Mellom sju og ni om kvelden fylles hovedgaten i nesten hver eneste italienske by av folk som går sakte fram og tilbake uten å skulle noe sted. Det heter passeggiata, det betyr rett og slett spasertur, og det er ikke en severdighet noen har satt opp for turister. Det er den delen av italiensk hverdag som er lettest å bli med på, og den koster ingenting.
Du trenger ikke å vite noe på forhånd for å delta. Du går ut på det tidspunktet alle andre gjør det, du går i den gaten alle andre går i, og du snur når de snur. Det som er verdt å vite, er hvorfor gaten plutselig er full klokka halv åtte og tom klokka ti, hva folk faktisk gjør mens de går, og hvilke byer der dette fortsatt er hele kveldens innhold og ikke bare et streif av det.
Når skjer den, og hvor lenge varer den?
Om sommeren starter den rundt klokka sju og holder på til ni eller halv ti, altså etter at varmen har sluppet taket og før middagen. Om vinteren flyttes hele greia et par timer fram, til mellom fem og sju, fordi det blir mørkt og kaldt tidligere. I sør er den senere enn i nord, og på søndager begynner den midt på ettermiddagen i stedet.
Varigheten er en time eller to for de fleste. Folk går ut, går strekningen et par ganger, stopper når de møter noen de kjenner, tar en drink eller en is, og går hjem for å spise. Det er nettopp derfor middagen i Italia er så sen som den er: kvelden begynner ute, ikke ved bordet.
Gaten det skjer i, og hvordan du finner den
Nesten alltid er det en gate som heter corso — Corso Vittorio Emanuele, Corso Italia, Corso Umberto — eller strekningen mellom to torg i den eldste delen av byen. Den er som regel bilfri på kveldstid, den har butikkvinduer på begge sider, og den ender i noe: en katedral, et torg, en havnepromenade.
Du finner den uten å spørre. Gå ut ved sekstiden, still deg et sted med utsikt over gamlebyen og se hvilken vei folk beveger seg. I kystbyer er svaret nesten alltid promenaden langs vannet. I innlandsbyer er det hovedgaten mellom torget og kirken. Er du i tvil, følg etter en familie med barnevogn — de går aldri feil vei.
Hvem er ute, og hvorfor alle samtidig
Alle aldre, samtidig, er det som overrasker nordiske besøkende mest. Tenåringer i klynger, foreldre med barnevogn, par i syttiårene arm i arm, gjenger av menn som har gått den samme runden sammen i femti år. Det finnes ingen aldersgrense oppover eller nedover, og små barn er ute lenge etter det som ville vært leggetid hjemme.
Grunnen til at det skjer samtidig er praktisk før den er kulturell. Arbeidsdagen i store deler av landet slutter sent, mange steder er det stengt midt på dagen og åpent igjen til utpå kvelden, og det er først etter klokka sju at hele byen har fri på én gang. Hvordan dagsrytmen henger sammen, viser åpningstider i Italia.
Så kommer det sosiale oppå. Passeggiataen er stedet der man blir sett og ser hvem andre er sammen med, hvem som har fått barn, hvem som har kjøpt ny jakke. I en småby er den nærmeste ting til et lokalt nyhetsbyrå som finnes, og den fungerer fordi den er offentlig og gratis og krever ingen avtale.
Hvorfor spiser italienere så sent?
Fordi passeggiataen kommer først. Middagen legges etter kveldsturen, ikke før, og det er hovedforklaringen på at kjøkkenet i mange restauranter ikke åpner før klokka halv åtte og at lokalet er halvtomt til over ni. Kommer du klokka sju, spiser du sammen med andre turister; kommer du klokka halv ni, spiser du sammen med italienere.
Det er verdt å legge om døgnet etter det, ikke bare for stemningens skyld. Et sted som fylles av lokale gjester klokka ni serverer som regel bedre mat enn et sted som lever av dem som kommer to timer tidligere, og forskjellen er større i småbyer enn i storbyene. Hvordan et italiensk måltid er satt sammen og i hvilken rekkefølge du bestiller, forklarer å spise ute i Italia.
