En liten, gul veteranbil med rundt tak og hvitveggdekk står parkert på brostein foran en grov, lys steinmur.
Det moderne Italia

Italia etter 1946

Fra kongedømme til republikk med 54 prosent.

Foto: DILIN · CC BY-SA 4.0 · Wikimedia Commons · skalert

Italia ble republikk ved folkeavstemning 2. juni 1946, med rundt 54 prosent for og 46 prosent mot. Kongefamilien forlot landet, og datoen er nasjonaldag i dag. Det som fulgte var åtti år med raskere endring enn noe annet vesteuropeisk land har vært igjennom: fra fattig jordbruksland til industrimakt på femten år, deretter tjue år med politisk vold, og så et partisystem som forsvant nesten over natten.

Grunnen til å lese dette er ikke skolestoff. Det er at samtalene rundt deg, avisforsidene i kiosken, gatenavnene, minnetavlene og de tomme landsbyene du kjører gjennom blir forståelige når du kjenner grovtrekkene. Halvparten av det italienere krangler om i dag har rot i noe som skjedde mellom 1946 og 1994.

Folkeavstemningen som delte landet i to

Valget sto mellom republikk og monarki, og resultatet fulgte en geografisk linje. Nord for Roma stemte flertallet for republikk, med de høyeste tallene i industribyene og i områdene der motstandsbevegelsen hadde stått sterkt. Sør for Roma, og særlig i Napoli og på Sicilia, stemte flertallet for å beholde kongehuset.

Det er den samme linjen som skilte langobardisk og bysantinsk Italia, som skilte pavestaten fra kongeriket i sør, og som industrialiseringen fulgte hundre år senere. Sammenhengen er trukket opp i Italias historie i korte trekk.

Samme dag ble det valgt en grunnlovgivende forsamling, og for første gang i landets historie stemte kvinner i et nasjonalt valg. Kong Umberto II hadde da sittet i vel en måned og dro i eksil; mannlige medlemmer av kongehuset fikk ikke lov til å sette sine ben i Italia før forbudet ble opphevet i 2002. Grunnloven trådte i kraft 1. januar 1948.

Førti år med samme parti i regjering

Valget i april 1948 avgjorde retningen. Kristeligdemokratene vant klart over en venstreallianse, i en valgkamp der både USA og kirken engasjerte seg tungt, og partiet satt deretter i hver eneste regjering fram til 1994. Italia ble medlem av NATO i 1949 og var med på å grunnlegge det som er blitt EU — Roma-traktaten ble undertegnet på Kapitolhøyden i 1957, i en sal du kan gå inn i som del av Musei Capitolini.

Samtidig hadde Italia Vest-Europas største kommunistparti, med rundt en tredel av stemmene på det meste, sterkt i Emilia-Romagna, Toscana og Umbria. Det satt aldri i nasjonal regjering, men styrte byer og regioner i tiår, og det er en del av forklaringen på hvorfor Bologna og de røde regionene har et annet velferds- og samvirkepreg enn resten av landet.

Regjeringene var derimot kortlivede fra første stund. Landet har hatt rundt sytti av dem siden 1946, med en gjennomsnittlig levetid på godt under to år. Det høres ustabilt ut, og var det i overskriftene, men de samme partiene og til dels de samme ministrene gikk igjen — omdanningene var oftere flytting av stoler enn maktskifte.

Hva var det økonomiske miraklet?

Perioden fra slutten av 1950-årene til begynnelsen av 60-årene, da italiensk økonomi vokste med over seks prosent i året og landet gikk fra å være jordbruksland til å bli en av verdens store industrinasjoner. Fiat 500 kom i 1957, Vespaen var allerede der, motorveien mellom Milano og Napoli sto ferdig i 1964, og fjernsynet kom i 1954 og lærte landet å snakke samme språk.

Prisen ble betalt i sør. Fabrikkene lå i nordvest, arbeidskraften kom fra Puglia, Calabria, Basilicata og Sicilia, og millioner flyttet til Torino og Milano — eller ut av landet, til Tyskland, Belgia og Sveits. Landsbyene i innlandet ble tømt, og de er fortsatt tomme; det er den direkte bakgrunnen for at kommuner i dag selger hus for én euro, som forklart i 1-euro-husene i Italia.

Visste du? Regionene som forvaltningsnivå ble opprettet så sent som i 1970, med unntak av fem som fikk særskilt selvstyre allerede rundt 1948: Sicilia, Sardinia, Aostadalen, Trentino-Sør-Tirol og Friuli-Venezia Giulia. Det er derfor lover om alt fra strandbruk til jakt varierer så mye fra region til region — se Italias 20 regioner.

Blyårene

Fra slutten av 1960-årene og et drøyt tiår framover var Italia preget av politisk vold fra begge ytterkanter. Perioden kalles anni di piombo, blyårene. Den begynte med en bombe på en bank ved Piazza Fontana i Milano i desember 1969, som drepte sytten mennesker, og den fortsatte med bomber på tog, torg og i offentlige bygninger.

Den mest kjente enkelthendelsen er bortføringen av tidligere statsminister Aldo Moro i mars 1978. Han ble holdt i femtifem dager av Røde Brigader mens landet fulgte med time for time, og ble funnet drept i en bil i en gate mellom kommunistpartiets og kristeligdemokratenes hovedkvarterer i Roma. En minnetavle står på stedet.

