Fascismen styrte Italia i tjueen år, fra 1922 til 1943, og perioden har satt fysiske spor du går forbi hver dag i Roma uten nødvendigvis å vite hva du ser på. Hele bydeler, jernbanestasjoner, postkontorer, idrettsanlegg og selve gata mellom Colosseum og Piazza Venezia er bygget eller anlagt i de årene.
Denne gjennomgangen er ment å forklare hva som skjedde og hva du kan se, ikke å ta et oppgjør. Men noen ting må stå klart for at resten skal gi mening: regimet avskaffet frie valg, forbød andre partier, kontrollerte pressen, opprettet en egen domstol og et hemmelig politi for politiske saker, og innførte i 1938 raselover som fratok italienske jøder borgerrettigheter. Det er ikke tolkning, det er hva som ble vedtatt og satt i verk.
Hvordan kom han til makten?
Ikke ved statskupp, og det er en viktig presisering. Benito Mussolini var journalist og hadde vært en ledende sosialist før han brøt med partiet i 1914 over spørsmålet om Italia skulle gå inn i første verdenskrig. I 1919 grunnla han en bevegelse i Milano som samlet krigsveteraner, misfornøyde nasjonalister og folk som mente Italia var blitt snytt i fredsoppgjøret.
Årene 1919 til 1922 var preget av fabrikkokkupasjoner, streiker og gatevold. Fascistiske aksjonsgrupper slo ned bondeorganisasjoner og fagforeninger i Po-sletta, ofte med stilltiende støtte fra godseiere og politi. I oktober 1922 marsjerte flere titusen tilhengere mot Roma. Regjeringen ba kongen om unntakstilstand, kong Vittorio Emanuele III nektet å undertegne, og han utnevnte i stedet Mussolini til statsminister. Overtakelsen var i formen konstitusjonell.
Diktaturet kom senere og gradvis. Da opposisjonspolitikeren Giacomo Matteotti ble bortført og drept i juni 1924 etter å ha anklaget regimet for valgfusk, var Mussolini nær ved å falle. I stedet holdt han en tale i januar 1925 der han tok ansvaret på seg og utfordret motstanderne til å felle ham. Det gjorde ingen. I løpet av det neste året kom lovene som forbød de andre partiene, opphevet pressefriheten og innførte politisk fengsel og forvisning.
Hva forandret det i praksis?
Staten grep inn i mer av samfunnet enn før. Fagforeninger ble erstattet av statlige korporasjoner, ungdomsorganisasjoner var obligatoriske, og lærere måtte avlegge troskapsed. Motstandere ble sendt i confino, indre forvisning til øyer og fattige landsbyer i sør — det er bakgrunnen for legen og forfatteren Carlo Levi, som ble forvist til Basilicata og skrev boken som senere gjorde Matera kjent i hele Europa.
Samtidig ble det bygget mye. Store myrområder sør for Roma ble drenert og fikk nye byer, jernbanenettet ble elektrifisert på flere strekninger, og det ble reist skoler, sykehus og postkontorer over hele landet. Påstanden om at «togene gikk på tiden» er likevel mest propaganda: mye av moderniseringen var påbegynt før 1922, og punktlighetstallene ble aldri lagt fram til kontroll.
Advarsel. Raselovene fra 1938 nevnes sjelden på skilt ved bygningene fra perioden. De utelukket jødiske barn fra offentlig skole, forbød jøder å arbeide i staten og i en rekke yrker, og opprettet et register som fem år senere ble brukt av tyske okkupasjonsmyndigheter til å finne folk. Sammenhengen er behandlet i Italia i andre verdenskrig.
Arkitekturen står midt i Roma
Den mest kjente bydelen er EUR, sør i Roma, planlagt til en verdensutstilling i 1942 som aldri ble holdt fordi krigen kom. Den er bygget som en hel bydel i hvit travertin med rette akser og store åpne plasser, og det mest fotograferte bygget er Palazzo della Civiltà Italiana — en kubisk bygning med seks etasjer buer på hver side, som romerne kaller det firkantede Colosseum. Området er i dag et forretningsstrøk, og du kommer dit med metroen på tjue minutter.
Nærmere sentrum ligger Foro Italico ved Tiberen, et idrettsanlegg med et stadion omkranset av seksti marmorstatuer av atleter og en obelisk med regimets innskrift fortsatt hugget inn. Anlegget er i full bruk, blant annet til tennisturneringer og til fotball. Og Via dei Fori Imperiali, den brede gata mellom Colosseum og Piazza Venezia, ble anlagt i 1932 tvers over utgravde romerske forumsanlegg, som ble dekket igjen for anledningen.
Ellers finner du perioden i Milano sentralstasjon fra 1931, i Napolis hovedpostkontor, i universitetsbyen La Sapienza i Roma, og i Casa del Fascio i Como fra 1936 — den siste er et anerkjent hovedverk i europeisk modernistisk arkitektur, tegnet av Giuseppe Terragni, og står i dag som politibygning. Se severdigheter i Milano og Como.
