Italia er en parlamentarisk republikk. Presidenten er statsoverhode, regjeringen må ha tillit i begge kamrene i parlamentet, og statsministeren – på italiensk Presidente del Consiglio dei ministri – har siden 22. oktober 2022 vært Giorgia Meloni. Det neste ordinære valget skal holdes senest i 2027, og det blir det første med en ny valglov som parlamentet vedtok i oktober 2026.
For en besøkende er politikken stort sett usynlig, men den merkes i små ting: valgplakater på rekker av metallstativer, skoler som er stengt fordi de er valglokaler, en generalstreik som stopper toget, eller en lokal forskrift som forbyr noe du tok for gitt. Denne siden forklarer hvordan systemet er bygget opp og hva det betyr for deg på reisen eller som bosatt. Den sier ingenting om hvilke partier som har rett.
Hvem styrer Italia?
Makten er delt på tre hovedaktører. Presidenten, Presidente della Repubblica, velges ikke av folket, men av parlamentet i fellesmøte sammen med delegater fra regionene, for sju år av gangen (grunnloven art. 85). Embetet er i hovedsak seremonielt, men presidenten har to verktøy som betyr mye i en krise: presidenten utnevner statsministeren og kan oppløse kamrene og skrive ut nyvalg. Sergio Mattarella sitter i sin andre periode. Presidentpalasset er Quirinalen i Roma, som kan besøkes med forhåndsbestilt omvisning.
Parlamentet har to kamre med nøyaktig samme makt, noe som er uvanlig i Europa. Deputertkammeret, Camera dei deputati, har 400 medlemmer, åtte av dem valgt av italienere i utlandet. Senatet har 200 valgte senatorer, fire av dem fra utlandet, i tillegg til tidligere presidenter og inntil fem senatorer på livstid utnevnt av presidenten (grunnloven art. 56, 57 og 59). Antallet ble kuttet fra 630 og 315 ved en grunnlovsendring i 2020, som gjaldt fra valget i 2022. Begge kamrene velges for fem år, og en lov må vedtas likt i begge før den gjelder.
Regjeringen, Consiglio dei ministri, har kontorer i Palazzo Chigi i Roma og er den som lager det meste av lovgivningen i praksis, ofte gjennom hastedekreter, decreti-legge, som gjelder straks, men faller bort om parlamentet ikke gjør dem til lov innen seksti dager (art. 77).
Hvordan dannes en regjering?
Etter et valg, eller når en regjering går av, holder presidenten konsultasjoner med partilederne på Quirinalen. Deretter får én person i oppdrag å danne regjering. Statsministeren og ministrene sverger eden foran presidenten, og innen ti dager må regjeringen møte i begge kamrene og vinne en tillitsavstemning (grunnloven art. 93 og 94). Taper regjeringen en slik avstemning i ett av kamrene, må den gå av.
Ordningen forklarer et kjent trekk ved italiensk politikk: mange regjeringer, men ikke nødvendigvis mange valg. En regjering kan falle midt i valgperioden og erstattes av en ny med et annet flertall i det samme parlamentet. Noen ganger har presidenten utnevnt en regjering ledet av en ekspert uten partitilhørighet for å komme gjennom en økonomisk krise. I de første tiårene av republikken etter 1946 skiftet regjeringene nesten hvert år, selv om det samme partiet satt i nesten alle.
Valgordningen og den nye loven fra oktober 2026
Valget i 2022 ble holdt etter en blandet ordning fra 2017: en del av setene ble fordelt i enmannskretser, der den som får flest stemmer vinner, og resten proporsjonalt etter partienes oppslutning. Velgeren krysset av på én stemmeseddel per kammer, og stemmen gjaldt både kandidaten i kretsen og listen.
Parlamentet vedtok 8. oktober 2026 en ny valglov, med 227 mot 164 stemmer i deputertkammeret (camera.it). Den endrer både lovene for valg til deputertkammeret og til senatet, avvikler den faste oppdateringen av kretsgrensene og innfører nye regler for velgere som bor utenfor hjemkommunen, blant annet studenter og pendlere. Loven gjelder fra neste valg til parlamentet. Hvordan stemmene skal fordeles i detalj, er omfattende teknisk stoff som italiensk presse kommer til å forklare mye av før valget.
Visste du? Ved valgene er lokalene åpne både søndag og mandag. Ved folkeavstemningen i mars 2026 var det fra klokka 7 til 23 søndag og fra 7 til 15 mandag (innenriksdepartementet). Opptellingen begynner med en gang lokalene stenger, og resultatene publiseres fortløpende på departementets valgportal Eligendo.
Folkeavstemningene, der velgerne har siste ord
Italia bruker folkeavstemninger oftere enn de fleste land, og det finnes to typer. Den ene opphever en gjeldende lov helt eller delvis og kan kreves av 500 000 velgere eller fem regionråd. For at resultatet skal gjelde, må over halvparten av alle stemmeberettigede delta (grunnloven art. 75). Mange slike avstemninger har derfor falt fordi for få møtte opp, og det å la være å stemme er en kjent strategi for dem som vil beholde loven.
