk samme drue, noe DNA-analyser slo fast på 1990-tallet. Opprinnelsen er kroatisk, der sorten heter tribidrag, og den kom til Italia over Adriaterhavet. Det forklarer hvorfor en Primitivo di Manduria og en californisk zinfandel har det samme mørke, søtlige bærpreget selv om de lages på hver sin side av kloden.

Navnet betyr «den tidlige», og det er nøyaktig hva den er: druen modner ujevnt og tidlig, ofte i august, og den samler mye sukker. Det gir høy alkohol — fjorten til femten prosent er helt vanlig — og en vin med mørke bær, plomme, lakris og ofte en søtlig antydning i avslutningen. Noen produsenter lar bevisst litt restsukker stå igjen, og en Primitivo som smaker nesten som en dessertvin er ikke en feil, men et valg.

De to viktigste betegnelsene er Primitivo di Manduria, fra området rundt byen med samme navn i Salento, og Gioia del Colle Primitivo fra høyereliggende marker lenger nord, som gir strammere viner med mer syre. Salento-varianten er den mørke og runde; Gioia del Colle er den du velger hvis du synes den andre er for søtlig.

Negroamaro: Salentos egen

Negroamaro dyrkes særlig i Salento, hælen på støvelen, og navnet forklares gjerne som en dobbel beskrivelse — mørk og bitter, på latin og gresk — selv om språkforskere er uenige om det stemmer. Den gir en vin som er dypere i fargen enn primitivo, men slankere i kroppen, med en tørr og litt bitter avslutning som skiller den tydelig fra naboen.

Den brukes både alene og i blanding med malvasia nera, og den er dessuten grunnlaget for en av Italias beste rosévinner. Salento-roséen — rosato — har vært laget her i generasjoner, den er mørkere i fargen enn den franske, tørr og med kirsebærpreg, og den koster nesten ingenting. Den er den mest undervurderte flaska i hele Sør-Italia.

Landskapet den kommer fra, med de gamle olivenlundene og de hvite byene, er beskrevet i artikkelen om Lecce og Salento. Hvordan de sørlige matrettene henger sammen med vinen, står i italiensk mat region for region.

Aglianico — sørens svar på nebbiolo

Aglianico er den seriøse av de fire. Den dyrkes i Basilicata, på skråningene av den utdødde vulkanen Monte Vulture, og i Campania i området Taurasi øst for Napoli. Begge steder ligger markene høyt, mellom fire og seks hundre meter, og det er nettopp høyden som gir vinen syren.

Druen modner sent — den plukkes ofte i november, senere enn nesten alt annet i Italia — og den gir viner med kraftig garvestoff, høy syre, mørk frukt og et jordaktig, nesten røykaktig preg. Ung aglianico er hard og lukket, og den trenger år. Taurasi DOCG krever tre års lagring før salg, en Riserva fire, og det er derfor den ofte omtales som Sør-Italias svar på Barolo.

Aglianico del Vulture fra Basilicata er den rimeligere av de to og ofte den mer umiddelbare. Er du ute etter en sørlig rødvin som ikke er søtlig og rund, men stram og lagringsdyktig, er dette flaska. Den koster fortsatt en brøkdel av hva tilsvarende kvalitet gjør fra Piemonte.

Visste du? Aglianico er trolig en av de eldste druene i dyrkning i Italia, og markene rundt Vulture ligger på vulkansk jord som ligner den på Etna. Navnet ble lenge forklart som en avledning av «hellensk», altså gresk — en forklaring språkforskere i dag mener er usikker. Det gjør ikke druen yngre.

Nero d'Avola og resten av Sicilia

Nero d'Avola er Sicilias mest plantede røde drue, oppkalt etter en småby på sørøstkysten. Den gir mørk, fyldig vin med plomme, søte krydder og moderat syre, og den er den mest tilgjengelige av alle de sørlige — det er vinen du får i karaffel på en trattoria på øya, og det er sjelden noe galt med den.

