Sassolungo

Publisert 21. oktober 2026 · Av redaksjonen i Italiaferie.com

Sassolungo — Langkofel på tysk, Saslonch på ladinsk — er den grå fjellblokken på 3 181 meter som står for enden av Val Gardena og danner kulissen på nesten hvert bilde fra Seiser Alm. Du trenger ikke klatre for å komme tett på den: fra Passo Sella går en gammel gondol med stående tomannskabiner rett opp i skaret midt i massivet, og en sti går rundt hele fjellgruppen.

Navnet betyr «den lange steinen» på alle tre språk, og det passer. Sett fra Ortisei er det en vegg, sett fra Seiser Alm en rekke tinder, og sett fra Passo Sella en kløft. Fjellgruppen ligger mellom Val Gardena i nord, Val di Fassa og Val Duron i sør, Seiser Alm i vest og Sella-massivet i øst. Den har flere topper enn den som har gitt den navn, og de to du hører mest om, er Sassolungo selv og den flatere naboen Sassopiatto, Plattkofel, som ser ut som en skrå plate lagt mot himmelen.

Et korallrev som ble til fjell

Det som gjør Sassolungo interessant for andre enn klatrere, er at du kan se hvordan den ble til. For rundt 240 millioner år siden lå området nær ekvator under et tropisk hav, Tethys, og alger, svamper og koraller bygde rev på havbunnen. Ifølge paleontologen Herwig Prinoth, som skriver for Val Gardenas turistkontor, var Sassolungo et ringformet rev, et atoll av samme type som dem man ser på Maldivene i dag. Revene ble senere begravd, steinen omdannet til dolomitt, og alpefoldingen løftet dem opp igjen.

Sassopiatto er den beste illustrasjonen. Den skrå platen du ser fra Seiser Alm, er revets opprinnelige skråning, bevart nesten urørt. Når du står på sletta og ser den heller ned mot gresset, ser du altså på kanten av et rev som en gang lå under vann. Det er lettere å forstå Dolomittene etter å ha sett det enn etter å ha lest om det.

Hvordan kommer du nær Sassolungo uten å klatre?

Det enkleste er gondolen fra Passo Sella til Forcella Sassolungo, skaret mellom Sassolungo og Punta Grohmann. Kabinene er små, gammeldagse og bare for én eller to personer som står, og de går tett etter hverandre i en loddrett kløft. Turen er en opplevelse i seg selv, og det er få heiser igjen i Alpene av den typen. Sommeren 2026 går banen fra 30. mai til 11. oktober, mellom 8.15 og 17.00, ifølge rutetabellen for heisene i Val Gardena.

Oppe i skaret ligger Rifugio Toni Demetz, og her står du midt i fjellet med vegger på begge sider. Herfra kan du gå ned på baksiden, gjennom det store steinkaret mot Rifugio Vicenza og videre ned mot Monte Pana og Santa Cristina. Det er en ordentlig fjelltur med løs stein i den øverste delen, ikke en spasertur, men den krever ikke klatreutstyr. Mange går den andre veien rundt: tar gondolen opp og kommer ned til fots.

Advarsel. Prisen for gondolen har vi ikke fått bekreftet av operatøren for 2026, og banen er ikke nødvendigvis med i de vanlige sommerkortene. Sjekk ved nedre stasjon før du planlegger dagen rundt den, og regn med kø ved passet midt på dagen i august.

Città dei Sassi ved Passo Sella

Like nedenfor passet ligger Città dei Sassi, Steinerne Stadt på tysk, en «steinby» av enorme kampesteiner som har rast ned fra Sassolungo og ligger strødd mellom furu og lyng. En sti går gjennom den fra veien, og det er en av de beste korte turene i området for barn: den er nesten flat, full av ganger og huler mellom blokkene, og veggen over deg minner hele tiden om hvor steinene kom fra.

Rundturen rundt hele fjellgruppen

Den klassiske vandringen er rundturen rundt Sassolungo og Sassopiatto, en ring som henger sammen med Passo Sella, Seiser Alm og Val Duron på Fassa-siden. Du kan starte hvor som helst på ringen, men de fleste starter ved passet eller på Monte Pana. Den nordlige delen går gjennom løse steinkar og forbi hytter, den sørlige over beitemark med utsikt mot Marmolada og Catinaccio.

