Huset Savoia er slekten som samlet Italia og ga landet de fire kongene det hadde fra 1861 til 1946. Den kom ikke fra Italia i det hele tatt, men fra alpedalene på den franske siden av fjellene, og i over sju hundre år var den grever og hertuger før den ble kongelig. For en reisende er slekten forklaringen på hvorfor Torino ser ut som det gjør, hvorfor hver by har en Corso Vittorio Emanuele, og hvorfor Italia er en republikk.
Navnet kommer fra Savoie, i dag et fransk landskap rundt Chambéry og Annecy. På norsk og engelsk skrives det ofte Savoy, og begge formene går igjen i guidebøker og på skilt. Slekten satt på begge sider av Alpene og kontrollerte de viktigste passene mellom Frankrike og Italia, og det var den posisjonen — portvokteren i fjellet — som gjorde en liten fyrsteslekt farlig nok til at stormaktene måtte regne med den.
Fra alpegrever til hertuger i Torino
Slekten føres tilbake til en greve ved navn Umberto, kalt Biancamano, «den hvithendte», som levde i første halvdel av 1000-tallet og hadde land i Maurienne-dalen. Gjennom giftemål og arv vokste grevskapet over fjellene til Piemonte og Aostadalen, og i 1416 ble Amedeo VIII hertug. Han er en av de merkeligste skikkelsene i slekten: han trakk seg tilbake som eremitt ved Genfersjøen og ble deretter valgt til motpave som Felix V, før han ga opp tittelen og døde som kardinal.
Vendepunktet kom med Emanuele Filiberto, kalt Testa di Ferro, jernhodet. Han ledet spanske tropper til seier over franskmennene ved Saint-Quentin i 1557, fikk tilbake hertugdømmet ved freden i Cateau-Cambrésis i 1559, og flyttet hovedstaden fra Chambéry til Torino i 1563. Det var et valg om retning: fra da av lå slektens framtid i Italia, ikke i Frankrike. I 1578 lot han likkledet, som slekten hadde eid i over hundre år, flytte fra Chambéry til Torino, der det fortsatt oppbevares i katedralen.
De neste to hundre årene bygget hertugene Torino om til en barokkhovedstad med rette gater, arkader og torg, og la en krans av lystslott rundt byen. Arkitektene Guarino Guarini og Filippo Juvarra fikk frie hender, og det er deres byggverk du går gjennom i dag. Det mest overdådige av slottene er jaktslottet Venaria Reale, som tåler sammenligning med Versailles i målestokk om ikke i berømmelse.
Hvordan ble hertugene av Savoia konger?
Ved å velge riktig side i riktig krig og bytte øy når det trengtes. Under den spanske arvefølgekrigen beleiret franskmennene Torino i 1706. Byen holdt, og hertug Vittorio Amedeo II lovet å bygge en kirke på høyden over byen hvis den ble reddet. Kirken er basilikaen Superga, tegnet av Juvarra, og i krypten der ligger de fleste av kongene av Sardinia. Ved freden i Utrecht i 1713 fikk Vittorio Amedeo Sicilia og kongetittel. Sju år senere måtte han bytte Sicilia mot Sardinia, og slektens stat het fra da av kongeriket Sardinia, selv om den ble styrt fra Torino og tyngdepunktet lå i Piemonte.
Det er derfor sardiske byer har savoiske spor: Castelsardo på nordkysten fikk navnet sitt i 1769, da den nye herren ville merke øya som sardisk og ikke lenger aragonsk. Under Napoleon mistet slekten fastlandet og satt på Sardinia, beskyttet av den britiske flåten, til Wienerkongressen ga Piemonte tilbake og la Genova til i 1815.
Slekten som samlet Italia
På 1800-tallet var kongeriket Sardinia den eneste italienske staten med egen hær, egen utenrikspolitikk og en italiensk konge. Det gjorde den til den naturlige motoren i samlingen. Carlo Alberto innførte en grunnlov, Statuto Albertino, i 1848, og gikk til krig mot Østerrike samme år; han tapte og abdiserte. Sønnen Vittorio Emanuele II fikk statsministeren Cavour, og Cavour fikk Frankrike som alliert mot betaling. Prisen var slektens eget opphav: i 1860 ble Savoie og Nice gitt til Frankrike, og hertugene av Savoia mistet landet de het etter.
Garibaldi tok sør og overleverte det til kongen, og i mars 1861 ble kongeriket Italia utropt med Torino som hovedstad. Legg merke til at den nye kongen beholdt tallet II. Italia ble på mange måter en utvidelse av Piemonte, med piemontesiske lover, piemontesiske embetsmenn og et kongehus som snakket fransk og dialekt bedre enn italiensk. Mange i sør opplevde samlingen som en erobring, og det er en del av grunnen til at forholdet mellom nord og sør fortsatt er sårt.
Fire konger på 85 år
Italia hadde bare fire konger, alle fra Savoia, og ingen av dem endte godt for kongedømmet.
- Vittorio Emanuele II (konge av Italia 1861–1878) flyttet hovedstaden til Firenze og deretter til Roma i 1871, etter at italienske tropper hadde tatt byen fra paven. Han ligger i Pantheon.
