Ja. Springvannet i Italia er trygt å drikke nesten overalt, og det gjelder både i storbyene og i småbyene på landet. Vannet er underlagt de samme EU-kravene som norsk drikkevann og kontrolleres løpende av det lokale helsevesenet. Regelen er enkel: alt vann fra en kran eller en fontene er drikkevann med mindre det står acqua non potabile ved siden av.
Likevel er Italia landet i EU der folk drikker mest flaskevann per person, og du kommer til å se italienere bære hjem seks-pakninger med vann fra butikken i et land der krana virker helt utmerket. Det er verdt å forstå hvorfor, for det forklarer både hvorfor du får en flaske på bordet på restauranten uten å ha bedt om det, og hvorfor du ikke trenger å kjøpe den for din egen helses skyld.
Hvorfor er springvannet trygt?
Fordi det er regulert på samme måte som hjemme. EUs drikkevannsdirektiv ble innført i italiensk rett i 2023, og det stiller krav til grenseverdier, prøvetakingsfrekvens og hvem som har ansvaret. Vannverket måler, den lokale helsemyndigheten kontrollerer, og resultatene skal offentliggjøres. Byene har i tillegg noen av de eldste vannforsyningene i verden: Roma får fortsatt en del av vannet sitt fra akvedukter som har vært i bruk siden antikken, og som ble bygget nettopp fordi vannet i kildene var bedre enn det i elva.
Det som skiller Italia fra Norge, er ikke sikkerheten, men smaken. Vannet i store deler av Midt-Italia går gjennom kalkstein og er hardt. Det setter belegg i vannkokeren, gir en tydelig mineralsmak og oppleves som «tungt» av folk som er vant til bløtt norsk vann. Hardt vann er ikke usunt. Det er bare annerledes, og det er den viktigste grunnen til at italienerne selv kjøper flaskevann.
Skiltet du skal se etter
Står det acqua non potabile, ikke drikk. Formuleringen betyr «ikke drikkbart vann», og den brukes konsekvent og lovpålagt. Du finner skiltet fire steder: på kraner på kirkegårder, på enkelte kraner i parker og på campingplasser, på toalettene om bord i tog, og på gamle pyntefontener som er koblet til et lukket kretsløp der samme vann går rundt og rundt.
Det siste er verdt å merke seg. En dekorativ bassengfontene er ikke en drikkefontene, uansett hvor rent vannet ser ut. Å fylle flasken i Trevifontenen er dessuten forbudt på egen hånd, og de sivilkledde vaktene i området rundt Trevifontenen gir bot for langt mindre — hvilke regler som faktisk håndheves, viser bøtene turister får i Italia. Dusjene på stranden er heller ikke drikkevann, og de er som regel merket, som beskrevet i hvordan en italiensk strand fungerer.
Nasoni: Romas gratis drikkefontener
Roma har rundt 2 500 små støpejernsfontener spredt over hele byen, kalt nasoni — «store neser», etter den buede tuten. De ble satt opp fra 1870-tallet for å gi byen rent vann på gateplan, og de er fortsatt i drift og fortsatt gratis. Vannet renner uavbrutt, og det er ikke sløsing: overskuddet går tilbake i systemet, og den konstante gjennomstrømningen er nettopp det som holder vannet friskt.
De fleste turister går rett forbi dem fordi de ser ut som noe gammelt jern. Trikset er enkelt: hold en finger over åpningen nederst på tuten, så spruter vannet opp gjennom et lite hull på oversiden, og du kan drikke rett fra strålen uten å bøye deg ned og uten flaske. Det er sånn romerne gjør det, og det er den eneste gatelærdommen du trenger i Roma om sommeren.
Tips. Ta med en tom drikkeflaske i sekken og fyll den to eller tre ganger om dagen. På en varm dag i Roma sparer det både penger og turen inn i en kiosk hver gang du blir tørst — og det er den enkleste enkeltgrepet mot dehydrering i en italiensk hetebølge. Vannverket i Roma har en egen app som viser hvor de nærmeste fontenene står; den og de andre appene som faktisk er verdt plassen, ligger i appene du får bruk for i Italia.
Fontener og vannkiosker i resten av landet
Roma er ikke alene. De fleste italienske byer har fontanelle i parker og på torg, og de er drikkevann når ikke annet er skiltet. I fjellandsbyene i nord står det ofte en steinfontene med rennende kildevann midt på plassen, og den er både drikkevann og et samlingssted — verdt å vite når du fyller opp før en dagstur i Dolomittene.
