Italia gikk inn i andre verdenskrig på tysk side i juni 1940 og forlot alliansen i september 1943. Det som fulgte var ikke en frigjøring, men tjue måneder med to kriger på samme jord: en front som langsomt beveget seg nordover, og en borgerkrig bak den. Det er derfor 25. april er nasjonal fridag i Italia, og det er derfor byene fra Napoli til Bologna forteller så ulike historier om de samme årene.
For deg som reiser betyr dette noe helt konkret. Broene i Firenze, hullene i bymurene, minnetavlene med lister over navn på husvegger, de allierte gravlundene langs motorveien sørover og et lite museum i en leilighet i Roma er alle spor fra denne perioden, og de er lettere å legge merke til når du vet hva de er.
Hvorfor gikk det så galt fra begynnelsen?
Fordi landet ikke var rustet til krig. Felttogene i Etiopia og Spania på 1930-tallet hadde tømt kassa og slitt ned utstyret, industrien hadde ikke kapasitet til å produsere moderne stridsvogner og fly i mengde, og oljen måtte importeres. Beslutningen om å gå inn 10. juni 1940 ble tatt da Frankrike allerede var i ferd med å falle, i den tro at krigen var over om noen uker.
Angrepet på Hellas i oktober 1940 ble slått tilbake og måtte reddes av tyske styrker. I Nord-Afrika gikk det samme veien. Og på østfronten mistet den italienske hæren, som talte over to hundre tusen mann, storparten av styrken i tilbaketrekningen fra Don-elva vinteren 1942–43. Bakgrunnen for hvordan landet havnet der, står i Mussolini og fascismen.
1943: året landet skiftet side
De allierte gikk i land på Sicilia 10. juli 1943. To uker senere avsatte kongen Mussolini, og en ny regjering under marskalk Badoglio forhandlet i hemmelighet med de allierte. Våpenstillstanden ble kunngjort 8. september.
Den dagen er den mest omtalte i moderne italiensk historie, og grunnen er hva som ikke ble gjort. Regjeringen og kongefamilien forlot Roma samme natt og dro sørover til Brindisi uten å gi hæren ordrer om hva den skulle gjøre. Tyske styrker rykket inn og avvæpnet italienske avdelinger over hele landet og på Balkan. Rundt seks hundre tusen italienske soldater ble sendt til leirer i Tyskland som interneringsfanger, fordi de nektet å fortsette å kjempe på tysk side. På den greske øya Kefalonia ble en hel divisjon henrettet etter å ha gjort motstand.
Mussolini ble fritatt av tyske fallskjermsoldater og satt inn som leder for en ny stat i nord, med regjeringskontorer i småbyer ved Gardasjøen. Fra da av fantes det to italienske regjeringer, to hærer og to lojaliteter, og linjen gikk tvers gjennom familier.
Napolis fire dager
Den første europeiske storbyen som frigjorde seg selv, var Napoli. Mellom 27. og 30. september 1943 reiste befolkningen seg mot den tyske okkupasjonen — arbeidere, ungdommer, tidligere soldater, folk fra bakgatene — og tvang tyskerne til å trekke seg ut før de allierte i det hele tatt var framme. Byen hadde da vært bombet gjentatte ganger og var uten vann, strøm og mat.
Hendelsen står sentralt i byens selvforståelse, og du ser den i gatenavn og minnetavler over hele sentrum.
Fronten som stanset i fjellene
De allierte gikk i land ved Salerno i september 1943 og ved Anzio sør for Roma i januar 1944, og trodde begge ganger at Roma lå åpen. Det gjorde den ikke. Terrenget i Midt-Italia er en rekke elvedaler på tvers av framrykningsretningen, og tyskerne bygde forsvarslinjer i hver eneste av dem.
Den verste kampen sto ved Monte Cassino, klosteret på fjellet over veien til Roma, mellom januar og mai 1944. Anlegget ble bombet i grus 15. februar i den tro at det ble brukt av forsvarerne, og tyskerne rykket først inn i ruinene etterpå. Klosteret er gjenoppbygget, og rundt fjellet ligger gravlunder for polske, tyske, britiske og samveldets soldater. Roma ble tatt 4. juni 1944.
Deretter stanset alt igjen ved Gotelinjen, et befestet belte tvers over Appenninene fra Versilia til Adriaterhavet. Der sto fronten hele vinteren 1944–45, mens Nord-Italia var under okkupasjon. Gjennombruddet kom i april 1945, og 25. april gikk motstandsbevegelsen til generell oppstand i de nordlige byene. Datoen er nasjonal fridag i dag.
Hva skjedde med broene i Firenze?