Den andre typen gjelder grunnlovsendringer som ikke har fått to tredjedels flertall i begge kamre. Her finnes det ingen krav til oppslutning: flertallet av gyldige stemmer avgjør (art. 138). Det var en slik avstemning som ble holdt 22. og 23. mars 2026, om en reform av domstolene som blant annet skulle skille dommere og påtalejurister i to atskilte karrierer. Valgdeltakelsen i Italia var 58,93 prosent, og 53,75 prosent stemte nei, slik at reformen ikke trådte i kraft (Eligendo, innenriksdepartementet).
Regionene, kommunene og prefekten
Italia har 20 regioner, og fem av dem har særlig selvstyre etter egne statutter: Friuli Venezia Giulia, Sardinia, Sicilia, Trentino-Alto Adige/Südtirol og Valle d'Aosta (grunnloven art. 116). Regionene har egne folkevalgte råd og en president, og de styrer blant annet helsetjenestene, regional kollektivtrafikk og mye av turismepolitikken. Det er grunnen til at helsetilbudet, togene og reglene kan være så ulike fra region til region.
For en turist er de regionale lovene ofte de som overrasker. I Lazio er coperto, dekketøyavgiften, forbudt ved regional lov, mens den er lovlig i resten av landet når den står på menyen – noe som har betydning for hvordan du leser regningen når du spiser ute i Italia. På Sardinia gir det bot på 500 til 3 000 euro å ta med seg sand, stein og skjell fra strendene. Salgssesongene settes også regionvis.
Kommunene, med en folkevalgt ordfører, sindaco, bestemmer turistskatten, trafikksonene og mange ordensregler. Ordføreren kan gi forskrifter, ordinanze, som forbyr alkohol på gaten etter et visst klokkeslett, å sitte på trappene ved et monument eller å bade i en fontene. I hver provins sitter dessuten en prefekt, prefetto, som representerer staten, har ansvar for offentlig ro og orden og avgjør klager på trafikkbøter. Klager du på en bot for kjøring i en ZTL-sone, er det prefekten saken havner hos.
Hva merker du av et valg som turist?
Ikke så mye som du skulle tro. Det finnes ikke noe nasjonalt forbud mot alkoholsalg på valgdagen, butikkene holder åpent, og museene går som vanlig. Det du merker, er at skolene brukes som valglokaler og derfor er stengt i dagene rundt valget, og at valgkampen er over dagen før: da gjelder et forbud mot valgmøter og ny valgpropaganda, det italienerne kaller silenzio elettorale.
Plakatene henger på egne tavler som kommunen setter opp, og i ukene før står de i lange rader langs veiene. Tog og fly går som normalt, men det er vanlig at italienere som bor et annet sted enn i hjemkommunen, reiser hjem for å stemme, og togene kan være fullere enn vanlig på fredag og mandag. Bestill sitteplass hvis du skal reise langt i en valghelg.
Streik og demonstrasjoner
Den politiske uenigheten som oftest påvirker reisen, kommer fra fagbevegelsen. Italienske fagforbund bruker streik både i lønnsoppgjør og som politisk protest mot en lov eller et budsjett, og generalstreiker som rammer tog, fly, ferger og lokaltrafikk samtidig, er ikke uvanlige. Streikene skal varsles minst ti dager før og har minstetjenester, så en streik i Italia kommer sjelden som en overraskelse for den som sjekker kalenderen før avreise.
Demonstrasjoner samler seg som regel på faste steder: i Roma på Piazza del Popolo, Piazza della Repubblica og plassene rundt parlamentet, i Milano ved Duomo. De er normalt fredelige, men de stenger gater og kan stanse busser og trikker i flere timer. Politiet stenger av, og det lønner seg å gå rundt i stedet for å prøve å komme gjennom.
Hva betyr politikken for deg som bor i Italia?
Mer enn for turisten, men på en annen måte. Nordmenn som bor i Italia, har ikke stemmerett ved italienske valg, heller ikke ved kommunevalg: den retten har bare italienske statsborgere og, ved kommunevalg og Europaparlamentsvalg, borgere av EU-land. Du kan derimot fortsatt stemme ved norske valg, og forhåndsstemming skjer ved ambassaden og konsulatene.
Det som treffer utflyttere mest, er at lover kan endres raskt og med kort varsel. Hastedekretene gjelder fra dagen de kunngjøres i lovbladet Gazzetta Ufficiale, og skatteregler for nyinnflyttede er blitt endret flere ganger på kort tid, blant annet to ganger på fem uker i 2026. Den som vurderer de særskilte ordningene for skatt ved flytting til Italia, bør derfor sjekke gjeldende lovtekst samme måned som avgjørelsen tas, ikke stole på en artikkel fra i fjor.
Slik snakker du om politikk med italienere
Italienere snakker gjerne om politikk, ofte høylytt og med stor detaljkunnskap, men det betyr ikke at de setter pris på at en utlending har sterke meninger om deres regjering. Det tryggeste er å spørre i stedet for å mene, og å la den andre sette tonen. Mange temaer – innvandring, forholdet mellom nord og sør, og hendelser fra 1970-tallet – er langt mer betente enn de virker for en norsk besøkende, og de uskrevne reglene for høflighet mellom fremmede gjelder her dobbelt.
Et konkret råd: Hvis du vil forstå hva folk snakker om, les forsiden på en lokalavis der du bor eller er på ferie, ikke bare de nasjonale avisene. Det som opptar folk i Bologna, Bari eller Bolzano, er sjelden det samme som det som står i utenlandske medier om Roma.