Romerriket varte i rundt tolv hundre år, og det du møter på en reise i Italia er spredt over hele det spennet. Det hjelper derfor å ha tre datoer i hodet: 509 f.Kr., da kongene ble kastet ut og republikken begynte. 27 f.Kr., da Augustus gjorde slutt på republikken og ble den første keiseren. Og 476 e.Kr., som er slutten på det vestlige riket — ikke på riket.
Den siste presiseringen er verdt å ta med seg, fordi den er feil i halvparten av det som skrives. I 476 avsatte en germansk hærfører den siste keiseren i vest. Den østlige halvdelen, styrt fra Konstantinopel, fortsatte som samme rike i nesten tusen år til, og falt først i 1453. De kalte seg romere hele veien. Det er derfor mosaikkene i Ravenna ser østlige ut: de ble laget mens byen hørte til det riket.
Republikken: SPQR og de tre hundre årene ingen bygde marmor
Fra 509 til 27 f.Kr. var Roma en republikk med to årlig valgte konsuler, et senat og folkeforsamlinger. Bokstavene SPQR — Senatus Populusque Romanus, senatet og folket i Roma — kommer derfra, og de står fortsatt på kumlokk og søppelbiler i byen i dag.
Det er lite igjen fra denne perioden, og det er hovedgrunnen til at Forum Romanum er vanskelig å lese: republikkens Roma var bygget i tuff og teglstein, og keiserne rev og bygde oppå. Det du ser av marmor der nede er nesten alt fra keisertiden. Selve anlegget er gjennomgått under Forum Romanum og Palatinerhøyden.
Republikken vokste ved krig. De tre punerkrigene mot Kartago mellom 264 og 146 f.Kr. ga Roma Sicilia, Sardinia, Spania og Nord-Afrika, og etter dem var Middelhavet i praksis romersk. Så begynte generalene å slåss mot hverandre. Julius Cæsar krysset Rubicon i 49 f.Kr., vant borgerkrigen og ble drept i senatet 15. mars 44 f.Kr. — på et sted du kan gå ned i i dag, ruinfeltet Largo di Torre Argentina midt i Roma.
Keisertiden: hvem du trenger å kunne
Seks navn dekker det meste av det du støter på.
- Augustus (27 f.Kr.–14 e.Kr.) gjorde republikken om til enevelde uten å si det høyt. Fredsalteret hans, Ara Pacis, står i et eget museum ved Tiberen.
- Nero (54–68) er den brannen i år 64 henges på. Palasset han bygde etterpå, Domus Aurea, kan besøkes med hjelm og guide.
- Vespasian og Titus (69–81) bygde amfiteateret over Neros kunstige innsjø — se Colosseum.
- Trajan (98–117) førte riket til sin største utstrekning. Søylen hans forteller krigen mot dakerne i et spiralbånd på 200 meter.
- Hadrian (117–138) bygde Pantheon slik det står i dag, landstedet i Tivoli og sitt eget gravmæle, som nå heter Castel Sant'Angelo.
- Konstantin (306–337) gjorde kristendommen lovlig i 313 og flyttet hovedstaden østover i 330. Triumfbuen hans står ved Colosseum.
Sporene etter alle seks ligger innenfor gangavstand i Roma. Det gjør også Marcus Aurelius' rytterstatue — den eneste bevarte rytterstatuen i bronse av en romersk keiser, fordi middelalderen trodde den forestilte Konstantin og derfor lot den stå. Originalen er flyttet inn i Musei Capitolini på Kapitolhøyden; den som står ute midt på plassen, er en kopi.
Hvordan bygde de det som fortsatt står?
Med betong. Romersk betong var kalk, vann, steinbiter og vulkansk aske fra området rundt Pozzuoli, og blandingen herdet også under vann. Den lot dem støpe former ingen kunne mure: hvelv, kupler og tønnetak i én sammenhengende masse.
Kuppelen i Pantheon er fortsatt den største uarmerte betongkuppelen i verden, 43 meter i diameter, med et rundt hull på nesten ni meter på toppen som er den eneste lyskilden. Den er også hemmeligheten bak hvorfor den holder: tykkelsen avtar oppover, og de øverste lagene er blandet med lettere stein. Bygningen har stått i bruk uavbrutt siden 100-tallet, mye takket være at den ble kirke i 609.
Marmoren du ser overalt er som regel kledning, ikke bæring. Romerne murte i teglstein og betong og kledde det utenpå med tynne plater av farget stein fra hele riket — grønn fra Hellas, rød fra Egypt, gul fra Nord-Afrika. Når du står foran en ruin i naken teglstein, ser du altså på innsiden av en vegg som en gang var polert og fargesterk. Nesten all kledningen ble tatt ned og brukt om igjen i middelalderen og renessansen, og mye av den sitter i dag i kirkegulv rundt om i Roma.
Visste du? Buen tok romerne fra etruskerne, ikke fra grekerne — greske templer har bjelker over søyler og ingen buer. Hvor mye annet som kom samme vei, står i artikkelen om etruskerne.
