I 1859 var halvøya delt i sju stater. I 1871 var den ett kongerike med hovedstad i Roma. Det tok tolv år, tre kriger, en folkeavstemning i hver provins og en frivillighær på rundt tusen mann som seilte til Sicilia og tok hele Sør-Italia på et halvår. Prosessen kalles Risorgimento — gjenreisningen — og du går forbi navnene fra den i hver eneste italienske by.
Det er verdt å ha kartet før 1859 klart, for det forklarer nesten alt du legger merke til på reisen. Nordvest lå kongeriket Sardinia, styrt fra Torino av huset Savoia. Lombardia og Veneto tilhørte Østerrike. I midten lå hertugdømmene Parma og Modena, storhertugdømmet Toscana og pavestaten. Og hele sør, med Sicilia, var kongeriket De to Sicilier under Bourbon-familien, styrt fra Napoli.
Hvorfor kom ideen om ett Italia i det hele tatt?
Fordi Napoleon rev det gamle systemet ned. Fra 1796 marsjerte franske hærer gjennom halvøya, avskaffet republikker som hadde stått i tusen år, slo sammen stater og innførte samme lovbok, samme mål og vekt og samme forvaltning over store områder. Da Wienerkongressen i 1815 satte fyrstene tilbake på plass, hadde en hel generasjon opplevd at grensene lot seg flytte.
Ideen levde deretter videre i hemmelige selskaper, i eksilmiljøer og i litteratur. Giuseppe Mazzini grunnla organisasjonen Det unge Italia i 1831 og agiterte for en republikk gjennom folkeoppstand. Han mislyktes med alle opprørene sine, tilbrakte det meste av livet i landflyktighet i London, og var likevel den som holdt tanken i live i tretti år.
Det var flere som drev den framover enn de tre navnene alle kjenner. Operaen spilte en reell rolle: kor om undertrykte folk kunne synges i full offentlighet uten at sensuren kunne gripe inn, og publikum forsto hva de handlet om. Aviser og pamfletter ble smuglet inn fra utlandet, og romaner om middelalderens italienske byer ble lest som politikk. En bevegelse som ikke fikk holde møter, brukte det den hadde.
1848: året alt gikk galt
Revolusjonsbølgen som gikk over Europa i 1848 traff Italia hardt. I Milano jaget bybefolkningen østerrikerne ut i fem dagers gatekamper i mars. I Venezia ble republikken San Marco gjenopprettet og holdt stand i over et år, til den falt for sult, kolera og bombardement. I Roma flyktet paven, og en romersk republikk ble utropt med Mazzini i ledelsen og Giuseppe Garibaldi som militær leder.
Alt sammen ble slått ned. Franske tropper gjenerobret Roma for paven sommeren 1849 etter harde kamper på Gianicolo-høyden vest i byen — der står Garibaldi-statuen i dag, og utsikten derfra er blant Romas beste. Østerrikerne tok Lombardia og Veneto tilbake. Kongen av Sardinia tapte to felttog og abdiserte.
Én ting overlevde likevel. Kongen hadde i mars 1848 gitt landet sitt en forfatning, Statuto albertino, og han trakk den ikke tilbake da opprøret var over. Sardinia ble dermed den eneste italienske staten med parlament, presse og politiske partier — og dermed samlingsbevegelsens naturlige sentrum. Dit flyktet de som ble jaget ut av de andre statene etter 1849, og der fikk de skrive og organisere seg videre.
Cavour: mannen som gjorde det til utenrikspolitikk
Camillo Benso di Cavour ble statsminister i Sardinia i 1852, og han er den som faktisk fikk det til. Metoden hans var ikke opprør, men allianser. Han moderniserte økonomien, bygde jernbane, sendte piemontesiske soldater til Krimkrigen i 1855 utelukkende for å få en plass ved forhandlingsbordet etterpå, og inngikk i 1858 en hemmelig avtale med den franske keiseren: Frankrike skulle hjelpe mot Østerrike, og betalingen var Savoia og Nice.
Krigen kom året etter og ble vunnet i to blodige slag, det siste ved Solferino sør for Gardasjøen i juni 1859. Der var en sveitsisk forretningsmann ved navn Henri Dunant til stede ved en tilfeldighet, ble rystet av at titusener av sårede lå igjen uten hjelp, og skrev en bok om det som førte direkte til opprettelsen av Røde Kors. Slagmarken kan besøkes; det står et tårn og et minnested for Røde Kors i landsbyen.
Freden ble sluttet over hodet på Cavour, og Italia fikk Lombardia, men ikke Veneto. Han gikk av i raseri. I mellomtiden holdt Toscana, Parma, Modena og Romagna folkeavstemninger og sluttet seg til av egen vilje i 1860.
De tusen: seks måneder som endret halvøya
Natt til 6. mai 1860 gikk rundt tusen frivillige om bord i to dampskip i Quarto utenfor Genova. De var studenter, håndverkere, advokater og noen få soldater, dårlig bevæpnet, i røde skjorter, og de ble ledet av Garibaldi — en tidligere sjømann og geriljakriger fra Sør-Amerika som var den mest berømte italieneren i verden.
