Verona har en romersk arena fra rundt år 30 som fortsatt brukes til forestillinger hver sommer, en middelalderby innenfor en sløyfe av elva Adige, og en balkong som ble satt opp på 1930-tallet for turistenes skyld. Alle tre er verdt å vite om. Bare de to første er verdt tiden din.
Byen ligger i Veneto, litt over en time fra Venezia med hurtigtog og en halvtime fra Gardasjøen. Den er stor nok til å ha et eget liv utenom besøkende — rundt en kvart million innbyggere, universitet, og et sentrum folk faktisk handler i. Hele bykjernen har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 2000. De fleste kommer på dagstur fra Venezia eller Gardasjøen, ser arenaen og balkongen på tre timer og drar igjen. Det er å bomme på byen.
Arenaen: eldre enn Colosseum, og fortsatt i bruk
Amfiteateret ble reist rundt år 30, altså flere tiår før Colosseum i Roma ble påbegynt, og lå den gang utenfor bymuren. Det var bygget for rundt tretti tusen tilskuere. I dag slippes det inn 22 000 tilskuere under forestillinger, fordi scenen legger beslag på en del av tribunen og den øverste søyleraden ikke lenger finnes.
Ytterringen falt i et jordskjelv i 1117. Det som står igjen av den, er et fragment på fire buer i høyden, kalt Ala — vingen — på nordsiden. Alt du ellers ser utenfra, er den indre ringen, som holdt seg fordi den bar hele konstruksjonen. Inne er tribunene av lokal rosa kalkstein, og trappene er de opprinnelige.
Å gå inn på egen hånd kostet 12 euro i 2026. Det tar en halvtime, og det er den beste halvtimen i byen: du går ned på arenagulvet, opp til øverste rad og gjennom de romerske gangene under tribunene. Er du interessert i hvordan slike bygg fungerte, gir Romerriket forklart for reisende sammenhengen, og de øvrige er samlet i de viktigste antikke ruinene i Italia.
Foto: Zairon · CC BY-SA 4.0 · Wikimedia Commons · skalert
Er operafestivalen verdt det?
Ja, også hvis du ikke bryr deg om opera. Arena di Verona Opera Festival har gått hver sommer siden 1913 og strekker seg fra juni til september; i 2026 var siste forestilling 12. september. Forestillingene begynner rundt klokka ni om kvelden, når det er blitt mørkt nok, og varer til over midnatt med pauser. Scenografien er bygget i full skala inne i et amfiteater fra antikken, og lyden er uforsterket.
Billettprisene spenner vidt. På gradinata, steintrinnene øverst, startet de på mellom 28 og 35 euro i 2026, avhengig av forestilling, mens de beste plassene i parterret lå flere hundre euro høyere. Alle plasser er nummerert, også på trinnene. Steintrinnene er akkurat det de høres ut som: hardt og uten rygg, så ta med en pute eller kjøp en på stedet. I parterret kreves lange bukser og skjorte for menn. Ta med genser — arenaen kjøles ned utover natten selv i juli.
Advarsel. Ved regn kan starten utsettes i opptil 150 minutter. Avbrytes forestillingen før første akt er ferdig, får du ny billett for 2,50 euro; etter første akt får du 30 prosent rabatt (2026). En liten sammenleggbar paraply og en liten ryggsekk er lov, men sekker over 17 liter slipper ikke inn. Sitter du på steintrinnene, er det heller ingen skygge før sola går ned.
Julies balkong er en oppdiktet severdighet
Dette bør sies rett ut. Romeo og Julie er litterære figurer, hentet fra italienske noveller på 1500-tallet og gjort udødelige av Shakespeare, som aldri satte sin fot i Verona. Huset i Via Cappello er ekte nok — en bygning fra 1200-tallet som tilhørte familien Dal Cappello, kjøpt av kommunen i 1907 — men balkongen ble montert på fasaden på 1930-tallet av museumsdirektøren Antonio Avena, satt sammen av gamle steinelementer, blant dem deler av en sarkofag fra 1300-tallet. Inspirasjonen var kulissene i en Hollywood-film fra 1936. Den samme mannen innredet også «Julies grav» i et kloster i utkanten av byen, rundt en tom romersk steinkiste.
Gårdsplassen er gratis, tar fem minutter, og er som regel så full at du fotograferer andres armer. Bronsestatuen av Julie står der, blankslitt på ett bestemt sted. Å gå inn i selve huset koster inngangspenger og gir deg noen møbler og filmplakater. Vil du se gårdsplassen, gå tidlig om morgenen, ta bildet og gå videre. Å skrive på veggene eller klistre lapper der er forbudt og gir bot.
