Amarone og Valpolicella

Publisert 3. september 2026 · Av redaksjonen i Italiaferie.com

Amarone lages av druer som er lagt til tørk i tre til fire måneder før de presses. Det er hele hemmeligheten. Vannet fordamper, sukkeret og smaksstoffene konsentreres, og det som var en lett rødvin blir en tung, tørr vin på femten–seksten prosent alkohol. Metoden heter appassimento, den er flere hundre år gammel, og den er grunnen til at Amarone koster det den koster.

Valpolicella er dalene nord for Verona, og navnet dekker fire ulike viner fra samme område og de samme druene. De ligger på en stige fra lett og hverdagslig til kraftig og dyr, og de tre trinnene over grunnvinen skiller seg fra hverandre nettopp ved hvor mye tørkede druer som er med. Har du forstått stigen, forstår du hele Veneto-rødvinen.

Druene: corvina, corvinone, rondinella

Ingen av de fire vinene er laget av én drue. Grunnlaget er corvina og corvinone, som gir syre, kirsebærfrukt og en lett bitterhet i avslutningen, med rondinella som fyller ut fargen. Molinara og noen lokale sorter kan inngå i mindre andeler. Corvina er den bærende, og det er dens tykke skall som gjør at druen tåler å ligge på tørk i månedsvis uten å råtne.

Ferske corvina-druer gir en vin som er lys, syrlig og lav i alkohol — omtrent motsatt av det folk forbinder med Amarone. Det sier noe om hvor mye tørkingen faktisk gjør. Hvordan de italienske betegnelsene DOC og DOCG er bygget opp bakenfor, står i italiensk vin forklart.

Hva skjer under appassimento?

Druene plukkes tidlig, med hånd, og bare hele og feilfrie klaser går videre. De legges i ett lag på bakker av rør eller plast, eller i grunne kasser, i luftige lokaler kalt fruttai. Der ligger de fra september til januar eller februar, med vinduer og vifter som styrer fuktighet og gjennomtrekk.

I løpet av de månedene mister druene rundt en tredel til førti prosent av vekten sin, nesten alt sammen vann. Sukkeret blir igjen, og det samme gjør syre, farge og aromastoffer. Når de omsider presses, er mosten så konsentrert at gjæringen går sakte og kan ta uker. Resultatet er en vin med høy alkohol, tørr avslutning og en frukt som ligger mot tørket kirsebær, fiken og sjokolade.

Regnestykket er brutalt for produsenten: du trenger nesten dobbelt så mye drue per flaske som til en vanlig rødvin, og du binder et helt lokale i fire måneder for å lage den. Legg til lagringstiden etterpå, og prisen er forklart. Den store risikoen er mugg — et fuktig og lunt høstvær kan ødelegge et helt parti mens det henger til tørk.

De fire nivåene fra Valpolicella til Amarone

Recioto er den opprinnelige. I århundrer var den søte varianten målet, og Amarone oppsto — etter den historien som fortelles i området — som et uhell: et fat der gjæringen fortsatte lenger enn den skulle, slik at alt sukkeret ble spist opp og vinen ble tørr. Navnet betyr omtrent «den store bitre», i motsetning til den søte. Historien er kanskje pyntet på, men rekkefølgen er riktig: den søte kom først.

Hva er egentlig ripasso?

Ripasso betyr «passert på nytt». Når Amaronen er ferdiggjæret og tappet av, ligger det igjen et lag pressrester i tanken — skall, kjerner og litt vin. En vanlig Valpolicella pumpes over på disse restene og får en ny, kort gjæring der. Den trekker ut farge, garvestoff og litt ekstra alkohol, og resultatet er en vin som ligger midt mellom de to.

Det er et sparegrep som er blitt en egen betegnelse. Ripasso ble en offisiell DOC i 2010, og i dag er det den mest solgte av de fire i utlandet, fordi den gir mye av Amarone-karakteren til godt under halve prisen. Er du usikker på om du liker stilen i det hele tatt, er det denne du skal prøve først.

Visste du? Amarone har et minstekrav til lagring på to år, og en Riserva på fire, regnet fra 1. januar året etter høsten. Legger du til de tre–fire månedene druene hang til tørk, og gjæringen som kan ta over en måned, går det fort tre år fra plukking til flaska er i butikk selv for det enkleste nivået.

Hvor kommer vinene fra?

