Bassano del Grappa og Asolo ligger tjue kilometer fra hverandre i den nordlige delen av Veneto, mellom sletta og de første fjellene. Begge er små, begge er lette å komme til, og begge blir kjørt forbi av tusenvis av nordmenn hvert år på veien fra Venezia opp mot Dolomittene. Det er en av de bedre halvdagsomveiene i Nord-Italia.
Bassano ligger ved elva Brenta der den kommer ut av fjellet, og byen er samlet rundt en overbygd trebro som har vært bygget opp igjen etter hver eneste ødeleggelse siden 1200-tallet. Asolo ligger på en ås en halvtimes kjøretur unna, med en borg på toppen, en gate i buer nedover, og utsikt over hele sletta sørover. De to er ulike nok til at en dag med begge ikke blir gjentagelse.
Broen som er blitt bygget opp igjen fem ganger
Ponte Vecchio i Bassano, i dagligtale Ponte degli Alpini, er en dekket trebro på skrå trebukker over Brenta. Den nåværende utformingen går tilbake til Andrea Palladio, som fikk oppdraget etter at en flom rev bort forgjengeren, og la fram tegningene i 1569. Han valgte tre der andre ville valgt stein, med den begrunnelsen at en elv som fører tømmer og is nedover fra fjellet vil ta en steinbro før eller siden — en trebro kan derimot repareres.
Han fikk rett, og han fikk rett mange ganger. Broen er ødelagt av flom, av krig og av sprengning gjennom århundrene, senest under andre verdenskrig, og hver gang er den bygget opp igjen etter de samme tegningene. Gjenreisningen i 1948 ble utført av alpejegerforeningen, og det er derfra navnet kommer. Går du over den i dag, går du på en 1500-tallskonstruksjon i moderne tømmer, og det er nettopp poenget: det er formen som er bevart, ikke materialet.
Fikk drikken navn etter byen?
Nei, det er omvendt, og ikke helt. Byen het bare Bassano fram til 1928, da den fikk tillegget «del Grappa» etter Monte Grappa, fjellet nord for byen der noen av de hardeste kampene på den italienske fronten under første verdenskrig sto. Selve drikken har navnet sitt fra et helt annet hold, fra ord for pressrestene av druer, og ikke fra fjellet.
Sammenhengen er likevel reell nok: Bassano er Italias grappaby. Nardini har destillert her siden 1779 og regnes som landets eldste destilleri, med lokalet sitt i huset i broenden. Poli har et lite grappamuseum rett ved, med gamle kobberkjeler og gratis inngang. Grappa er en brennevin destillert av pressrester fra vinproduksjonen, ikke av vin, og det er den som drikkes etter middagen eller helles i kaffen som en caffè corretto.
Advarsel. Grappa ligger på mellom 40 og 60 volumprosent. Promillegrensen i Italia er 0,5 gram per liter, og null for førere med førerkort under tre år, førere under 21 år og yrkessjåfører. Skal du kjøre videre til Asolo eller opp mot fjellet samme dag, hører smakingen hjemme etter at bilen står parkert for godt — resten av bilholdet i Italia er gjennomgått i leiebil i Italia.
Hvor lang tid trenger du i Bassano?
En formiddag holder. Byen er liten, og alt ligger innenfor et kvarters gange: broen, de to torgene med arkader og freskomalte fasader, tårnet, og museet med malerier av Jacopo Bassano, familien som tok navn etter stedet og malte her på 1500-tallet. Palazzo Sturm rommer en keramikksamling — Bassano har vært et keramikksenter i århundrer, og de blå-hvite fatene i butikkvinduene er lokal produksjon, ikke import.
Det du bør ta deg tid til, er stien langs elva under broen. Derfra ser du konstruksjonen nedenfra, med bukkene i vannet og fjellene bak, og det er et helt annet bilde enn fra broen selv. Om sommeren ligger det folk i elvekanten.
Monte Grappa og krigen som ligger over stedet
Fjellet nord for byen stiger til rundt 1 775 meter, og det går bilvei helt opp. På toppen ligger et enormt minnesmerke fra 1935, bygget i konsentriske ringer av stein, med levningene etter titusener av falne fra begge sider av fronten. Det er et av de sterkeste stedene i Nord-Italia, og det er nesten folketomt.
Kjøreturen opp tar rundt en time fra Bassano på svingete vei, og utsikten strekker seg fra Dolomittene i nord til lagunen i sør på en klar dag. Om vinteren er veien ofte stengt eller krever vinterutrustning. Bakgrunnen for den italienske fronten og hvorfor den ligger som et lag over hele denne delen av landet, er skissert i Italias historie i korte trekk.
