Landsbyen ligger spredt utover dalbunnen med grønne enger omkring, og et flatt fjellmassiv reiser seg rett bak.
Trentino-Alto Adige

Val Gardena og Ortisei

Tre landsbyer, én dal — og Secedas kanskje beste utsikt.

Foto: Wolfgang Moroder · CC BY-SA 3.0 · Wikimedia Commons · skalert

Val Gardena — Gröden på tysk, Gherdëina på ladinsk — er en tretti kilometer lang dal øst for Bolzano med tre landsbyer på rekke: Ortisei, Santa Cristina og Selva. Det er den mest tilgjengelige delen av Dolomittene for førstegangsbesøkende, fordi to av de mest kjente utsiktene i hele fjellkjeden ligger rett over hodet på deg og nås med heis fra sentrum.

Dalen stiger fra Ortisei på 1 236 meter, via Santa Cristina på 1 428, til Selva på 1 563 meter innerst, der veien deler seg mot Sella- og Gardena-passet. Alle tre har hotell, butikker og heiser, og de ligger så tett at buss mellom dem tar under et kvarter. Forskjellen mellom dem er ikke landskapet, men hva slags ferie du er ute etter.

Tre landsbyer, én dal — og hvilken du bør velge

Ortisei er den største og den eneste som føles som en liten by. Hovedgaten er bilfri, det finnes kafeer og butikker som ikke bare selger fjellutstyr, og fra sentrum går det heis både nordover mot Seceda og sørover mot Alpe di Siusi. Skal noen i reisefølget ikke gå i fjellet hver dag, er Ortisei riktig sted.

Santa Cristina midt i dalen er den stilleste og som regel den rimeligste. Den har ingen egen severdighet, men ligger midt mellom de to andre og har egne baner opp til både Seceda-siden og Monte Pana. Selva innerst er det motsatte av Ortisei: mindre sjarm, mer funksjon, og desidert best plassert for skikjøring. Herfra går du rett inn på rundturen om vinteren og rett opp mot passene om sommeren.

Kort sagt. Ortisei for den som vil kunne gå ut om kvelden. Selva for den som vil stå på ski fra døra. Santa Cristina for den som vil betale minst og likevel ligge midt i dalen.

Maten i dalen er ikke italiensk på den måten resten av landet er det. Her får du canederli — brødboller i buljong — svinekam med surkål, gulasj og eplestrudel, side om side med hjemmelaget pasta og en vinliste full av lokal Lagrein og Gewürztraminer. En del hytter og gårdsrestauranter serverer ladinske retter du ikke finner andre steder, som turtres, friterte deigputer fylt med spinat eller surkål. Hvordan kjøkkenet her skiller seg fra det du får lenger sør, viser italiensk mat region for region.

Ladinsk er dalens tredje språk

Skiltene i Val Gardena står på tre språk, og det tredje er verken italiensk eller tysk. Ladinsk er et retoromansk språk i familie med rumantsch i Sveits, og i denne dalen er det fortsatt førstespråket for det store flertallet av innbyggerne. Skolen underviser på alle tre, og du hører ladinsk i butikken og på fotballbanen, ikke bare på museum.

Det er derfor stedsnavnene finnes i tre versjoner. Ortisei heter St. Ulrich på tysk og Urtijëi på ladinsk, Selva heter Wolkenstein og Sëlva, og dalen selv heter Gröden og Gherdëina. Kartappen din bruker som regel den italienske formen, mens veiskiltene i området ofte setter den tyske først. Vet du ikke at det er samme sted, blir kjøringen mer forvirrende enn den trenger å være. Bakgrunnen for hvorfor denne delen av Italia snakker tysk i det hele tatt, forklarer Sør-Tirol og Bolzano.

Treskjæringen, og hva du bør se etter når du kjøper

Val Gardena har skåret figurer i tre i over fire hundre år. Det begynte som vinterarbeid for fattige fjellbønder som ikke hadde annet å tjene penger på mellom oktober og april, og vokste til en eksportindustri: mot slutten av 1800-tallet levde over sytti prosent av dalens befolkning av trearbeid, og altertavler herfra havnet i katolske kirker over hele verden. Museum Gherdëina i Ortisei viser fire århundrer av det, og er en fornuftig time i regnvær.

Håndverket lever fortsatt, men det gjør også kopiene. Mye av det som selges i butikkvinduene er maskinfrest, en del er importert, og prisforskjellen mot en håndskåret figur er stor. Vil du ha ekte vare, spør etter hvem som har skåret den og be om å få se signaturen — de faktiske verkstedene i dalen skriver navnet sitt på arbeidet. Betaler du under hundre euro for en figur på tjue centimeter, er den ikke skåret for hånd.