Byene som ble bygget fra ingenting
Mellom Roma og Napoli lå Pontinerslettene, et malariaområde med myr som hadde vært ubrukelig siden antikken. På 1930-tallet ble det drenert, og på den nye jorda ble det anlagt fem helt nye byer med rutenettplan, sentraltorg, kirke, rådhus og partihus etter samme oppskrift. Sabaudia er den mest kjente, tegnet i en stram, hvit modernisme, og den brukes fortsatt som eksempel i arkitekturstudier.
Til dem ble det flyttet titusener av jordbruksfamilier, mange fra Veneto og Friuli, som fikk tildelt et hus og et jordstykke. Det er derfor du kan møte venetiansk dialekt i landsbyer to timer sør for Roma. Filmstudioet Cinecittà i utkanten av hovedstaden hører til samme byggeperiode og ble åpnet i 1937, med propagandafilm som en av oppgavene.
Hva skjedde med Sør-Tirol?
Regionen var blitt italiensk i 1919 med et tysktalende flertall, og regimet forsøkte å endre det. Tysk ble forbudt i skolen og i offentlig forvaltning, stedsnavn og til og med navn på gravsteiner ble oversatt, og det ble bygget industri i Bolzano for å trekke italienskspråklige arbeidere nordover. I 1939 ble befolkningen stilt overfor et valg mellom å flytte til Tyskland eller bli som italienere.
Politikken slo feil, og etterkrigstiden ga regionen et av Europas mest vidtgående selvstyre med to offisielle språk. Det er derfor Bolzano-provinsen føles som et annet land når du kommer dit — se Sør-Tirol og Bolzano.
Imperiet og krigene før verdenskrigen
Italia hadde kolonier i Libya, Eritrea og Somalia allerede fra tiden før 1922, og regimet utvidet dem. I 1935 gikk italienske styrker inn i Etiopia, og krigen ble ført med bombing av sivile mål og bruk av kjemiske våpen. Folkeforbundet vedtok sanksjoner som ikke virket, og i mai 1936 ble Italia proklamert som imperium fra balkongen på Piazza Venezia.
Året etter grep Italia inn i den spanske borgerkrigen med tropper og fly. De to felttogene tømte statskassen og bandt landet nærmere Tyskland, og de er en vesentlig del av forklaringen på hvorfor Italia sto militært svakt da den store krigen kom i 1940. Obelisken som ble hentet fra Aksum i Etiopia sto i Roma i seksti år og ble levert tilbake i 2005.
Slutten: to datoer i 1943 og 1945
Etter tre år med nederlag i krigen, og etter at de allierte gikk i land på Sicilia, samlet det fascistiske storrådet seg 24. juli 1943 og stemte for å frata Mussolini den militære kommandoen. Dagen etter avsatte kongen ham og lot ham arrestere. Han ble senere fritatt av tyske fallskjermsoldater og satt inn som leder for en tysk-kontrollert stat i nord, med hovedsete ved Gardasjøen.
Han ble tatt av partisaner nær Comosjøen og skutt 28. april 1945, og likene av ham og hans nærmeste ble stilt ut på en plass i Milano dagen etter. Han ligger i dag i en familiekrypt i Predappio i Romagna, fødestedet hans, som er blitt et valfartssted for enkelte grupper og et vedvarende stridsspørsmål i italiensk offentlighet.
Hvorfor står bygningene og innskriftene fortsatt?
Det er det spørsmålet utenlandske besøkende oftest stiller, og svaret er sammensatt. Italia forbød etter krigen å gjenopprette det oppløste fascistpartiet — forbudet står i selve grunnloven og er fulgt opp i egne lover — men valgte i praksis ikke å rive eller skrape bort de fysiske sporene. Dels fordi det var enorme mengder infrastruktur som landet trengte, dels fordi et oppgjør med hvem som hadde gjort hva ville rammet svært mange, og dels av arkitektonisk verdi.
Resultatet er at Italia har flere synlige bygg fra perioden enn noe annet europeisk land som var under et slikt regime. Debatten om hvordan de skal skiltes går fortsatt, og de siste årene er det flere steder satt opp forklarende tavler. Møter du en obelisk med et navn hugget inn, er det altså ikke et uttrykk for hva Italia mener i dag, men et valg om ikke å slette.
Hva bør du vite om hvordan dette snakkes om?
At det er levende politikk, ikke ferdig historie. Motstandsbevegelsen og frigjøringsdagen 25. april står sentralt i republikkens selvforståelse, samtidig som det finnes miljøer som ser annerledes på perioden, og spørsmålet dukker opp i valgkamper med jevne mellomrom. Som besøkende gjør du klokt i å spørre og lytte framfor å slå fast.
Det er også verdt å vite at erfaringene er ulike fra sted til sted. Nord for Gotelinjen betydde 1943 til 1945 okkupasjon, motstandskamp og represalier; sør for den betydde det allierte styrker og et helt annet forløp. Det som fulgte etterpå, står i Italia etter 1946, og forhistorien i Risorgimento: da Italia ble ett land.