Veiene, akveduktene og hvorfor de betyr noe for reisen din
Via Appia ble anlagt fra 312 f.Kr. og gikk til slutt fra Roma til Brindisi. Den ble oppført på verdensarvlisten i 2024, og de første kilometrene ut fra Roma kan du gå eller sykle på original brolegging, med gravmæler langs kantene. Det er den beste halvdagsturen i byen som ikke koster noe, men den fungerer bare på søndager og helligdager: da er strekningen stengt for biler, og resten av uka er den en smal landevei uten fortau.
Akveduktene forsynte byen med vann fra kilder opptil seksti kilometer unna, med et fall på noen centimeter per hundre meter hele veien. Parco degli Acquedotti sørøst i Roma har flere kilometer av dem stående i et jorde, og de er høyere enn folk regner med. At Roma i dag har drikkevann rennende i tusenvis av fontener i gatene, er en direkte fortsettelse av det systemet.
Hvor ser du romersk Italia utenfor Roma?
Pompeii og Herculaneum er det åpenbare svaret, fordi de er de eneste stedene der du ser en hel by og ikke bare monumenter. Havnebyen Ostia utenfor Roma er den tredje, og den er nesten tom for folk.
Ellers: arenaen i Verona fra 100-tallet brukes fortsatt til operaforestillinger for over ti tusen mennesker. Grotte di Catullo på spissen av halvøya i Sirmione er ruinen av en enorm romersk villa med utsikt over Gardasjøen. Aosta i nordvest har byport, teater og triumfbue midt i sentrum. Og Villa Romana del Casale på Sicilia har mosaikkgulvene. Alle er sammenlignet i de viktigste antikke ruinene i Italia.
Slik levde folk, og hvor du ser det
De aller fleste romere bodde ikke i villaer med atrium. De bodde i leiegårder i fire til sju etasjer, insulae, med butikk i gateplan, ingen kjøkken og ingen toaletter. Man kjøpte varm mat i luken ute på gata — de murte diskene med runde hull for gryter står fortsatt langs gatene i Pompeii og Ostia — og gikk på offentlig toalett og offentlig bad.
Badeanleggene var samfunnshus. Man gikk gjennom et varmt rom, et hett rom og et kaldt basseng, trente, ble skrapt ren med et krumt metallredskap, og møtte folk. Gulvene ble varmet opp nedenfra av et hulrom med varm luft fra en ovn, og du ser fortsatt de små murpilarene som holdt gulvet oppe i ruinene av anleggene. Diocletians termer i Roma var så store at renessansen bygde en kirke inne i én enkelt av salene uten å endre rommets form — den heter Santa Maria degli Angeli og ligger rett ved Termini.
Det som slår folk mest når de går i Ostia eller Pompeii, er hvor gjenkjennelig alt er. Fortauskanter og fotgjengerfelt i stein. Skilt over dørene. Reklame og valgkampparoler malt på veggene. Klager risset inn i pussen. En by som fungerte omtrent som en by gjør nå, bare uten glass i vinduene og med et helt annet syn på hvem som var et menneske.
Hva skjedde egentlig i 476?
Ikke et sammenbrudd på én dag. Riket i vest hadde vært under press i over hundre år: germanske folkegrupper flyttet inn, hæren besto i økende grad av leiesoldater fra de samme gruppene, skattegrunnlaget krympet og keiserne var svake. Hovedstaden var dessuten ikke Roma lenger — den var flyttet til Milano i 286 og videre til Ravenna i 402, fordi Ravenna lå bak sumper og var lettere å forsvare.
I 410 plyndret vestgoterne Roma, i 455 vandalene. I 476 avsatte hærføreren Odovakar den siste vestlige keiseren, en tenåring som het Romulus Augustulus, og sendte de keiserlige insigniene til Konstantinopel med beskjed om at det ikke lenger trengtes en keiser i vest. Ingen samtidig oppfattet det som verdenshistoriens slutt. Det ble en markør først i ettertid.
Advarsel. Møter du en guide eller en tekst som sier «Romerriket falt i 476», er det en forkorting. Det østlige riket, som vi i ettertid har kalt Bysants, fortsatte som samme statsdannelse med samme lover og samme navn til Konstantinopel falt i 1453 — nesten tusen år senere.
Hva ble igjen etter riket?
Mer enn bygninger. Latin ble til italiensk, fransk, spansk, portugisisk og rumensk. Romersk rett ligger under lovverket i store deler av Europa. Kalenderen vår er Cæsars, justert. Og den katolske kirken overtok både administrasjonsstrukturen, språket og tittelen pontifex maximus fra keiserne.
For Italias del er det viktigste at riket forsvant og etterlot et halvøy uten sentralmakt. Det som fylte tomrommet — bystatene, pavemakten, de skiftende fremmedherrene — er fortellingen som fortsetter i Italias historie i korte trekk, og som forklarer hvorfor landet fortsatt føles som tjue forskjellige steder.