Den jødiske ghettoen i Roma er det lille kvartalet ved Tiberen mellom Teatro di Marcello og Piazza Mattei, der pavene tvang byens jøder til å bo fra 1555 til 1870. Murene er borte og de fleste av de gamle husene revet, men kvartalet er fortsatt sentrum for Romas jødiske menighet, med den store synagogen, et museum, kosherbakerier og restauranter langs Via del Portico d'Ottavia. Det er et av de mest levende strøkene i sentrum, og ett av de få der historien fra 1943 står skrevet i fortauet.
Jødene i Roma er ikke innvandrere i vanlig forstand. Det jødiske museet i byen regner med et sammenhengende samfunn i 2 200 år, fra det andre århundret før vår tidsregning, og menigheten er dermed en av de eldste utenfor Israel. De var her før kristendommen, før keiserne og lenge før pavene. Det er bakgrunnen for en egen romersk-jødisk ritus, et eget kjøkken og en egen dialekt, og det er grunnen til at et besøk her handler om mer enn de mørke kapitlene.
Ghettoen 1555–1870
I 1555 opprettet pave Paul IV ghettoen med bullen Cum nimis absurdum. Han valgte et av de fattigste og mest usunne strøkene i byen, på den lave elvebredden som ble satt under vann når Tiberen flommet, og lot det mure inn med porter som ble låst om natten. Jødene fikk bare drive med et fåtall yrker, i praksis handel med brukte klær og tekstiler, og måtte bære et gult kjennetegn utenfor ghettoen. I perioder ble de pålagt å høre på omvendelsespreker i kirken like utenfor.
Ordet ghetto kommer fra Venezia, der byens jøder ble samlet på Ghetto Nuovo fra 1516, men i Roma varte ordningen lenger enn noe annet sted i Vest-Europa. Mens ghettoene ellers ble oppløst under Napoleon eller i løpet av 1800-tallet, ble muren i Roma stående til den italienske hæren tok byen i 1870 og pavestaten opphørte. Hvordan paven mistet sin verdslige makt, har vi fulgt i pavestatens historie. Kommer du fra Venezia, er det verdt å se begge; ghettoen i Cannaregio er bedre bevart i form, mens Roma har mer liv.
Etter 1870 ble nesten hele kvartalet revet. Byplanen fra 1888 la nye, høyere gater over det gamle elveleiet, og samtidig ble de store kaimurene langs Tiberen bygget. Det du går gjennom i dag, er derfor for det meste bebyggelse fra rundt 1900, lagt oppå et kvartal som ikke lenger finnes. Bare gatene nærmest Portico d'Ottavia gir et inntrykk av hvor trangt det var.
Tempio Maggiore og det jødiske museet
Den store synagogen, Tempio Maggiore, ble reist på tomten av den revne ghettoen og innviet i 1904. Bygningen er bevisst monumental, med en firkantet kuppel kledd i aluminium som du ser fra Gianicolo og fra broene over Tiberen. Den ble tegnet for å vise at menigheten ikke lenger var innesperret, og den står med vilje midt i det gamle kvartalet. Inne er den dekorert i en blanding av assyriske, babylonske og jugendinspirerte former, rikt og fargesterkt.
Synagogen kan bare besøkes gjennom det jødiske museet, Museo Ebraico di Roma, som har inngang i det samme bygningskomplekset. Billetten koster 12 euro, med ett euro i gebyr ved nettkjøp (2026), og gir adgang til museet med gratis lydguide på mobilen og en guidet omvisning i Tempio Maggiore. Studenter til og med 25 år betaler 6 euro, og barn under ti år går gratis. Museet har sju saler med tekstiler, sølv, manuskripter og marmorarbeider fra perioden i ghettoen, de fleste hentet fra de fem gamle synagogene som lå samlet i ett hus før rivingen. Samme bygning rommer også den spanske synagogen, en menighet som fører sin historie tilbake til jødene som ble fordrevet fra Spania i 1492.
Advarsel. Museet og synagogen er stengt på lørdager og på jødiske høytider, og fredagene har kortere åpningstid. Høytidene flytter seg fra år til år etter den jødiske kalenderen, og om høsten kan flere av dem falle tett. Sjekk museets egen stengningskalender før du legger besøket inn i planen. Det er også sikkerhetskontroll ved inngangen, og store vesker kan skape venting.
Hva skjedde 16. oktober 1943?
Lørdag 16. oktober 1943, en måned etter at Tyskland hadde okkupert Roma, omringet tyske soldater og politi det gamle kvarteret ved daggry og gikk fra dør til dør. Dagen var valgt med vilje: det var sabbat, og familiene var hjemme. Ifølge Roma kommune ble over 1 200 personer arrestert mellom halv seks om morgenen og to om ettermiddagen, i ghettoen og i andre bydeler. De ble holdt i to døgn i militærskolen i Via della Lungara, på Trastevere-siden av elva, og deretter fraktet i godsvogner fra Tiburtina-stasjonen til Auschwitz-Birkenau. Av de 1 022 som ble deportert med dette toget, kom 16 tilbake etter krigen. Ingen av dem var barn.
Razziaen var den første store deportasjonen fra Italia, men ikke den siste. Tusenvis av italienske jøder ble sendt østover de neste halvannet årene, og mange i Roma overlevde fordi de ble gjemt i klostre, i private hjem og i institusjoner. Hvordan okkupasjonen og borgerkrigen utspilte seg i resten av landet, forklarer Italia i andre verdenskrig. At italienske jøder var registrert og fratatt borgerrettigheter allerede i 1938, er en del av historien om Mussolini og fascismen som ofte blir forbigått.