Er Seceda verdt 74 euro?

Seceda er den skrå ryggen med de grønne engene på den ene siden og det loddrette stupet på den andre, og den er blitt det mest fotograferte motivet i Dolomittene. Kabinbanen fra Ortisei går i to trinn, over Furnes, og tur-retur for en voksen kostet 74 euro sommeren 2026. Banen kjørte fra 22. mai til 2. november, fra klokka 8.30 til 17.30.

Svaret er ja, men bare én gang, og bare hvis du går videre. Selve utsiktspunktet ligger noen hundre meter fra toppstasjonen, og står du bare der, har du betalt 74 euro for tjue minutter. Gå heller nordover langs ryggen mot Pieralongia og videre ned til Col Raiser, som er den andre banen opp fra Santa Cristina-siden og billigere enn Ortisei-banen. Da har du fått en halv dags tur ut av billetten. Turalternativene med lengder og høydemeter ligger i vandring i Dolomittene.

Advarsel. Bildene fra Seceda er nesten alltid tatt fra sørvest i morgenlys. Kommer du opp klokka to på ettermiddagen, står solen bak ryggen og motivet er i motlys — og skyene har som regel bygd seg opp. Ta første eller andre avgang hvis bildet betyr noe for deg.

Alpe di Siusi og veien som er stengt midt på dagen

På den andre siden av dalen ligger Alpe di Siusi, Seiser Alm, Europas største høyfjellsslette: 56 kvadratkilometer med setervoller, med Sassolungo og Sciliar som kulisse. Det er slakt terreng etter alpin målestokk, og den ene delen av Dolomittene der du faktisk kan gå langt uten å klatre.

Veien opp er stengt for privatbiler mellom klokka 9 og 17. Skal du kjøre, må du være oppe før ni, og fra 29. juni 2026 krevde parkeringen ved Compatsch forhåndsbestilling på nett med innkjøring senest 9.30. Alternativet er kabinbanen fra Siusi, som kostet 30 euro tur-retur for en voksen i hovedsesongen 7. juni til 6. september 2026. Ned igjen kan du kjøre når som helst. Reglene endres fra år til år, og de håndheves — hva slags bøter turister faktisk ender opp med i Italia, finner du i oversikten over bøtene.

Vinteren: Sellaronda fra døra

Val Gardena er en av de tolv dalene i Dolomiti Superski, og fra Selva kommer du rett inn på rundturen rundt Sella-massivet. Dalen har rundt 175 kilometer egne løyper sammen med Alpe di Siusi, og terrenget er mildt: mye blått og rødt, lite bratt, og lange brede nedfarter som passer familier og folk som ikke står hver helg.

Unntaket er Saslong, verdenscupløypa mellom Santa Cristina og Selva, der utforrennet arrangeres hver desember. Den er åpen for vanlige gjester resten av sesongen, og de to kamelryggene midtveis er brattere enn noe annet i dalen. Hvordan Val Gardena står seg mot de andre italienske alternativene, har vi gått gjennom i hvordan du velger skiområde i Italia.

Hvordan kommer du deg hit uten leiebil?

Nærmeste flyplasser er Verona, Venezia, Innsbruck og München. Fra Verona og Venezia tar du tog til Bolzano og buss videre opp i dalen; fra Innsbruck går toget sørover gjennom Brenner. Bussene i Sør-Tirol går etter fast rutetabell hele året, også søndager, og de tar ski og bagasje. Reisen tar tid — regn med fem til seks timer fra Verona flyplass til Ortisei — men den fungerer, og det er mer enn du kan si om de fleste alpedaler. Togforbindelsene sørfra hører til tog i Italia.

Kjører du selv, gjelder påbudet om vinterdekk eller kjettinger i bilen fra 15. november til 15. april på alle stats- og provinsveier i Bolzano-provinsen. Det er ikke en anbefaling, og kontrollene er reelle. Hva som ellers står i leiekontrakten, tar leiebil i Italia.

Når er dalen på sitt verste?

Andre halvdel av juli og hele august. Da er det én vei gjennom dalen, den er full, parkeringen ved banene er tatt før ni, og hovedgaten i Ortisei er tett av folk fra elleve til fem. Prisene på overnatting følger etter. Uken rundt 15. august er den absolutte toppen.

De to gode vinduene er slutten av juni, når blomstringen på Alpe di Siusi står på sitt og hyttene nettopp har åpnet, og første halvdel av september, når heisene fortsatt går og folk er borte. I mellomsesongene — mai, og fra midten av oktober — stenger halve dalen: baner, hoteller og restauranter tar fri samtidig, og du finner et sted som er lukket, ikke stille. Sesongen sett i sammenheng med resten av fjellet står i artikkelen om sommer i Dolomittene.