Grand Tour var den lange dannelsesreisen unge, velstående europeere tok til Italia fra slutten av 1600-tallet og fram til jernbanen kom. Den varte gjerne et år eller mer, gikk over Alpene til Torino, Venezia, Firenze, Roma og Napoli, og skulle gjøre en arving til en dannet mann. Reisen har formet hvordan vi fortsatt reiser i Italia: byene, rekkefølgen og mange av severdighetene som står øverst på lista, ble valgt av disse reisende for over to hundre år siden.
Ordet ble gjort kjent av den engelske presten Richard Lassels, som i boka The Voyage of Italy fra 1670 skrev at bare den som hadde gjort «the grand tour of France and the giro of Italy» kunne forstå Cæsar og Livius. Det var engelskmennene som dominerte, men tyskere, franskmenn, polakker og skandinaver reiste også. Felles for dem var at de reiste for å se antikken, renessansen og et klima de ikke hadde hjemme — og at de skrev om det, i brev, dagbøker og bøker som er grunnen til at vi vet så mye om reisen i dag.
Ruten: fra Alpene til Vesuv
Det fantes ingen fast rute, men et mønster. De fleste kom over Alpene ved Mont Cenis, der vognene ble tatt fra hverandre og båret over passet på muldyr mens den reisende ble båret i en stol. Andre tok båten fra Marseille til Genova eller Livorno. Første stopp var gjerne Torino, med hoffet til huset Savoia, deretter Milano og Venezia, gjerne tilpasset slik at man nådde Venezia til karnevalet.
Så gikk turen over Bologna til Firenze, der målet var en bestemt sal: Tribuna i Uffizi, det åttekantede rommet der Medici-familien hadde samlet de antikke skulpturene og de beste maleriene. Den som har stått i Uffizi i dag, har stått på det samme stedet som alle grand tourister besøkte, og Johann Zoffanys maleri av Tribuna fullt av engelske herrer som diskuterer en Venus er kanskje det beste bildet av hele fenomenet. Videre gikk det til Roma, der man ble vinteren over og helst til påske, og til slutt til Napoli, Vesuv og de nyoppdagede romerbyene. Etter at utgravningene i Herculaneum og Pompeii kom i gang på 1700-tallet, ble de obligatoriske. Sicilia var for de mest eventyrlystne.
Hvem reiste, og hvem fulgte med?
Den typiske grand touristen var en ung mann av høy adel eller fra en rik familie, nyutdannet fra Oxford eller Cambridge, i begynnelsen av tjueårene. Han reiste ikke alene. Med seg hadde han en bear-leader, en huslærer som skulle passe på at reisen ble brukt til studier og ikke bare til spill og kvinner, og en eller flere tjenere. I hver by leide man en cicerone, en lokal guide, og det er derfra ordet kommer. Kvinner reiste også, særlig utover 1700-tallet, men oftere som hustruer eller enker enn som unge dannelsesreisende.
Hva tok de med seg hjem?
Alt de hadde råd til. Grand Tour skapte et marked som vi fortsatt ser restene av i europeiske slott og museer. I Venezia kjøpte de bymotiver av Canaletto, som malte nesten bare for engelske kunder, og i Roma lot de seg portrettere av Pompeo Batoni foran Colosseum eller en antikk statue — det tilsvarte en selfie foran et landemerke. Giovanni Battista Piranesis radering av ruinene i Roma ble solgt i store opplag og formet bildet av byen i hele Europa.
De rikeste kjøpte antikke skulpturer, ofte restaurert i Roma med nye armer og hoder, og kopier av berømte verk. En stor del av den klassiske skulpturen i engelske landsteder kom hjem på denne måten. Pavestaten strammet etter hvert inn reglene for utførsel av kunst, nettopp fordi så mye forsvant nordover.
Visste du? Mange av ordene vi bruker om reise og kunst, har vandret gjennom Grand Tour: cicerone om guiden, dilettant om amatøren — Society of Dilettanti i London ble grunnlagt i 1734 av menn som hadde vært i Italia — og pittoresk om et landskap som ser ut som et maleri.
Goethe: reisen som ble en bok
Den mest kjente av alle Italia-reisende var ikke engelsk. Johann Wolfgang von Goethe forlot Karlsbad i all hemmelighet i september 1786, 37 år gammel, og ble i Italia i nesten to år. Han kom over Brenner til Gardasjøen, der han ble mistenkt for å være spion fordi han satt og tegnet borgen i Malcesine, reiste videre til Verona og Venezia, og kom inn i Roma gjennom Porta del Popolo i slutten av oktober. Porten og den lange plassen innenfor, Piazza del Popolo, var det første synet av Roma for nesten alle som kom nordfra, og huset Goethe bodde i, i Via del Corso, er i dag museet Casa di Goethe.