De gikk i land ved Marsala på Vest-Sicilia 11. mai. Innen en måned hadde de tatt Palermo. I august krysset de over til fastlandet, og 7. september red Garibaldi inn i Napoli med tog, alene, før hæren hans var framme — byen tok imot ham uten et skudd. Kongeriket De to Sicilier, med en hær på over hundre tusen mann, kollapset på seksten uker.
Det som skjedde deretter er det mest bemerkelsesverdige. Garibaldi var republikaner. Da han møtte kong Vittorio Emanuele II ved Teano i oktober, hilste han ham som konge av Italia, overleverte hele Sør-Italia, avslo alle titler og belønninger, og trakk seg tilbake til gården sin på øya Caprera ved La Maddalena, der huset i dag er museum.
17. mars 1861, og de to bitene som manglet
Kongeriket Italia ble proklamert av parlamentet i Torino 17. mars 1861. Vittorio Emanuele beholdt tallet II, som var hans nummer i Sardinia — et lite, men talende signal om at det nye landet var en utvidelse av det gamle, ikke en ny stat. Cavour døde tre måneder senere, 50 år gammel.
To områder manglet. Veneto kom til i 1866, ikke ved italienske seire, men fordi Preussen slo Østerrike i en krig Italia deltok i og tapte begge sine slag i. Og Roma var fortsatt pavestat, beskyttet av franske tropper; da de ble trukket ut sommeren 1870, gikk italienske styrker inn 20. september. Hele den historien ligger i Pavestaten og Vatikanet.
Hovedstaden flyttet i takt med det: Torino til 1865, deretter Firenze, og fra 1871 Roma. Firenze fikk i de seks årene revet middelalderkvarteret rundt dagens Piazza della Repubblica og anlagt ringveien Viali — en ombygging byen fortsatt diskuterer.
De uforløste områdene, og hvor grensen gikk
Selv etter 1870 lå det italienskspråklige områder utenfor kongeriket: Trentino, Trieste, Istria og en del av Dalmatia hørte til Østerrike-Ungarn. Bevegelsen som ville ha dem inn kalte dem terre irredente, de uforløste landene, og den ga navn til en politisk strømning som ble en av de viktigste drivkreftene bak at Italia gikk inn i første verdenskrig i 1915.
Områdene kom til i fredsoppgjøret i 1919, og med dem fulgte et tysktalende flertall i Sør-Tirol som ikke hadde bedt om å bli italiensk. Hvordan det ble håndtert, og hvordan regionen ser ut i dag, viser Sør-Tirol og Bolzano. Grensen i nordøst ble flyttet flere ganger til, sist etter andre verdenskrig.
Hva kostet samlingen sør i landet?
Mer enn de fleste framstillinger nevner. Etter 1861 ble piemontesiske lover, skatter og verneplikt innført i sør nesten over natten, tollmurene som hadde beskyttet sørlig industri falt bort, og statlig eiendom ble solgt til dem som hadde penger fra før. Resultatet ble en oppstand som varte i flere år og ble omtalt som brigantaggio, banditteri, men som i realiteten var en borgerkrig.
Rundt hundre tusen soldater ble satt inn, hele landsbyer ble brent, og dødstallene var høyere enn i alle frigjøringskrigene til sammen. Fra 1880-årene fulgte den store utvandringen: millioner reiste fra Sør-Italia til Amerika. Den økonomiske avstanden mellom nord og sør som fortsatt preger landet, har røttene sine her, i ti år der staten behandlet halve landet som erobret område.
Visste du? Ved samlingen snakket antakelig under ti prosent av innbyggerne italiensk til daglig. Resten snakket sine egne språk — napolitansk, siciliansk, venetiansk, piemontesisk — og et parlamentsmedlem fra Palermo kunne ikke uten videre snakke med en fra Torino. Standardspråket ble et felles talespråk først med skoleplikt, verneplikt og etter hvert radio og fjernsyn.
Hvor ser du Risorgimento i dag?
I gatenavnene, først og fremst. Nesten hver eneste italienske by har en Via Garibaldi, en Via Cavour, en Via Mazzini, en Corso Vittorio Emanuele og en gate eller plass oppkalt etter 20. september. Merker du deg de fem, kan du lese samlingshistorien rett ut av et bykart.
Av bygninger er Museo Nazionale del Risorgimento i Palazzo Carignano i Torino det viktigste, ikke minst fordi det holder til i salen der det første italienske parlamentet faktisk møttes. I Roma er det hvite marmormonumentet over Vittorio Emanuele II ved Piazza Venezia det mest iøynefallende — romerne har kalt det både skrivemaskinen og bryllupskaken, og heisen opp på taket gir den beste utsikten over byen. Monarkiet de reiste det for, holdt i åttifem år: folkeavstemningen i 1946 gjorde Italia til republikk.