Det folk kaller italienske dialekter er i de fleste tilfeller ikke dialekter. Napoletansk, siciliansk, venetiansk, sardisk og ladinsk er egne språk, utviklet direkte fra latin ved siden av toskansk og ikke fra det. En napolitaner og en venetianer som snakker sitt eget, forstår hverandre omtrent like dårlig som en nordmann og en tysker.
Standarditaliensk er derfor ikke morsmålet som dialektene har vokst ut fra. Det er ett av mange språk på halvøya som vant en konkurranse — fordi det var språket i bøkene fra 1300-tallet, og fordi staten som ble opprettet i 1861 trengte ett felles skriftspråk. Alt annet du hører rundt deg er ikke rester av italiensk. Det er språk som er like gamle.
Hvorfor ble akkurat toskansk til italiensk?
Fordi de tre forfatterne som ble lest overalt skrev på det. Dante, Petrarca og Boccaccio skrev alle på firenzisk på 1300-tallet, og deres bøker ble modellen for alt som senere ble skrevet på folkespråket i hele Italia. På 1500-tallet fastslo språkstriden at det var akkurat dette språket, i den formen de tre brukte det, som skulle være normen.
Da Italia ble samlet i 1861, var derfor skriftspråket klart, mens talespråket ikke var det: bare et mindretall av innbyggerne i det nye kongeriket kunne snakke italiensk. Resten snakket sitt eget lokale språk, og det gjaldt også kongen selv, som til daglig brukte piemontesisk. Bakgrunnen for samlingen ligger i da Italia ble ett land.
Det som til slutt spredte italiensk til alle var ikke skolen alene, men fjernsynet. Fra 1950-tallet hørte hele landet det samme språket hver kveld, og innen én generasjon var italiensk noe alle behersket. Det er også derfor de eldste og de yngste i en familie kan snakke to forskjellige språk sammen ved bordet.
Hva er forskjellen på en dialekt og et språk her?
Rent språkvitenskapelig er den ikke skarp, men i Italia er skillet uvanlig tydelig: de fleste av de lokale språkene stammer ikke fra italiensk, de er søsken av det. Alle kommer fra latin, men de har utviklet seg hver for seg i tusen år, i områder som var atskilte stater fram til 1861 og som hadde helt ulike naboer og herskere.
Sardisk regnes av mange språkforskere som det romanske språket som ligger nærmest latin. Venetiansk har egen skrifttradisjon og var i århundrer forvaltningsspråk i en stat med kolonier i hele Middelhavet. Napoletansk har en sangtradisjon og et ordforråd med greske, spanske og franske lag. Dette er ikke variasjoner av italiensk uttale — det er systemer med egen grammatikk.
Visste du? Italiensk lov om historiske språklige minoriteter fra 1999 verner tolv språk, blant dem sardisk, friulisk, ladinsk, oksitansk, katalansk, gresk, albansk, slovensk, kroatisk og tysk. Napoletansk og siciliansk står ikke på listen, til tross for at Unesco fører dem opp som språk i faresonen. Det er en av de mest omstridte språkpolitiske grensene i landet.
De fem du kommer til å høre
Napoletansk hører du i hele Campania og et godt stykke videre sørover. Det er det mest hørbare av dem alle, fordi det bæres av sanger og av en filmtradisjon, og fordi det snakkes åpent i gatene og på markedene. Går du gjennom markedsgatene beskrevet i severdigheter i Napoli, er det ikke italiensk du hører rundt deg.
Siciliansk har flere arabiske og greske ord enn noe annet språk i landet, og skiller seg tydelig i vokalene: der italiensk har e og o, har siciliansk ofte i og u. Det var også språket i den første italienske diktertradisjonen, ved hoffet til Fredrik II på 1200-tallet, hundre år før Dante. Venetiansk gjenkjennes på at bokstaven l ofte forsvinner eller blir en halv lyd, og den finnes i navn du ser på skilt over hele Venezia.
Sardisk er det du hører i innlandet på Sardinia, særlig blant eldre og i landsbyene i Barbagia. Ladinsk snakkes av rundt tretti tusen mennesker i dalene i Dolomittene, det har offisiell status i sine kommuner, og det er det du ser på de tredelte skiltene i Val Gardena: ladinsk, tysk og italiensk, i den rekkefølgen.