- Umberto I (1878–1900) ble skutt av en anarkist i Monza. Han og dronning Margherita ligger også i Pantheon.
- Vittorio Emanuele III (1900–1946) lot Mussolini ta makten i 1922, undertegnet raselovene i 1938 og flyktet fra Roma til Brindisi i september 1943. Han abdiserte først i mai 1946, en måned før folkeavstemningen.
- Umberto II (mai–juni 1946) kalles il re di maggio, maikongen, fordi han regjerte i drøyt en måned.
Det er Vittorio Emanuele IIIs valg som avgjorde slektens skjebne. At kongen utnevnte Mussolini i stedet for å slå ned marsjen mot Roma, at han sto bak diktaturet i tjue år, og at han forlot hovedstaden uten ordre til hæren da Tyskland rykket inn i 1943, var ting mange italienere ikke tilga. Han avsatte riktignok Mussolini i juli 1943, men da var det for sent til å redde kronen.
Hvorfor ble Italia republikk i 1946?
Fordi monarkiet var for tett knyttet til fascismen og nederlaget. Ved folkeavstemningen 2. juni 1946 vant republikken med et klart flertall i nord og sentrum, mens sør stemte for kongen. Umberto II dro i eksil i Portugal uten å abdisere formelt. Dagen feires i dag som nasjonaldag, Festa della Repubblica 2. juni, med militærparade i Roma.
Grunnloven som trådte i kraft i 1948, fikk en egen overgangsbestemmelse, nummer XIII, om slekten. Medlemmer av huset Savoia kunne ikke stemme eller ha offentlige verv, og de tidligere kongene, konene deres og de mannlige etterkommerne fikk ikke komme inn i landet. De to første leddene opphørte å virke med grunnlovsendringen 23. oktober 2002, og Vittorio Emanuele, sønnen til Umberto II, kom tilbake samme år. Det tredje leddet, om at slektens eiendommer i Italia tilfaller staten, står fortsatt.
Visste du? Vittorio Emanuele III døde i eksil i Egypt i 1947 og ble gravlagt i Alexandria. I 2017 ble levningene hans og dronning Elenas flyttet til helligdommen i Vicoforte i Piemonte, ikke til Pantheon. Etterkommerne har ønsket ham i Pantheon, men spørsmålet om hvor en konge som undertegnet raselovene skal hvile, er fortsatt politisk følsomt.
Hvor ser du sporene etter slekten?
Torino er sentrum. Palazzo Reale ved Piazza Castello var slektens hovedresidens og kan besøkes, og rett bak ligger katedralen med Guarinis kapell for likkledet. Juvarras Superga på høyden øst for byen har kongegravene i krypten. Det er en god halvdag med Venaria utenfor byen, og Museo Egizio finnes fordi kong Carlo Felice kjøpte samlingen i 1824. Enda lenger ut, på fjellet ved inngangen til Susa-dalen, ligger klosteret Sacra di San Michele, der kong Carlo Alberto lot flere av slektens tidlige medlemmer gravlegge på nytt i 1836.
I Roma er sporene av en annen sort. Kongene bodde i Quirinalpalasset, som før hadde vært pavenes sommerresidens og i dag er presidentens bolig. Det hvite monumentet over Vittorio Emanuele II ved Piazza Venezia er slektens og samlingens store minnesmerke, og det er det romerne liker minst. Lenger nord er Aostadalen det tydeligste stedet å se hvordan slekten styrte et fransktalende alpeland fra Torino, og hvorfor fransk fortsatt er offisielt språk der.
Navnene du ser uten å tenke over det
Du møter slekten hver dag på en italiensk reise uten å legge merke til det. Hovedgaten heter Corso Vittorio Emanuele, torget ved stasjonen Piazza Umberto I eller Piazza Garibaldi, og sidegaten Via Regina Margherita. Navnene ble satt opp i tiårene etter 1861, da den nye staten trengte felles symboler i byer som hadde hatt helt andre herrer, og republikken har latt dem stå. Det sier noe om hvor lite kontroversielt det tidlige kongehuset er i dag, sammenlignet med det siste.
Også på kafeen. Savoiardi, de lette fingerkjeksene som er grunnlaget for tiramisù, har etter tradisjonen navnet sitt fra hoffet i Savoia, og pizza margherita bærer dronningens navn. Begge historiene er bedre som anekdoter enn som dokumentert historie.
Finnes slekten fortsatt?
Ja, men uten noen rolle. Det er to grener som strides om å være slektens overhode, og striden har gått i retten. Etterkommerne har dukket opp i underholdningsprogrammer og i rettssaker, og navnet er i dag mer kjent fra kjendispressen enn fra politikken. Noen monarkistisk bevegelse av betydning finnes ikke.
Det som står igjen, står i stein: gatenavnene, monumentene, slottene rundt Torino og en stat som ble formet etter Piemonte. Skal du forstå hvorfor italienske byer har samme gatenavn fra Bolzano til Palermo, og hvorfor Torino ser ut som en nordeuropeisk hovedstad, må du kjenne denne slekten. Begynn i Superga, der kongene ligger, og se ned på byen de bygget.