I Nord-Italia har mange kommuner i tillegg satt opp såkalte case dell'acqua, små vannkiosker i glass og stål der du får filtrert springvann, både med og uten kullsyre, gratis eller for noen få cent per liter. De er vanlige i Lombardia, Emilia-Romagna og Veneto, og i Firenze-området finnes tilsvarende utsalg. Ta med en tom flaske og en euro i småpenger, så har du kaldt vann med bobler til en brøkdel av butikkprisen.
Hvorfor selger restaurantene flaskevann likevel?
Fordi ingen italiensk restaurant er pålagt å servere gratis springvann, og fordi flasken er en normal del av dekningsbidraget. Vann kommer på bordet nesten automatisk, og servitøren spør bare om du vil ha den med eller uten kullsyre, ikke om du vil ha vann i det hele tatt. Flasken er en egen linje på regningen ved siden av coperto, dekketøyavgiften.
Du kan be om acqua del rubinetto, springvann. Det er lov, og noen steder — særlig moderne restauranter i de store byene — serverer det uten å blunke. På et tradisjonelt sted på landet blir du derimot møtt med undring, og enkelte sier rett ut nei. Det er ikke uvilje mot deg; det er at forespørselen er like uvanlig som å be om ei kanne varmt vann på en norsk restaurant. Hvordan resten av regningen er satt sammen, forklarer hvordan du spiser ute i Italia, og hva en dag med mat og drikke faktisk lander på, står i regnestykket over hva en dag i Italia koster.
Frizzante eller naturale — ordene du trenger
Fire ord dekker hele spekteret, og de brukes om hverandre i ulike deler av landet.
- Naturale eller liscia — stille vann, uten kullsyre.
- Frizzante eller gassata — med kullsyre.
- Acqua minerale — flaskevann på flaske, det du får på restaurant.
- Acqua del rubinetto — springvann, altså fra krana.
Sier du bare «acqua», får du spørsmålet tilbake, og svaret er ett av de to første. Flere av de italienske mineralvannene selges også lettbrusete, leggermente frizzante, og det er en mellomting som er verdt å prøve til mat. Resten av de setningene du bruker daglig ved bordet, finner du i italiensk for reisende.
Stedene der lokalbefolkningen ikke drikker fra krana
Det finnes noen. De er få, de er kjente lokalt, og de er verdt å kjenne til fordi de er de eneste unntakene fra hovedregelen.
Grunnvannet i deler av Lazio og det nordlige Toscana er av vulkansk opprinnelse og har naturlig høyt innhold av arsen. Flere kommuner nord for Roma måtte i sin tid installere renseanlegg for å komme under grenseverdiene, og enkeltkommuner utsteder fortsatt midlertidige forbud når anlegg er ute av drift. Slike vedtak kunngjøres av kommunen og henges opp, og i mellomtiden drikker alle flaskevann.
På de mindre øyene rundt Sicilia og Sardinia kommer vannet ofte fra avsaltingsanlegg eller fra tanker som fylles med båt. Det er trygt, men saltere og tydelig klorsmakende, og de fleste fastboende kjøper drikkevann. Det samme gjelder tørkesomrene i deler av Sør-Italia, der kommunene rasjonerer vannet og hus har tanker på taket. Vann som har stått i en takstank er ikke ment å drikkes, og verten din sier fra hvis det gjelder der du bor. Er du i tvil et sted, spør på apoteket — farmacia er også der du får svar på slike spørsmål, som beskrevet i legehjelp og apotek i Italia.
Advarsel. Magesyke på italiensk ferie skyldes nesten aldri vannet. Den skyldes å spise sent, mye og annerledes enn hjemme, ofte i kombinasjon med varme og for lite søvn. Å kjøpe flaskevann for å unngå det, løser ikke problemet.
Vannet på hotellrommet og på kafeen
Kranvannet på hotellrommet er det samme vannet som i resten av bygget, og det er drikkevann. Flaskene som står på nattbordet er som regel ikke gratis, selv om de ser ut som en velkomstgave; sjekk prislappen i minibaren før du åpner. Fyll heller flasken på badet.
På kafeen får du et lite glass springvann til kaffen uten å be om det, i alle fall i sør. Det er ment å skylle munnen før espressoen, ikke etter, og det er gratis — en av de mange små reglene som er beskrevet i artikkelen om kaffe i Italia. Ber du om et glass vann i baren uten å kjøpe noe, får du som regel det også.
Kort sagt. Drikk springvannet. Se etter acqua non potabile og hold deg unna det. Ta med tom flaske og fyll den i nasoni og fontanelle. Og spar flaskevannet til restaurantbordet, der du ikke slipper unna den likevel.