Der du ser flerspråkligheten på skiltene
Tre områder har to eller tre offisielle språk, og der er det synlig med en gang. I Sør-Tirol er tysk og italiensk likestilt, tysk er førstespråket for flertallet, og alle stedsnavn står i to versjoner — det er derfor den samme byen heter både Bolzano og Bozen. I Friuli står friulisk ved siden av italiensk, og i Aostadalen er fransk offisielt sammen med italiensk.
Enkelte steder har språk som ikke er romanske i det hele tatt. Alghero på Sardinia snakker en katalansk variant, arvet fra tiden under Aragón, og gatene har skilt på begge språk; byen det gjelder er Alghero. I noen landsbyer i Calabria og Sicilia snakkes fortsatt arbëresh, et albansk språk brakt hit av flyktninger på 1400-tallet, og i to små områder i sør finnes det gresktalende bygder.
Hva betyr dette for deg som besøkende?
I praksis lite, og det er verdt å si tydelig. Alle under åtti snakker italiensk, og alle vil snakke italiensk med deg. Ingen forventer at du kan noe annet, og det finnes ingen situasjon der du trenger napoletansk for å bestille mat. Setningene som faktisk får deg gjennom en reise, ligger i italiensk for reisende.
Det du derimot vil merke, er at italiensken du hører ikke ligner den du har hørt på et språkkurs. Uttalen farges av det lokale språket: en romer sluker konsonanter, en napolitaner legger trykket andre steder, en sicilianer bytter vokaler. Har du lært litt italiensk og forstår ingenting i Napoli, er det ikke fordi du har lært for lite. Det er fordi du hører noe annet.
Det finnes én situasjon der det kan slå ut praktisk. Snakker du italiensk godt nok til å følge en samtale, vil du oppdage at folk skifter til det lokale språket seg imellom så snart samtalen blir uformell, og du faller ut. Det er ikke ment ekskluderende, og det holder å si at du ikke henger med — da byttes det tilbake med en gang.
Ordene som følger med maten
Den delen av de lokale språkene du garantert møter, står på menyen. Rettene heter det de heter på stedets eget språk, ikke på italiensk, og en oversettelse finnes ofte ikke. Cacio e pepe bruker cacio, ordet for ost i Roma og store deler av Sør-Italia, der standardspråket sier formaggio. Bucatini, orecchiette og strozzapreti er lokale ord for lokale former.
Det samme gjelder i baren og i butikken. En kaffe bestilles med de samme ordene overalt, men størrelsen og styrken på den varierer nordfra og sørover, som beskrevet i kaffe i Italia. Og pastanavnene og hva som hører til hva, viser pastatypene og sausene.
Er språkene i ferd med å dø ut?
Noen av dem, ja. Bruken har falt kraftig i tre generasjoner, særlig i byene og blant høyt utdannede, og de fleste under tretti snakker italiensk hjemme selv der foreldrene ikke gjorde det. Unesco fører flere av dem opp som truede, og for de minste av dem — enkelte alpine og sørlige varianter — er situasjonen alvorlig.
Samtidig er ikke bildet entydig. Napoletansk har fått nytt liv gjennom musikk, film og serier som har nådd et internasjonalt publikum, og unge bruker lokalspråk aktivt på nett og i sang. Ladinsk og sardisk har fått formell beskyttelse, skoleundervisning og egne medier. Det som forsvinner raskest, er ikke de kjente språkene, men de mange små variantene mellom dem.
Et sted midt imellom ligger det som kalles regionalitaliensk: standardspråket slik det snakkes i et bestemt område, med lokal uttale, lokale ord og setninger bygget etter det lokale mønsteret. Det er den formen de fleste italienere faktisk bruker til daglig, og den er i god behold. Sagt annerledes: det lokale forsvinner ikke, det flytter inn i italiensken.
Slik hører du forskjellen selv
Tre enkle øvelser. Hør etter hvordan folk sier ja og nei og de vanligste hilsningsordene — de varierer mest og er lettest å plukke opp. Se på gatenavn og butikkskilt, der lokale former overlever lenge etter at talespråket er byttet ut. Og legg merke til om folk skifter språk når de snakker med deg og med hverandre; det gjør de nesten alltid, og det er den beste bekreftelsen på at det er to systemer i bruk.
Det er også en grunn til å reise langsommere. Forskjellen mellom en by og nabobyen tretti kilometer unna er større i Italia enn nesten noe annet sted i Europa, og språket er den delen av forskjellen du hører før du ser den. Hvordan de tjue regionene skiller seg fra hverandre ellers, er gjennomgått i oversikten over Italias regioner.