På øya finnes også frappato, en lett og duftende rød drue som blandes med nero d'Avola i Cerasuolo di Vittoria, Sicilias eneste DOCG. Den vinen er lys, syrlig og kjølig i stilen, og den overrasker folk som forventer noe tungt fra sør. Sonen ligger sørøst på øya, på sandjord med havvind inn fra to kanter, og den gir en helt annen stil enn resten av regionen. Grillo og catarratto er de to hvite du oftest møter, og på vestsiden lages fortsatt marsala, den befestede vinen fra Marsala som har vært ute av mote i femti år og som er i ferd med å komme tilbake i tørr utgave.

Hva med hvitvinene fra sør?

De blir stadig oftere den beste grunnen til å lete i den delen av hylla. Campania har tre som er verdt å kjenne: Fiano di Avellino, som er fyldig, nøtteaktig og tåler noen år på flaske; Greco di Tufo, som er strammere og mer sitrusaktig; og Falanghina, som er den enkleste og billigste av dem og som fungerer til nesten all fisk. Alle tre kommer fra høyereliggende marker innenfor en times kjøring fra Napoli.

Puglia lager hvitvin av bombino bianco og fiano, men regionen er først og fremst rødvins- og roséland. Sardinia, som ikke regnes til sør i vinsammenheng, men som ligger i samme prisklasse, har vermentino — den beste allroundhvitvinen i denne enden av landet, salt og frisk og laget for skalldyr.

Fellestrekket er at hvitvinene fra sør har fått syre og struktur i løpet av tjue år, mest fordi produsentene har flyttet plantingen oppover i høyden og begynt å plukke tidligere. Det gamle bildet av sørlig hvitvin som varm, tung og kjedelig stemmer ikke lenger, og prisene har fulgt enda tregere etter enn på rødvinene.

Hvorfor er prisene fortsatt så lave?

Tre grunner. Den første er historisk: sør har i generasjoner solgt drue og bulkvin, ikke merkevarer, og det tar tid å bygge et navn som lar deg ta betalt. Den andre er jordprisen — vinmark i Puglia koster en brøkdel av vinmark i Toscana, og det slår rett inn i flaskeprisen. Den tredje er klimaet: solen gjør mesteparten av jobben, avlingene er store, og produksjonen per hektar er høyere enn i nord uten at kvaliteten nødvendigvis lider.

Konsekvensen for deg er enkel. For pengene en middels Chianti Classico koster, får du en svært god sørlig flaske. For pengene en Brunello koster, får du en kasse. Marginen krymper — de mest omtalte husene i sør har begynt å prise seg deretter — men den er fortsatt der.

Det er også verdt å merke seg hva som ikke har endret seg. Store deler av produksjonen i Puglia og Sicilia går fortsatt til bulk, og en billig flaske fra en anonym produsent kan godt være nettopp det. Skillet går ikke mellom nord og sør, men mellom hus som tapper under eget navn og hus som selger etter volum.

Hva bør du kjøpe, og hva bør du styre unna?

Kjøp Aglianico del Vulture hvis du vil ha noe stramt og lagringsdyktig. Kjøp Gioia del Colle Primitivo hvis du vil ha primitivo uten sødmen. Kjøp en Salento rosato til sommermat, og en Cerasuolo di Vittoria hvis du er lei tunge rødviner. Alle fire koster lite og er vanskelige å bomme på.

Styr unna de billigste primitivoene med tunge flasker og gullskrift. Det er en stil som er bygget for eksportmarkeder som liker søtt og sterkt, ofte med restsukker og markert fatpreg, og den sier lite om hva druen kan. Se heller etter alkohol under fjorten prosent og en produsent som oppgir hvor markene ligger. Hvordan du plukker den slags fra hverandre på en etikett eller en vinliste, står i slik leser du en italiensk vinliste.

Tips. På restaurant i sør er husets vin nesten alltid en av disse fire druene, servert i karaffel til en pris som ikke finnes lenger nord. Bestill en halvliter av den lokale i stedet for en flaske fra et annet område — den er laget for maten på bordet, og du sparer penger du kan bruke på retten i stedet. Prinsippet er utdypet i italiensk vin forklart.