Trieste er havnebyen helt nordøst i Italia, klemt mellom Karst-platået og Adriaterhavet noen kilometer fra grensen til Slovenia. Den ligger i Friuli-Venezia Giulia, ikke i Veneto, og den ser ikke ut som resten av Italia: bygatene er tegnet av Habsburg-monarkiet, kaffehusene er wienske, og historien fra 1900-tallet er tyngre enn nesten noe annet sted i landet. Regionaltoget fra Venezia bruker litt over to timer.
I over fem hundre år hørte Trieste til Østerrike, og i 1719 gjorde keiseren den til frihavn. Den ble monarkiets eneste store havn mot sør, og det er den perioden du ser i sentrum: brede, rette gater, nyklassisistiske palasser og en planlagt bydel med en kanal midt i. Byen ble italiensk først etter første verdenskrig. Den er i dag hovedstad i en autonom region med slovensk som anerkjent minoritetsspråk, og du hører det i gatene og ser det på skiltene i omegnen.
Piazza Unità og byen Habsburgerne bygde
Alle begynner på Piazza Unità d'Italia, og det er riktig. Plassen er lukket på tre sider av store offentlige bygninger og åpen mot havet på den fjerde. Går du ut på Molo Audace, den lange steinmoloen rett foran, og snur deg, ser du hele byen stige opp mot åsene bak. Om kvelden, når lysene tennes i fasadene, er det den utsikten som blir hengende.
Nord for plassen ligger Borgo Teresiano, bydelen som ble anlagt på 1700-tallet under keiserinne Maria Theresia, med rette gater i rutenett og Canal Grande, en kort kanal der skip en gang seilte helt inn til lagrene. Kanalen er ikke Venezia, og den prøver ikke å være det. Det er her du forstår hva slags by Trieste var: en handelsby for et kontinentalt imperium, med greske, serbiske og jødiske kjøpmenn og kirker for hver av dem.
Oppe på åsen San Giusto ligger katedralen, borgen og restene av det romerske Tergeste, med et romersk teater nede ved foten. Stigningen er bratt, men utsikten over havnen er grunnen til å gå. Trieste er en by i bakker, og mellom sentrum og Karst går trapper og smale gater som gjør at du går mer i høydemeter enn du skulle tro av kartet.
Hvordan bestiller du kaffe i Trieste?
Med andre ord enn i resten av Italia. Trieste har vært en av Middelhavets viktigste kaffehavner siden Habsburg-tiden, og byen har sitt eget språk ved disken. En espresso heter un nero. En capo er en espresso med litt melk — det som ellers heter macchiato — og en capo in b er den samme drikken servert i et lite glass. Ber du om en «cappuccino», kan du få noe som ligner en capo; ber du om en «macchiato», kan du bli misforstått. Hvordan kaffen og de uskrevne reglene fungerer ellers i landet, forklarer kaffe i Italia.
Kaffehusene er den andre halvdelen av kulturen. Caffè San Marco fra 1914, med bokhandel inne i lokalet, Caffè degli Specchi på Piazza Unità og Caffè Tommaseo nær havnen har alle stått der i over hundre år. De er ikke barer der man drikker stående og går, men wienske kafeer der man sitter lenge med avisen. Det koster mer å sitte, og man betaler for tiden og rommet. Det er verdt det én gang, gjerne på San Marco en regnværsformiddag.
Visste du? James Joyce bodde i Trieste i store deler av årene fra 1904 til 1920 og arbeidet som språklærer. En av elevene hans var forretningsmannen Ettore Schmitz, som skrev under navnet Italo Svevo. Den irske forfatteren står i dag som bronsestatue på en bro over Canal Grande.
Byens 1900-tall: grensen, okkupasjonen og delingen
Ingen by i Italia har en så sammensatt nyere historie. Trieste var et av de italienskspråklige områdene nasjonalistene kalte terre irredente, de uforløste landene, og den var et av målene da Italia gikk inn i første verdenskrig. Kravet går tilbake til den uavsluttede samlingen av Italia på 1800-tallet. Etter krigen ble byen italiensk, og under fascismen ble den slovenske befolkningen utsatt for tvungen italienisering.
Etter at Italia brøt med Tyskland i september 1943, ble Trieste og omlandet lagt direkte under tysk kontroll som en egen operasjonssone. Den gamle risfabrikken i bydelen San Sabba ble gjort om til en fange- og politileir, med krematorium. Herfra gikk deportasjoner nordover, og i leiren ble det drept et stort, men aldri eksakt fastslått antall mennesker. Risiera di San Sabba ble erklært nasjonalmonument i 1965, og i dekretet kalles den det eneste eksempelet på en nazistisk leir i Italia.