Goethe dro videre til Napoli og våren 1787 til Sicilia, der han skrev at Italia uten Sicilia ikke etterlater noe bilde i sjelen, og at det er på Sicilia nøkkelen til alt ligger. Han besteg Vesuv tre ganger og beundret Monte Pellegrino over Palermo, som han kalte det vakreste forberget i verden — et sitat helligdommen på toppen fortsatt bruker under festen for Santa Rosalia. Italienische Reise kom ut flere tiår senere, bygget på dagbøkene og brevene, og den er fortsatt lesbar som reisebok.
Romantikerne: Byron, Shelley og Keats
Etter Napoleonskrigene kom en ny generasjon, og den reiste annerledes. De engelske romantikerne var ikke unge arvinger på dannelsesreise, men voksne som flyktet fra skandaler, gjeld eller sykdom, og de ble boende. Lord Byron forlot England i 1816 og bodde i Venezia, Ravenna, Pisa og Genova. Det er han som gjorde navnet Sukkenes bro kjent, og romantikken rundt Dogepalasset og broen er i stor grad hans verk.
Percy Bysshe Shelley og Mary Shelley kom i 1818, og sommeren 1822 bodde de ved Lerici, i bukta som fortsatt kalles Poetenes bukt; Shelley druknet på vei tilbake fra Livorno i juli samme år. John Keats kom til Roma for å bli frisk av tuberkulose og døde i huset ved Spansketrappen i februar 1821. Keats og Shelley ligger begge på den protestantiske kirkegården i Testaccio, og det er en av de stilleste og fineste stedene i Roma å forstå hva Italia betydde for disse menneskene. Huset ved trappen er i dag Keats-Shelley House, et lite museum som er verdt en halvtime.
Hvor ser du sporene etter Grand Tour i dag?
Overalt, når du først vet hva du ser etter. Den klassiske Italia-reisen — Venezia, Firenze, Roma, Napoli og Pompeii — er Grand Tour-ruten i komprimert form, og mange nordmenn følger den uten å vite det. Noen steder er spesielt tydelige:
- Roma: Spansketrappen og gatene rundt var det engelske kvarteret, med Caffè Greco i Via Condotti som møtested; Casa di Goethe i Via del Corso; kirkegården i Testaccio.
- Firenze: Tribuna i Uffizi, og de engelske hagene og villaene i åsene rundt byen.
- Napoli-bukta: Vesuv, og romerbyene som ble gravd fram mens reisende sto og så på — Herculaneum var den første og var i mange år den mest berømte.
- Liguria: Lerici og Portovenere, med plaketter for Shelley og Byron.
Innvendingen er at Grand Tour også la grunnlaget for masseturismen og for problemene den skaper. Den ruten som var forbeholdt noen hundre rike unge menn i året, går i dag millioner, og det er de samme stedene som er overfylt. Vil du følge de gamle reisende uten køene, gjør som dem: reis om vinteren, bli lenge på ett sted, og ha med en bok.
Skandinaver i Roma, og Ibsen i sør
Skandinaviske kunstnere kom til Roma i stort antall på 1800-tallet. Den danske billedhuggeren Bertel Thorvaldsen bodde i byen i rundt fire tiår, og rundt ham vokste det fram et skandinavisk miljø av malere, forfattere og arkitekter. Det fikk etter hvert sin egen forening, Circolo Scandinavo, som fortsatt eksisterer og er en del av de norske miljøene i Italia i dag.
Den mest kjente norske Italia-reisende er Henrik Ibsen. Han kom til Roma i 1864 og ble i landet i fire år. Sommeren 1865 skrev han Brand i Ariccia i Castelli Romani, og Peer Gynt ble skrevet på Ischia og i Sorrento i 1867. Det er et paradoks som sier mye om hele tradisjonen: to av de mest norske verkene i litteraturen ble skrevet under italiensk sol, av en mann som trengte avstand for å se hjemlandet klart. Italienerne selv har sitt eget svar på Grand Tour-litteraturen: italiensk litteratur fra Leopardi til Calvino skildrer de samme landskapene innenfra, og uten turistens lengsel.
Når tok Grand Tour slutt?
Gradvis, mellom revolusjonskrigene på 1790-tallet og jernbanens gjennombrudd i midten av 1800-tallet. Krigene stengte kontinentet for engelskmenn i nesten tjue år, og da det åpnet igjen, var reisen en annen. Dampskip og jernbane gjorde den kortere og billigere, middelklassen kom etter, og fra 1860-tallet arrangerte Thomas Cook pakkereiser til Italia. Den lange dannelsesreisen for et fåtall ble til turisme for mange.
Det som ble igjen, er en måte å se Italia på: som et museum av antikken og renessansen, og et sted man drar for å bli et annet menneske. Begge ideene lever. Ta gjerne med en av de gamle reisebøkene — Goethe, eller Byrons brev fra Venezia — og les den på stedet. Da merker du hvor lite byene har endret seg, og hvor mye reisingen har.