En smal kanal med små robåter fortøyd langs begge bredder, kantet av lave hus malt i sterk oransje, rosa, lyseblått og grønt, under en klar blå himmel.
Veneto

Venezia med barn

Barnevogn og 400 broer. Her er hvordan du løser det.

Venezia er den vanskeligste byen i Italia å ta med barnevogn til, og en av de enkleste å ta med barn som går selv. Grunnen er den samme i begge tilfeller: det finnes ingen biler, og det finnes trapper overalt. Hundrevis av broer har trinn på begge sider og ingen heis, mens gatene mellom dem er helt uten trafikk. Løser du bæringen, har du en by der en femåring kan gå ti meter foran deg uten at du må holde i den.

Det andre du bør vite på forhånd, er at Venezia ikke har noe barneattraksjon i vanlig forstand. Det finnes ingen fornøyelsespark, ingen akvariepark og ingen park med apparater av betydning. Det som fungerer, er transporten, vannet og de åpne plassene — og det er nok, hvis du legger dagen etter det i stedet for etter en liste over severdigheter.

Barnevogn eller bæresele?

Bæresele, hvis barnet er lite nok. En vanlig dag i Venezia krysser du mellom tjue og femti broer, hver av dem med fem til femten trinn opp og like mange ned. Det finnes rullestolramper på et lite antall broer langs hovedrutene, men de dekker ikke en dag i byen, og de er ikke sammenhengende.

Må du ha vogn, ta den letteste sammenleggbare du eier, en du kan bære med én arm mens barnet går ved siden av eller sitter på den andre. Store vogner med luftfylte hjul er en belastning her, ikke en hjelp. Det samme gjelder bagasjen: kofferter skal bæres over broene, ikke trilles, og det er et argument for å bo i nærheten av en rutebåtbrygge — bydelene er veid mot hverandre i hvor du bør bo i Venezia.

Tips. Er du to voksne, avtal rollene før dere går ut om morgenen: én bærer, én har hånden fri til barnet. Bytt på hver time. Det høres selvsagt ut, men det er den ene tingen som avgjør om dagen blir hyggelig eller ikke, og det er den familier oftest ikke har tenkt på før de står på den første broen.

Hva barn faktisk synes er gøy her

Rangeringen er nokså forutsigbar, og den ligner lite på de voksnes. Båtene kommer først, med god margin. Deretter kommer vannet i seg selv: kanaler du kan se ned i, båter som losser varer, en tømmerflåte av gondoler som ligger og dupper. Så kommer det å gå seg bort i smug og finne veien igjen — Venezia er en by der det å lete etter noe faktisk er en aktivitet.

Fiskemarkedet ved Rialto er den store overraskelsen for mange. Kasser med krabber som fortsatt beveger seg, blekksprut, muslinger og fisk større enn barnet — det er nærmere et akvarium enn et marked, og det koster ingenting. Kom mellom sju og elleve på en hverdag, og husk at fiskehallen holder stengt både søndag og mandag. Resten av det som ligger rundt broen, hører til Rialto og Canal Grande.

Båtene er halve ferien

Barn under seks år reiser gratis på rutebåtene. For dem mellom seks og tjueni finnes Rolling Venice-kortet, som gjør et 72-timerskort merkbart billigere. Med barn tar du dessuten flere båtturer enn andre gjør, rett og slett fordi det sparer bein, og da lønner et periodekort seg raskere enn regnestykket ellers tilsier — hele oppsettet ligger i gondol, vaporetto og båt i Venezia.

Sett dere ytterst framme eller helt bak, i det åpne partiet. Linje 1 hele Canal Grande er den beste turen: den er lang nok til å være en pause, den stopper hele tiden, og det skjer noe utenfor vinduet i førti minutter. Gondol med små barn er derimot sjelden verdt 90 euro — tretti minutter i lav fart med krav om å sitte stille er ikke det de vil ha.

