Vicenza er en middels stor by mellom Verona og Padova, og den er på verdensarvlisten av én grunn: Andrea Palladio bygde nesten hele sentrum om på 1500-tallet, og formspråket hans ble senere kopiert over hele den vestlige verden. Går du langs hovedgaten her, går du forbi originalene til fasader du har sett igjen på rådhus, banker og herregårder fra London til Washington.
Byen ligger ved foten av åsene, en time fra Venezia med tog. Sentrum er lite og flatt, alt av betydning ligger innenfor et kvarters gange, og de to villaene utenfor er en halvtimes marsj eller en kort busstur unna. Vicenza har langt færre besøkende enn nabobyene, restaurantene tar vanlige priser, og det er fullt mulig å ha Teatro Olimpico nesten for seg selv en tirsdag formiddag i mars.
Hvem var Palladio, og hvorfor betyr han så mye?
Andrea di Pietro della Gondola var steinhugger fra Padova og kom til Vicenza som ung svenn. En adelsmann i byen tok ham under vingene, ga ham navnet Palladio og sendte ham til Roma for å måle opp antikke bygninger. Det siste er nøkkelen: Palladio tegnet ikke etter innfall, han regnet. Søylehøyder, romproporsjoner og fasadeinndeling ble utledet av enkle talforhold, og han skrev det hele ned i fire bøker om arkitektur i 1570.
Det er bøkene som gjorde ham til verdens mest kopierte arkitekt. De var billige, illustrerte og lette å bruke, og de spredte seg til England på 1600-tallet og videre til Nord-Amerika. Symmetrisk fasade, tempelfront med søyler og trekantgavl over en inngang — det er Palladio, og du finner det igjen i tusenvis av bygninger som aldri har sett Italia. Byen Vicenza og villaene i Veneto kom på UNESCOs liste i 1994, utvidet i 1996; hvordan de øvrige italienske stedene på lista fordeler seg, står i oversikten over Italias verdensarv.
Teatro Olimpico: scenen som ikke kan flyttes
Dette er Palladios siste arbeid, påbegynt i 1580, det året han døde, og fullført av Vincenzo Scamozzi. Teateret åpnet i 1585 og er verdens eldste bevarte innendørs teater i mur. Publikumsplassene ligger i en halvsirkel av trebenker under en himmel malt som åpen luft, og bak scenen ligger det som gjør stedet spesielt: en fast kulisse av tre og gips som forestiller gatene i Theben.
Kulissen er ikke malt, den er bygget. Gatene går bakover i sterkt fallende perspektiv, med gulvet stigende og husene krympende, slik at noen få meter ser ut som flere hundre. Den ble laget for én forestilling i 1585 og skulle rives etterpå. Den står der fortsatt, og den er dermed den eldste bevarte sceneutsmykningen i verden. Teateret brukes ennå til konserter og forestillinger, med et lite antall plasser.
Billetten kostet 12 euro i 2026, med 9 euro i redusert pris. Teateret er stengt på mandager, åpent ni til sytten fra september til juni og ti til atten i juli og august. Regn tre kvarter til en time; det er et lite bygg, men du kommer til å stå lenge og se på den ene veggen.
Basilica Palladiana og torget under den
Bygningen på Piazza dei Signori er ikke en kirke, til tross for navnet. Under ligger en middelaldersk rettsbygning med en stor sal, og den holdt på å rase sammen. Palladio vant oppdraget med å redde den, og løsningen hans var å legge en dobbel søylehall av hvit stein rundt hele bygget som en støtte utenpå. Motivet han brukte — en rundbue mellom to lave, firkantede åpninger — kalles i dag den palladianske motivet og er kopiert i uttallige bygninger siden.
Loggiaen og plassen er gratis å gå på. Salen inne brukes til skiftende utstillinger med egen billett, og fra takterrassen over loggiaen er det utsikt over torget og tårnet ved siden av. Piazza dei Signori er byens midtpunkt om kvelden, med bord ute og et helt lokalt publikum.
Corso Palladio og palassene langs den
Hovedgaten går rett gjennom byen fra Teatro Olimpico i øst til Porta Castello i vest, og den er en katalog over 1500-tallets fasader. De tre du bør stanse ved er Palazzo Chiericati, som huser bymuseet med malerier fra Veneto, Palazzo Barbaran da Porto, som rommer et museum om Palladio selv, og Palazzo Thiene.
Rett ved gaten ligger kirken Santa Corona, som er det som overrasker de fleste. Der henger Giovanni Bellinis Kristi dåp fra rundt 1500 og en Veronese, i et dominikanerkirkerom med lav belysning og nesten ingen besøkende. Hvordan de italienske kirkene skiller seg fra hverandre, står i gjennomgangen av de vakreste kirkene i Italia.