Den verste var bomben på jernbanestasjonen i Bologna 2. august 1980, som drepte 85 mennesker. Stasjonen ble gjenoppbygget, men veggen i venterommet er bevart med sprekken fra eksplosjonen, klokken utenfor står permanent på 10.25, og en steinplate i gulvet lister navnene. Går du gjennom stasjonen — og det gjør de fleste som reiser med tog i Italia — er det verdt å stoppe der i to minutter.

Mafiaen og årene som endret Sicilia

Cosa Nostra hadde vokst i styrke gjennom etterkrigstiden, og på 1980-tallet førte en intern krig til hundrevis av drap i Palermo. Motstøtet kom med den såkalte maxi-rettssaken i 1986–87, holdt i en bunkerlignende rettssal bygget for anledningen ved fengselet i byen, der over fire hundre tiltalte ble dømt.

To av dommerne bak saken, Giovanni Falcone og Paolo Borsellino, ble drept med to måneders mellomrom i 1992 — den ene av en veibombe på motorveien fra flyplassen, den andre av en bilbombe utenfor morens leilighet. Drapene utløste den største folkelige mobiliseringen mot mafiaen som har vært, og flyplassen i Palermo bærer i dag begge navnene. Beslaglagte eiendommer drives nå som gårder og overnattingssteder av organisasjoner som arbeider mot organisert kriminalitet, og du kan bo på flere av dem.

Reformene som endret hverdagen

Mellom 1970 og 1978 vedtok Italia en rekke lover som forandret samfunnet raskere enn økonomien hadde gjort ti år før. Arbeidstakernes rettigheter ble samlet i en egen lov i 1970. Skilsmisse ble tillatt samme år, og da motstanderne fikk saken opp til folkeavstemning i 1974, sa velgerne nei til å oppheve loven — i et land der nesten alle var katolikker. Abortloven kom i 1978 og ble bekreftet på samme måte tre år senere.

Helsevesenet ble omgjort til en offentlig, skattefinansiert ordning i 1978, og psykiatriske institusjoner ble avviklet ved en lov samme år som fikk internasjonal oppmerksomhet. Til sammen er dette bakgrunnen for at Italia på under et tiår gikk fra å være et av Vest-Europas mest tradisjonsbundne land i lovverket til å ligne naboene i nord.

Hvorfor forsvant hele partisystemet i 1994?

Fordi en korrupsjonsetterforskning som startet i Milano i februar 1992 rullet opp et system der offentlige kontrakter systematisk ble tildelt mot betaling til partiene. Undersøkelsen fikk navnet Mani pulite, rene hender, og pressen døpte fenomenet Tangentopoli — bestikkelsesbyen.

Innen to år var kristeligdemokratene og sosialistpartiet oppløst, tusenvis av politikere og forretningsfolk var under etterforskning, og hele det politiske kartet var tegnet på nytt. Ved valget i 1994 vant en helt fersk bevegelse ledet av medieeieren Silvio Berlusconi, som deretter preget italiensk politikk i tretti år. Perioden etter 1994 kalles ofte den andre republikken, selv om grunnloven er den samme.

Hva bør du kjenne til av det aller nyeste?

To hendelser preger samtalene mer enn noen andre. Den ene er gjeldskrisen fra 2011, som førte til innstramminger, en tapt tiårsperiode i lønnsutvikling og en varig skepsis i deler av befolkningen til beslutninger tatt i Brussel. Den andre er våren 2020, da Italia ble det første landet i Europa som ble hardt rammet av pandemien, med nedstengning før noen andre og bilder fra Bergamo som satte seg i hele landets minne.

Er du usikker på hva som er greit å ta opp med folk du møter, er dette to temaer der du bør la den andre parten sette tonen. Det samme gjelder mafia som samtaleemne i sør, som er langt mer betent enn utenlandske besøkende pleier å regne med.

Italia i dag, kort fortalt

Landet er en parlamentarisk republikk med to kamre som har like stor makt, en president som velges av parlamentet for sju år og som i praksis er den som løser regjeringskriser, og en forfatningsdomstol som ofte er siste ord i betente saker. Euroen kom som kontanter i 2002. Statsgjelden er blant Europas høyeste, og gjeldskrisen i 2011 førte til en periode med en regjering av fagfolk uten partitilhørighet.

De to store spørsmålene i dag er demografi og geografi. Fødselstallene er blant de laveste i verden, befolkningen synker og eldes, og innlandsområdene tømmes mens kystbyene og nordvest vokser. Samtidig er Italia hovedland for ankomster over Middelhavet, og innvandring er derfor et fast tema i enhver valgkamp.

For deg som reiser er den praktiske konsekvensen at landet varierer mer internt enn nesten noe annet i Europa — i tjenester, priser, tempo og hva som forventes av deg. Forskjellene er beskrevet i Nord-Italia eller Sør-Italia, og de uskrevne reglene i italienske skikker og uskrevne regler. Nasjonaldagen 2. juni markeres med militærparade i Roma og er en av årets store lukkedager — se helligdager i Italia. Forhistorien står i Italia i andre verdenskrig.