Asolo: byen med hundre horisonter
Asolo ligger på en ås med en middelalderborg på toppen og en hovedgate under buer nedover åssiden. Byen har rundt ni tusen innbyggere, ingen bilfri idyll å snakke om, men et torg, en fontene og en katedral som ligger tett sammen, og en utsikt sørover som er grunnen til at folk har flyttet hit i fem hundre år.
Historien går gjennom én kvinne. Caterina Cornaro var venetiansk adelskvinne og dronning av Kypros, og da republikken overtok øya i 1489, ble hun sendt hit med et lite hoff som kompensasjon. Slottet hennes ligger midt i byen. Hoffet hennes gjorde Asolo til et litterært sted, og siden har stedet trukket til seg forfattere: Robert Browning kalte en diktsamling Asolando etter byen, reiseskribenten Freya Stark bodde her store deler av livet og er begravet her, og skuespilleren Eleonora Duse ligger på kirkegården i utkanten.
Rocca, festningsruinen på toppen, nås til fots på tjue bratte minutter fra torget, og derfra ser du hvorfor byen har fått tilnavnet den har. Asolo er dessuten sentrum i den tredje prosecco-sonen, Asolo Prosecco Superiore DOCG, som er langt mindre kjent enn åsene lenger øst — forskjellen mellom betegnelsene er forklart i artikkelen om Prosecco-åsene mellom Conegliano og Valdobbiadene.
Er Asolo verdt en overnatting?
Ja, hvis du liker små steder og kommer i lavsesongen. Asolo står på lista over Italias vakreste landsbyer, prisene på rom er høyere enn i Bassano fordi utvalget er lite, og byen er stille etter klokka ni om kvelden. Det er nettopp derfor det fungerer: du får en hel by uten dagsbesøkende, og en morgen med tåke i dalen under deg.
Er du derimot ute etter noe å gjøre om kvelden, eller reiser med barn som kjeder seg av utsikt, er Bassano det bedre stedet å bo. Der er det restauranter, elvepromenade og et bysentrum som lever. Hvilke overnattingstyper som passer til hvilken reise, er gjennomgått i hotell, agriturismo, masseria eller leilighet, og hvordan de vakreste småstedene i landet ellers fordeler seg, står i Italias vakreste landsbyer.
Possagno, Maser og Marostica
- Possagno ligger et kvarter fra Asolo og er fødestedet til billedhuggeren Antonio Canova. Der finnes gipsotekets samling av originalmodellene hans i full størrelse, i et lyst galleri, og et tempel han selv tegnet på åssiden over landsbyen.
- Villa Barbaro i Maser er en av Palladios villaer, og den ene der Veronese dekket interiøret med fresker. Kombinasjonen av de to navnene i samme hus finnes ingen andre steder. Den er privateid og har begrensede åpningsdager.
- Marostica vest for Bassano har en bymur som klatrer opp åssiden mellom to borger, og et torg lagt som et sjakkbrett. Der spilles det parti med levende brikker i kostyme annethvert år i september.
Alle tre ligger innenfor en halvtimes kjøring fra Asolo, og de er grunnen til at området tåler mer enn en dagstur. Villaene her hører til samme verdensarvinnskriving som byen Vicenza, som ligger tre kvarter sørvestover.
Hvitaspargesen og når du bør komme
Bassano har sin egen hvite asparges med beskyttet opprinnelse, dyrket i sandjorda langs Brenta og stukket for hånd før den kommer opp av bakken. Sesongen er kort — fra rundt midten av april til begynnelsen av juni — og i den perioden står den på menyen i hele byen, klassisk servert lunken med hakket egg og olivenolje. Det finnes en egen matfestival for den, og hvordan slike lokale sagre fungerer, står i artikkelen om sesongmat og sagra-festivalene.
Ellers er mai, juni og september de beste månedene. Juli og august er varmt på sletta, og da flytter alle som kan seg oppover i høyden. Vinteren er stille, og Monte Grappa-veien kan være stengt.
Praktisk: bil, tog og ZTL
Bil er det som gjør denne kombinasjonen mulig. Bassano har togforbindelse fra Venezia og Padova med bytte underveis og en reisetid på rundt halvannen time, men Asolo, Possagno og Maser nås i praksis ikke uten bil. Fra Bassano er det tre kvarter nordover til de første dalene i Dolomittene, og det er nettopp derfor stoppet passer inn i en kjøretur — hvordan fjellsommeren der oppe ser ut, står i sommer i Dolomittene.
Både Bassano og Asolo har sonebegrensninger i den gamle kjernen, og i Asolo er dessuten parkering på toppen svært begrenset. Sett bilen i et skiltet anlegg nedenfor byen og gå eller ta den lille bussen opp. Hva som skjer når du overser skiltene, viser ZTL-sonene og bøtene de gir. Kommer du fra Padova, er det rundt en time hit, og det er den korteste veien inn i dette hjørnet av Veneto.