Villaene utenfor byen: Rotonda og ai Nani
Sørøst for sentrum, tjue minutters gange eller en kort busstur, ligger Villa Almerico Capra — kalt La Rotonda. Den er den mest kjente private boligen i arkitekturhistorien: en kvadratisk bygning med en kuppel i midten og fire identiske tempelfronter, én mot hver himmelretning, plassert på en høyde slik at alle fire har utsikt. Den er fortsatt privateid og bebodd, og bare underetasjen er åpen for besøkende. Hagen og interiøret har hver sin billett, og huset er bare åpent enkelte ukedager fra mars til november — sjekk dagene før du går dit, for det er en tur du ikke vil gjøre forgjeves.
Fem minutters gange unna, langs en smal sti mellom murer, ligger Villa Valmarana ai Nani. Navnet kommer av dvergfigurene i stein på muren rundt. Inne dekket Giambattista Tiepolo og sønnen Giandomenico veggene med fresker i 1757, og de er en helt annen slags opplevelse enn Palladios arkitektur: teatralske, lyse, fulle av mennesker. Denne villaen holder åpent langt flere dager i året enn Rotonda, og de to sammen fyller en ettermiddag.
Lønner Vicenza Card seg?
Byen har to kort. Gold-kortet kostet 22 euro i 2026 og gir adgang til elleve steder i tolv dager; Silver-kortet kostet 16 euro og lar deg velge fire av de samme elleve innenfor åtte dager. Blant stedene er Teatro Olimpico, Palazzo Chiericati, Santa Corona, Palladio-museet, salen i Basilica Palladiana og gullsmedmuseet.
Terskelen er lav. Teateret alene koster 12 euro, så to besøk til betaler Silver-kortet, og tre til fire betaler Gold. Skal du bare inn i teateret og ellers gå ute, kjøper du enkeltbillett. Villaene utenfor byen er ikke med i noen av kortene — de er privateide og har egne billetter.
Baccalà alla vicentina er norsk tørrfisk
Byens signaturrett har en norsk historie. I 1431 forliste den venetianske kjøpmannen Pietro Querini med skipet sitt og drev i land på Røst i Lofoten vinteren etter. Der ble mannskapet tatt hånd om av lokalbefolkningen, og der så Querini hvordan fisken ble hengt til tørk på hjell. Han tok tørrfisken med tilbake til Venezia, og den ble værende i det venetianske kjøkkenet.
Retten som bærer navnet i dag lages av stoccafisso, altså lufttørket torsk, ikke av saltet klippfisk — navnet baccalà er misvisende og skyldes lokal språkbruk. Fisken bløtes i flere døgn, bankes, og kokes langsomt i melk, løk, ansjos og parmesan i flere timer. Den serveres med polenta og er tung, hvit og mild. Du finner den på menyen i nesten hver eneste trattoria i byen, og det er den ene retten det er verdt å bestille her framfor et annet sted. Hvordan de regionale kjøkkenene ellers skiller seg, står i italiensk mat region for region.
Rekker du Vicenza på en dagstur?
Ja, og det er slik de fleste bør gjøre det. Fra Venezia tar toget rundt en time, fra Padova rundt tjue minutter og fra Verona rundt en halvtime. Stasjonen ligger ti minutters gange fra Corso Palladio, og en dag rekker teateret, torget, hovedgaten og én av villaene.
Vil du ha begge villaene og et museum i tillegg, trenger du en overnatting eller en tidlig start. Kombinasjonen som fungerer best er Vicenza på formiddagen og Padova senere samme dag, siden de ligger tjue minutter fra hverandre — men da må Scrovegni-kapellets tidsluke være bestilt på forhånd, og den styrer resten av dagen. Verona er derimot en dag for seg selv.
Praktisk: tog, bil og ZTL
Toget er det enkleste, og avgangene går flere ganger i timen på strekningen Milano–Venezia. Billettsystemet og forskjellen mellom regiontog og hurtigtog er forklart i tog i Italia.
Kommer du med bil, gjelder den samme regelen som i alle byer i Veneto: kjør aldri inn i den gamle kjernen. Vicenza har ZTL med kameraer, og boten kommer i posten et halvt år senere via leiebilfirmaet med gebyr på toppen, slik det er beskrevet i ZTL-sonene og bøtene de gir. Sett bilen i et anlegg utenfor sonen. Har du først bil, ligger Bassano del Grappa og Asolo tre kvarter nordøstover og gir en fin ettermiddag etter en formiddag med Palladio.
Visste du? Vicenza er Italias gullsmedhovedstad. En stor del av landets bearbeidede gull går gjennom byen, det holdes internasjonale bransjemesser her flere ganger i året, og det finnes et eget gullmuseum i Basilica Palladiana. Det betyr også at prisnivået i smykkebutikkene her er lavere enn i turistbutikkene i Venezia — hva som ellers er verdt å handle i Italia, og hvilke tollgrenser som gjelder hjem, står i shopping i Italia.