Struscio, vasca og de lokale navnene
Ordet passeggiata brukes over hele landet, men flere steder har sitt eget. I Napoli og på Sicilia sier man struscio, av verbet som betyr å streife borti — navnet kommer av lyden av klær som skraper mot hverandre når gaten er tettpakket. I en del nordlige byer kaller ungdom en runde fram og tilbake for en vasca, et basseng, som om man svømmer lengder.
Ordene sier noe om hva det faktisk er: en bevegelse fram og tilbake på en avgrenset strekning, ikke en tur fra ett sted til et annet. Poenget er ikke destinasjonen. Poenget er at du passerer de samme menneskene flere ganger, og at den tredje gangen hilser dere.
Hva gjør du underveis?
Fire ting, i praksis. Du går sakte — mye saktere enn du tror, og det er den vanligste feilen turister gjør. Du stopper når du treffer noen, og du står da midt i gaten uten å bekymre deg for at du er i veien. Du kjøper en is eller setter deg ned med en drink. Og du ser i butikkvinduer, som er grunnen til at butikkene holder åpent til åtte.
Drinken er ofte en aperitivo, og den kommer med noe å spise som er inkludert i prisen; hvordan det fungerer og hva du kan forvente, ligger i aperitivo. Isen er det andre faste innslaget, og en gelateria midt i corsoen har kø nettopp i disse to timene — hva som skiller den ekte varen fra industrivare, er gjennomgått i gelato.
Klærne: derfor har alle skiftet
Folk går ikke ut i det de hadde på seg på jobb, og ikke i det de hadde på stranden. De skifter først. Det er ikke pynt for anledningen, men en form for høflighet overfor de andre som er ute — den samme tanken som ligger bak begrepet la bella figura.
For deg betyr det lite mer enn at badetøy, singlet og treningstøy er de tre tingene som skiller seg tydelig ut. En ren skjorte eller en enkel kjole holder i massevis, og ingen forventer at en tilreisende ser ut som en lokal. I kystbyer er det dessuten flere steder et faktisk kommunalt forbud mot å gå i badetøy i gatene, med gebyr — en av de reglene som er samlet i italienske skikker og uskrevne regler.
Byene der den fortsatt er hele kvelden
Passeggiataen finnes overalt, men den er sterkest der byen er liten nok til at folk kjenner hverandre og gamlebyen er stengt for biler. Lucca har den på Via Fillungo innenfor bymuren, og den kan avsluttes med en runde på selve muren. Lecce har den mellom Piazza Sant'Oronzo og domkirkeplassen, i barokk sandstein som blir gul i kveldslyset.
I større byer må du vite hvor du skal. I Palermo går den langs Via Maqueda og videre mot havet, i Bologna under buegangene, i Trieste langs sjøfronten. Regelen er at jo mindre stedet er, desto mer utgjør den av kvelden — i en by på ti tusen innbyggere er passeggiataen kvelden, mens den i Milano bare er én av mange ting som skjer samtidig.
Hva som kan skuffe
Tre ting. På vinterhalvåret i regnvær faller den bort helt, og du kan komme til en by som ser folketom og trist ut uten at det sier noe om stedet. På de mest besøkte turiststedene er den nesten borte, fordi de fleste som går i gaten er tilreisende og ingen kjenner hverandre — Venezias hovedstrekninger og Amalfikystens småbyer i juli er tydelige eksempler.
Og i hetebølger flyttes hele greia til langt utpå kvelden, eller den blir kort, fordi luften i gatene fortsatt står stille klokka ni. Hvordan du legger opp dagene når temperaturen ligger der, tar hetebølger i Italia.
Slik blir du med uten å gjøre noe galt
Gå ut i tide, altså rett før den begynner, og ta en runde før du setter deg. Sett deg deretter på et sted med bord ut mot gaten framfor et sted med utsikt over noe vakkert — poenget er å se på folk. Ikke ta med kart eller ryggsekk. Og ikke stress med å komme fram til noe: går du raskere enn menneskene rundt deg, er du på vei et sted, og da er du ikke lenger med.
Det siste rådet er å gjøre det flere kvelder på rad på samme sted. Første kveld ser du en gate full av fremmede. Tredje kveld kjenner du igjen mannen med hunden, familien med tvillingene og servitøren som allerede vet hva du skal ha. Det er hele poenget med ritualet, og det er også den enkleste veien inn i det som holder italienske småbyer sammen — beskrevet nærmere i artikkelen om familien i Italia.