De ble sprengt. Da tyskerne trakk seg ut av Firenze i august 1944, ødela de samtlige broer over Arno unntatt Ponte Vecchio. I stedet for å ta den broen rev de bygningene i begge ender, slik at ruinhaugene sperret adkomsten — militært samme virkning, men broen ble stående.
Hvorfor akkurat den ble spart, er aldri fullt avklart, og forklaringene spenner fra ordre ovenfra til den lokale kommandantens eget valg. Det du kan se i dag, er at husene rett ved broen på begge sider er fra 1950-tallet og skiller seg tydelig fra resten av bebyggelsen. Ponte Santa Trinita lenger nedstrøms ble gjenreist etter krigen med originale steiner hentet opp fra elvebunnen. De to revne husrekkene er dermed den krigsskaden som er lettest å finne i Firenze, og du står midt i den idet du går av broen på sørsiden.
Represaliene, og stedene som minnes dem
Krigen bak fronten ble ført mot sivile. De tre mest kjente hendelsene er Fosse Ardeatine i Roma, der 335 mennesker ble hentet fra fengsler og gata og skutt i en grusgrop 24. mars 1944 som gjengjeldelse for et partisanangrep; Sant'Anna di Stazzema i fjellene over Versilia i august samme år; og Monte Sole ved Marzabotto sør for Bologna på høsten, den største enkeltmassakren mot sivile i Vest-Europa under krigen.
Alle tre er i dag minnesteder som er åpne for publikum, og alle tre er gratis. Fosse Ardeatine ligger ved Via Appia Antica og kan kombineres med en tur der. Museo Storico della Liberazione i Via Tasso i Roma holder til i den leiligheten som var tysk fengsel, med cellene bevart som de var; det er lite, sterkt og nesten tomt for besøkende.
Advarsel. Den 16. oktober 1943 ble over 1 200 mennesker arrestert i det gamle jødiske kvarteret i Roma og andre bydeler, og 1 022 av dem ble deportert; 16 kom tilbake. Deportasjonene fra Italia rammet flere tusen, og gikk blant annet gjennom leiren Fossoli og Risiera di San Sabba i Trieste. Grunnlaget lå i registrene fra raselovene i 1938, som forklart i Pavestaten og Vatikanet. Messingplatene du tråkker på i fortauet utenfor gamle bygårder, med navn og fødselsår, markerer hvor de bodde.
Hvem var partisanene?
Motstandsbevegelsen var ikke én organisasjon, men en samling grupper med til dels uforenlige politiske mål, holdt sammen av et felles komiteapparat. Kommunister, sosialister, katolikker, liberale og partiløse offiserer opererte hver for seg i fjellene, i byene og i fabrikkene. Tallene er omstridte, men det dreide seg om titusener under våpen mot slutten, med langt flere som hjalp til uten å bære gevær.
Kvinnenes rolle er den delen som lenge ble oversett. Titusener fungerte som kurerer, forbindelsesledd og forsyningsansvarlige — arbeid som var minst like farlig som å ligge i fjellet, siden det foregikk midt i byene. Erfaringen fikk direkte politiske følger: kvinner fikk stemmerett i Italia i 1945 og brukte den for første gang i 1946.
Prisen var høy i sivilbefolkningen, fordi represaliene rammet dem som bodde der kampene hadde vært. Det er en av grunnene til at synet på perioden fortsatt varierer fra landsby til landsby, og at samtaler om det kan bli mer betente enn en utlending venter.
Fredsoppgjøret og grensen i øst
Fredsavtalen i 1947 kostet Italia koloniene, noen mindre grensejusteringer mot Frankrike, og Istria og Zadar-området til Jugoslavia. I forbindelse med maktskiftet der ble tusenvis av mennesker drept eller forsvant i de såkalte foibene, kalksteinsjuvene i grenselandet, og rundt et kvart million italiensktalende forlot Istria og Dalmatia i årene som fulgte.
Trieste var delt og under internasjonal administrasjon til 1954. Italia markerer i dag begge deler av årene 1943–45 med hver sin merkedag: 25. april for frigjøringen, og 10. februar til minne om ofrene i øst. Debatten om hvordan de to skal forstås i forhold til hverandre er fortsatt levende.
Slik ser du perioden på reisen
Se etter tre ting. Minnetavlene på husvegger med navnelister og en dato i 1943 eller 1944 finnes i nesten hver eneste by, ofte rett ved en inngangsdør. Messingplatene i fortauet markerer deporterte. Og gravlundene langs veiene sør for Roma og i Appenninene er skiltet fra motorveien og alltid åpne.
Vil du gå dypere, har de fleste større byer et lokalt motstandsmuseum, som regel drevet av en frivillig organisasjon, med korte åpningstider og gratis inngang. Hva som skjedde med landet da krigen var over, står i Italia etter 1946, og hele det lange forløpet i Italias historie i korte trekk.