I dag heter plassen foran Portico d'Ottavia Largo 16 ottobre 1943, og på datoen hvert år går en stille minnemarsj gjennom kvartalet. Se ned når du går: utenfor mange av dørene i ghettoen og ellers i byen ligger små messingplater i brosteinen, pietre d'inciampo, snublesteiner, med navn, fødselsår, deportasjonsdato og hvor personen døde.
Portico d'Ottavia og gatene rundt
Den mest iøynefallende ruinen i kvartalet er Portico d'Ottavia, restene av en søylegang Augustus lot bygge og oppkalte etter sin søster. I middelalderen ble fiskemarkedet holdt inne i søylehallen, og kirken bak heter fortsatt Sant'Angelo in Pescheria, «i fiskemarkedet». En gangbro fører deg gjennom det utgravde området og videre til Teatro di Marcello, som ser ut som en liten Colosseum med leiligheter bygget oppå. Begge er gratis å se utenfra.
Gå også inn til Piazza Mattei, ved kvartalets nordlige kant, der Fontana delle Tartarughe står: fire bronsegutter som løfter skilpadder opp i et marmorbasseng. Fontenen er fra slutten av 1500-tallet, og skilpaddene ble lagt til senere. Den er en av de fineste i byen og nesten alltid uten folk, fordi den ligger inne i et kvartal turister sjelden går inn i. Plassen ligger fem minutters gange fra både Campo de' Fiori og Piazza Venezia, og kvartalet er et naturlig mellomstopp mellom Forum-området og sentrum. De andre stedene i den delen av byen har vi rangert under severdighetene i Roma.
Det romersk-jødiske kjøkkenet
Romerske jøder har sin egen kokekunst, formet av fattigdommen i ghettoen og av kosherreglene: stekt fisk og grønnsaker, mye olivenolje og aldri svin. Den mest kjente retten er carciofi alla giudia, jødiske artisjokker, hele artisjokker som frityrstekes to ganger til bladene åpner seg som en blomst og blir sprø som chips, mens hjertet forblir mykt. Andre retter er fiori di zucca, fylte squashblomster, og aliciotti con l'indivia, ansjos og sikori lagt lagvis og bakt.
Artisjokkene er best i sesongen, som er vinter og vår. Om sommeren serverer mange steder dem likevel, med importerte eller frosne råvarer, og da er de dårligere. Er det artisjokk du reiser for, bør du komme mellom februar og april. Hvordan sesongene styrer menyene i hele landet, har vi skrevet om i sesongmat og sagra-festivalene.
Vi navngir ikke restauranter her. Langs Via del Portico d'Ottavia ligger en rekke restauranter med bord ute, og mange av dem er kosher, med den begrensningen det gir: kjøttrestauranter serverer ikke meieriprodukter, og mange er stengt fra fredag kveld til lørdag kveld. Stedene ved hovedgaten er dyrere enn de i gatene bak, og kvaliteten varierer. Se etter artisjokker som ser tørre og gylne ut, ikke oljete og mørke. Et bakeri i kvartalet er kjent for sin tunge kake med tørket frukt og mandler, og det er køen utenfor som viser deg hvor det ligger. Hvordan kvarteret står mot resten av byen som spisested, har vi vurdert i hvor du spiser i Roma.
Visste du? I oktober 1982 ble synagogen angrepet av palestinske terrorister, og en toåring ble drept. Fire år senere, i 1986, besøkte pave Johannes Paul II Tempio Maggiore som den første paven i en synagoge i moderne tid. Begge hendelsene er markert i kvartalet.
Hvordan besøker du ghettoen med respekt?
Kvartalet er et boligstrøk og et religiøst sentrum, ikke et friluftsmuseum. Det er ingen kleskode i gatene, men i synagogen gjelder de samme reglene som i kirkene: dekkede skuldre og knær, og menn blir bedt om å dekke hodet, som oftest med en papirkippa du får utdelt. Hva som gjelder for religiøse bygg ellers i landet, står i kirkebesøk i Italia.
Det står fast vakthold utenfor synagogen og ved flere av de jødiske institusjonene. Det er ikke et tegn på uro i øyeblikket, men en ordning som har vart i tiår, og du bør ikke fotografere vaktpostene. Fredag ettermiddag og lørdag er gatene roligere, butikkene stengt og restaurantene lukket, men de ikke-kosher barene og kafeene i kantene av kvartalet har åpent. Den beste tiden for et besøk er en formiddag søndag til torsdag, når museet er åpent og markedet og bakeriene er i gang.
Slik legger du kvartalet inn i en dag i Roma
Ghettoen er liten: en rolig runde tar en time, med museet og synagogen halvannen til to. Den passer godt mellom Forum Romanum om morgenen og Trastevere om kvelden, fordi du går over Tiberøya, Isola Tiberina, rett fra kvartalet og er i Trastevere på ti minutter. Den andre veien kommer du til Campo de' Fiori og Piazza Navona på like kort tid.
Kom helst en hverdag, spis lunsj med artisjokk i sesongen, gå gjennom museet, og stopp ved Largo 16 ottobre 1943 på veien ut. Det er det samme kvartalet, med fem hundre år med historie i hver ende av gaten.