Valpolicella er et sett med parallelle daler som løper nordover fra sletta ved Verona opp mot fjellene. Kjerneområdet, Classico, er de vestligste dalene — Negrar, Fumane, Marano, Sant'Ambrogio og San Pietro in Cariano — mens betegnelsen uten tillegg dekker et større område østover. Som ellers i Italia peker Classico på den historiske kjernen, ikke på en kvalitetsgaranti.

Området ligger en snau halvtime nord for Verona og er lett å nå på en formiddag. Lenger øst, mot Soave, lages den hvite motparten av samme landskap. Skal du reise dit, gjelder de samme reglene som ellers: gårdene tar imot etter avtale, og formen på besøket er gjennomgått i artikkelen om vinsmaking i Italia.

Tørkeloftene er dessuten en av de få tingene i vinverdenen som er verdt å se om vinteren. Fra oktober til januar ligger druene utover bakkene i lange rader, lukten i lokalet er søtlig og tett, og det er lettere å forstå metoden når du står i den enn når den forklares. Mange hus tar imot besøk nettopp i den perioden, som ellers er lavsesong i hele regionen — hvordan årstidene fordeler seg i Italia, står i oversikten over beste reisetid til Italia.

Hva drikker du den til?

Amarone er ikke en vin til hvilken som helst middag. Den er høy i alkohol, tung i frukten og laget for kald årstid: braisert okse, vilt, gryter som har stått lenge, og modne harde oster. Den klassiske retten fra Verona er risotto all'Amarone, en risotto kokt i selve vinen, som er tyngre enn de fleste risottoretter og gjerne serveres som hovedrett. Hvordan det nordlige kjøkkenet henger sammen ellers, forklarer risotto, polenta og det nordlige kjøkkenet.

Den kan også drikkes helt for seg selv etter maten, som en vino da meditazione, sammen med en bit parmesan. Til lett sommermat er den derimot feil vin, og til fisk er den håpløs — der er en enkel Valpolicella eller en hvit Soave svaret.

Serveringstemperaturen betyr mer for denne vinen enn for de fleste. En Amarone som er romtemperert i en italiensk sommerstue smaker først og fremst av alkohol, og fylden forsvinner i varmen. Sett den i kjøleskapet i tjue minutter før du åpner, og sikt mot seksten–sytten grader. Den tåler dessuten å stå åpen i to–tre dager uten å falle sammen, noe som gjør en hel flaske langt mindre skremmende enn alkoholprosenten antyder.

Grunnvinen, altså Valpolicella uten tillegg, er undervurdert nettopp fordi de tre andre stjeler oppmerksomheten. Den er lett nok til å kunne kjøles ned til femten grader, den har syre til tomat og til fritert mat, og den koster lite. På en varm kveld i Verona er den et bedre valg enn noe av det tyngre.

Hva bør du se etter når du kjøper?

Se på alkoholprosenten. En Amarone under femten prosent er sjelden, og en på seksten eller mer er vanlig — det er den raskeste indikasjonen på hvor kraftig stilen er. Se deretter etter om det står Classico, som forteller at druene kommer fra kjernedalene, og etter Riserva, som betyr lengre lagring.

Det du ikke ser på etiketten, er hvor mye restsukker vinen har. Amarone skal være tørr, men flere hus lar det ligge igjen noen gram for å gjøre den rundere og mer umiddelbar, og forskjellen mellom en knusktørr og en litt søtlig Amarone er stor. Det er verdt å spørre om i butikken, og det er nøyaktig den typen opplysning som skiller en god vinhandler fra en dårlig. Hvordan du plukker den slags fra hverandre på en meny, står i slik leser du en italiensk vinliste.

Tips. Skal du bare kjøpe én flaske herfra, kjøp en Ripasso. Den gir deg det tørkede kirsebærpreget og fylden uten alkoholen og prisen, den passer til langt flere måltider, og den viser deg om stilen er noe for deg i det hele tatt. Liker du den, er Amarone neste steg — og da er en Classico Riserva pengene verdt.

Den ærlige innvendingen er at Amarone er blitt et navn folk kjøper på autopilot, og at etterspørselen har trukket med seg viner som er tunge og søtlige uten å være særlig gode. Prisen alene sier lite. Som med Barolo og Barbaresco er det produsenten, ikke betegnelsen, som avgjør hva som står i glasset.