Museene som fungerer, og de som ikke gjør det

Naturhistorisk museum i Fondaco dei Turchi ved Canal Grande er det tryggeste valget: det har et komplett dinosaurskjelett funnet i Sahara, en hval, og montre i barnehøyde. Marinemuseet nede ved Arsenalet har modeller av skip i rekke og rekke, inkludert dogens praktfartøy, og det tåler et raskt tempo.

Dogepalasset går overraskende bra med barn fra rundt syv år, men bare hvis du hopper over rådssalene og går rett på våpensamlingen, Sukkenes bro og cellene på den andre siden. Det er en fangehistorie, og den fortelles av selve rommene. Billettene og tidslukene ligger i Markusplassen og Dogepalasset.

Det som ikke fungerer, er malerimuseene. Gallerie dell'Accademia er byens tyngste samling og krever tålmodighet et barn ikke har. Klokketårnet på Markusplassen tar bare imot besøkende fra seks år og går med omviser til faste klokkeslett, så det egner seg dårlig som spontant innfall. Hva som ellers er verdt billetten i byen, viser severdigheter i Venezia.

Plassene der de kan løpe

Hver bydel har sitt campo, en åpen plass med brønn i midten, og det er der barn i Venezia faktisk leker. Campo Santa Margherita i Dorsoduro er den største og livligste, med fotball, isbutikker og et marked om formiddagen. Campo San Polo er byens nest største åpne flate og nesten uten besøkende. Campo San Giacomo dell'Orio i Santa Croce har trær, benker og en helt lokal stemning.

Vil du ha gress, må du østover. Giardini della Biennale ytterst i Castello er en ordentlig offentlig park med trær og skygge — det er utstillingsområdet med paviljongene inne i parken som er inngjerdet og billettert, ikke parken selv — og Sant'Elena rett bortenfor har fotballbane og lekeapparater. Det er tjue minutters gange fra Markusplassen og en helt annen by, slik det er beskrevet i Venezia uten trengsel.

Hvor mange dager holder byen med små barn?

To dager, med en halv dag ute av byen som tredje. Venezia er intens: mye gåing, lite skygge, ingen steder å parkere en vogn, og en tetthet av folk i midtsonen som sliter ut både barn og voksne raskere enn de forstår selv.

Legg den tredje dagen til Lido. Der er det strand, biler, sykler og plass, og båtturen dit er tjue minutter — alt om øya, inkludert strendene, finnes i Lido di Venezia og strendene. Alternativet er lagune-øyene, der Burano med de fargede husene er den som treffer barn best; rekkefølgen og båtrutene ligger i Murano, Burano og Torcello.

Mat, is og de faste konfliktene

Venetiansk mat er lagunemat, og den er ikke selvsagt barnevennlig: sardiner i søtsur løk, klippfiskkrem og svartfarget blekksprutrisotto er gode retter som mange barn ikke går med på. Det som redder måltidene er cicchetti, de små rettene på brød eller spidd som serveres over disk i vinbarene. Barnet får peke på det det vil ha, dere står, og det tar ti minutter i stedet for halvannen time.

Iskiosker finnes overalt, og kvaliteten spriker kraftig — de skarpe, oppbygde fargefjellene i vinduet er et dårlig tegn. Hvordan du kjenner igjen den ekte varen, står i gjennomgangen av gelato i Italia. Middag klokka syv er tidlig etter italiensk målestokk og derfor lett å få bord til, og det passer barnerytmen bedre enn å vente til halv ni.

Praktiske ting som løser dagen

Reglene du bør kjenne før noen får bot

Kommunens ordensforskrift forbyr å sitte ned og spise på trappene, broene og kanalkantene rundt Markusplassen, å mate duer, å sykle i bykjernen og å bade i kanalene. Bøtene skrives ut av kommunalt politi i sivil, og de er ikke symbolske. Med barn er det særlig de to første som er lette å bryte uten å tenke over det: et matpakkemåltid på et trappetrinn er nettopp det man gjør når noen er sultne.

Løsningen er enkel. Spis på en campo med benker, i en park, eller på Giardini — der er det tillatt, og det er dessuten hyggeligere. Hvordan reisen ellers legges opp med barn i Italia, med avstander, kjøretid og hvilke byer som tåler mest, ligger i Italia med barn.