Da krigen sluttet i 1945, ble byen først okkupert av jugoslaviske styrker, og i grenselandet ble mange mennesker drept eller forsvant i foibe, karstjuvene. Trieste var deretter delt og under internasjonal administrasjon til 1954, da byen kom tilbake til Italia. Italia markerer i dag 10. februar til minne om ofrene i øst og 25. april for frigjøringen. Hvorfor de to merkedagene fortsatt er omstridt, henger sammen med hele forløpet av Italia i andre verdenskrig.
Risiera di San Sabba: slik er besøket
Minnestedet ligger i en industribydel sør for sentrum og nås med byens busser, linje 8 og 10. Inngangen er gratis. I 2026 var det åpent hver dag fra 9 til 19 mellom 1. mars og 11. oktober, og fra 9 til 17 resten av året, med siste innslipp en halvtime før stengning. Lydguide kostet 3,50 euro og har aldersgrense 12 år.
Besøket er kort og tungt: den smale gården mellom høye betongvegger, cellene der fangene ble holdt før de ble drept, og merket i bakken der krematoriet sto før tyskerne sprengte det da de trakk seg ut. Museet ber besøkende slå av telefonen og ikke ta med kjæledyr. Ved dårlig vær stenges anlegget av og til på kort varsel, så sjekk kommunens side samme dag.
Advarsel. Risiera er ikke egnet for små barn, og aldersgrensen på lydguiden er satt av en grunn. For en familie er det bedre å dele dagen: én voksen går inn, de andre tar bussen tilbake til sjøfronten.
Sjøen, vinden og Barcola
Trieste har ingen sandstrand i byen, og badeskoene er ikke valgfrie. Kysten her er klippe og kalkstein, og triestinerne bader fra betongplattformer og brygger langs Viale Miramare mot Barcola, nordvest for sentrum. Om sommeren ligger folk der tett i tett etter jobb, og strekningen er også byens passeggiata om kvelden. Nærmere sentrum ligger en gammel badeanstalt der kvinner og menn fortsatt bader på hver sin side av en mur — en av de mest særegne badeplassene i Italia.
Ytterst langs samme vei ligger slottet Miramare, bygget for erkehertug Maximilian av Østerrike på 1850-tallet, hvitt på en odde med park ned mot vannet. Det er et fint mål for en sykkel- eller busstur.
Vinden er den store innvendingen. Bora kommer ned fra Karst om vinteren, kald og i kraftige kast, og byen har rekkverk og tau langs enkelte gater for at folk skal holde seg på beina. En dag med sterk bora er en dag inne. Andre søndag i oktober er det motsatte: da seiles Barcolana, regattaen der store og små båter starter sammen i bukta foran byen, og hele sjøfronten er full.
Hvordan kommer du deg til Trieste?
Med tog fra Venezia. Regionaltogene fra Santa Lucia via Mestre og Monfalcone brukte mellom 2 timer og 5 og 2 timer og 9 minutter i ruteoppslaget hos Trenitalias trafikktjeneste i september 2026, og det går også høyhastighetstog fra Milano som stopper i Mestre. Enkelte regionaltog går den lengre veien via Treviso og Udine og bruker rundt tre timer, så sjekk ruten før du kjøper billett. Hvordan billettene og togtypene fungerer, går fram av tog i Italia.
Trieste har egen flyplass ved Ronchi dei Legionari, med togstasjon ved terminalen. Cruiseskip legger også til her, og enkelte rederier bruker byen som utgangspunkt for Venezia-besøk etter at de store skipene ble stengt ute fra Giudecca-kanalen. Kommer du sjøveien, er Trieste en av cruisehavnene der en dag i land faktisk gir deg byen til fots.
Er Trieste verdt omveien?
Ja, hvis du har tre dager eller mer i Veneto og vil se noe som ikke ligner resten av reisen. En natt holder for sentrum, kaffehusene og Risiera; to netter gir deg Miramare og en tur opp på Karst. Trieste passer også for en lengre periode — byen har universitet, liv hele året og lavere priser enn de store byene, og den står derfor på lista vår over steder for langtidsferie i Italia.
Nei, hvis du har én dag i Venezia og tenker på Trieste som en dagstur. Fire timer på tog tur–retur gir deg for lite tid i byen, og du får verken kvelden på Piazza Unità eller morgenen på et kaffehus. Da er Padova eller Verona bedre dagsturer. Vil du heller se mer av regionen rundt, med hvitvinene og skinken fra San Daniele, trenger du bil og minst et par dager til.
Tips. Kom med toget på ettermiddagen, gå rett ned til Piazza Unità og ut på Molo Audace mens solen går ned over bukta, og spar kaffehusene til neste morgen. Da får du byen i den rekkefølgen den er bygget for: fra havet og inn.