Piazza delle Erbe og gatene rundt
Piazza delle Erbe ligger der det romerske forumet lå, og er fortsatt byens torg. I midten står Madonna Verona, en fontene satt sammen i 1368 rundt en romersk statue som er over tusen år eldre enn selve fontenen. Rundt plassen står freskomalte fasader, et barokkpalass i den ene enden, og under buegangen Arco della Costa henger et hvalribbein fra middelalderen, uten at noen vet sikkert hvorfor.
Torre dei Lamberti stikker 84 meter opp fra den ene siden. Den har heis en del av veien, kostet 6 euro i 2026, og gir deg hele byen med elvesløyfen og fjellene i nord. Gå gjennom buen til Piazza dei Signori ved siden av, en stille, lukket plass med en statue av Dante i midten — han bodde i Verona i eksil — og videre til Arche scaligere, de gotiske gravmonumentene til byens middelalderherrer, hengende høyt over gaten i sine egne steinbaldakiner.
Castelvecchio, broene og kirkene
Castelvecchio ble bygget av Cangrande II della Scala mellom 1354 og 1356, like mye som en festning mot egne innbyggere som mot fiender utenfra. I dag er den byens kunstmuseum, og bygningen er like interessant som samlingen: arkitekten Carlo Scarpa bygget den om mellom 1958 og 1964 på en måte som gjorde inngrepene synlige i stedet for å skjule dem, og resultatet er et av 1900-tallets mest omtalte museumsanlegg. Inngangen kostet 6 euro i 2026. Andre borganlegg av samme slag er samlet i slott og borger i Italia.
Ponte Scaligero, den murtakkede broen ut fra borgen, ble sprengt av tyske tropper i 1945 og bygget opp igjen av steinene som ble fisket opp av elva. Går du over den og videre langs Adige, kommer du til San Zeno Maggiore, en romansk kirke med bronsedører i relieff fra 1100-tallet og en altertavle av Mantegna. Sant'Anastasia, nærmere sentrum, har en Pisanello-freske og to knelende steinfigurer som bærer vievannsskålene og kalles pukkelryggene.
På den andre siden av elva, under høyden med festningen Castel San Pietro, ligger det romerske teateret fra keiser Augustus' tid — et helt annet anlegg enn arenaen, og et som fortsatt brukes til teater og dans om sommeren. Dit går du over Ponte Pietra, den eldste broen i byen, også den sprengt i 1945 og gjenreist med originale steiner der de fantes.
Dagstur fra Venezia eller egen base?
Som dagstur fungerer Verona godt. Hurtigtogene bruker litt over en time fra Venezia Santa Lucia til Verona Porta Nuova, avhengig av avgang, og fra stasjonen går du inn til arenaen på rundt tjue minutter eller tar bussen. Drar du med et tog rundt åtte, er du i byen før ni og har hele dagen. At Verona skulle være et billigere alternativ til Venezia er derimot en misforståelse, og de to er stilt opp mot hverandre i Venezia eller Verona. Hvordan billettene og togtypene fungerer, står i tog i Italia.
Som base er Verona bedre enn folk tror. Prisene er lavere enn i Venezia, byen har liv om kvelden, og herfra er det en halvtime til Gardasjøen, en time til Vicenza og Padova, og halvannen til Venezia. Skal du ha en uke i Nord-Italia med bil, er Verona et fornuftigere hovedkvarter enn en by uten veier. Hva som ellers skiller landsdelene, er tatt opp i sammenligningen av Nord-Italia og Sør-Italia. Skal du derimot ha Venezia grundig, bo der, og bruk én dag på Verona; bydelene er veid opp i hvor du bør bo i Venezia.
Bykortet, billettene og bilen
VeronaCard kostet 27 euro for 24 timer og 32 euro for 48 timer i 2026 og gir adgang til arenaen, Castelvecchio, Casa di Giulietta, Torre dei Lamberti, det romerske teateret og flere kirker, pluss fri bruk av bybussene. Kortet lønner seg fra tre til fire betalte besøk. Casa di Giulietta krever forhåndsbestilt tidspunkt selv med kort.
Kommer du med bil, gjelder det samme her som i alle italienske bykjerner: sentrum er en sone med kjøreforbud, kameraene står ved innkjøringene, og boten kommer i posten måneder senere. Sett bilen i et anlegg utenfor og gå — hva som skjer hvis du ikke gjør det, står i artikkelen om ZTL-sonene og bøtene de gir.
Tips. Har du bare én dag, ta arenaen først når den åpner, Piazza delle Erbe og tårnet før lunsj, Castelvecchio etter lunsj når alle andre står i kø ved balkongen, og elvepromenaden på ettermiddagen. Balkongen tar du på veien mellom to av dem, i fem minutter, uten billett. Hvordan Verona passer inn i en lengre plan, står i to dager i Venezia og i oversikten over severdigheter i Venezia.