Tidsangivelsene spriker. Val Gardenas eget turistkontor oppgir en marsjtid for ringen som er mye kortere enn det turgåere flest bruker, så vi gjentar ikke tallet her. Planlegg den som en heldagstur med god margin, start tidlig, og ta med mat og vann selv om det ligger hytter underveis. Kart og et blikk på værmeldingen er viktigere enn en tid fra en brosjyre. Sammenlignet med de andre dagsturene i Dolomittene er ringen lang, men teknisk enkel, og den har hytter med jevne mellomrom.

Vil du ha det slakere, går du den vestlige delen fra Seiser Alm. Lokalbussen på sletta går til Saltria, og derfra går stiene mot foten av Sassopiatto. Det er en lang, jevn stigning over beiter, og Seiser Alm med den stengte bilveien og kabelbanen fra Siusi er det naturlige stedet å bo for den varianten.

Er toppen noe for vanlige fjellfolk?

Nei. Sassolungo selv er en klatretopp. Normalruten går gjennom sørvestveggen og en lang forbindelsesrygg, og turistkontoret beskriver den som lang og krevende med over tusen høydemeter klatring. Nordkanten, ruten Eduard Pichl og Rolf Waizer klatret i 1918, er en av de store klassikerne i Dolomittene, og nordveggen er over tusen meter høy, med noen av de lengste klatrerutene i fjellkjeden. Dette er turer for folk med erfaring og utstyr, eller for deg med en sertifisert fjellfører fra dalen.

Under toppen står Bivacco Giuliani på rundt 3 100 meter, det første bivuakkskjulet i Dolomittene, satt opp i 1935 fordi så mange klatrere ble tvunget til å overnatte ute på vei ned. Det har plass til tre som ligger eller seks som sitter, og er et nødskjul, ikke en hytte.

Sassopiatto er en annen sak. Toppen nås på sti fra hyttene på sørsiden, og på østsiden går via ferrata Oskar Schuster, oppkalt etter klatreren med samme navn. Den er bratt og lang og ikke for nybegynnere — hva en via ferrata krever av utstyr og erfaring gjelder fullt ut her, og en ferrata med wire er fortsatt klatring.

Grohmann, Demetz og fjellets historie

Sassolungo ble lenge regnet som umulig å bestige på grunn av steinsprang og den lange tilnærmingen. Wieneren Paul Grohmann, en av grunnleggerne av den østerrikske alpeklubben, kom på toppen 13. august 1869 sammen med Franz Innerkofler og Peter Salcher etter å ha startet fra Ortisei. Seks år senere fikk nabotoppen på 3 126 meter navnet Punta Grohmann. Et minnesmerke over ham står på en kort tursti ovenfor Ortisei, med utsikt rett mot fjellgruppen, og turistkontoret regner under en time fra kirken i sentrum.

Fjellet har også sin egen lokalhelt. Giovanni Demetz fra dalen besteg Sassolungo over fem hundre ganger uten kunstige hjelpemidler, ifølge turistkontoret. Hytta i skaret, Rifugio Toni Demetz, bærer også Demetz-navnet, et av de vanlige slektsnavnene i dalen. Og dalen har et værordtak: har Sassolungo hatt — en sky som ligger på toppen — blir det godt vær. Forklaringen er en luftstrøm som presses opp over fjellet, kondenserer og løser seg opp igjen på baksiden, noe som bare skjer i stabilt vær.

Hvor ser du Sassolungo best?

Fjellet ser helt forskjellig ut fra de ulike sidene, og det er verdt å se det fra minst to.

• Fra Ortisei og Santa Cristina er det en lukket vegg som stenger dalen, mektigst i morgenlys. Val Gardena og Ortisei er basen for de fleste.
• Fra Seiser Alm ser du hele rekken av tinder med Sassopiatto til høyre, og det er her de mest kjente bildene tas.
• Fra Col Rodella over Campitello står fjellet rett foran deg på Fassa-siden, og landsbyene i Val di Fassa er rimeligere å bo i.
• Fra Passo Sella er du så tett på at du ser opp i skaret gondolen går gjennom.

Fra luften er det også et populært motiv, og tandemflyvning fra kanten av Seiser Alm gir deg Sassolungo og Sciliar på samme tur — paragliding i Dolomittene tilbys av operatører i Val Gardena.

Når bør du dra, og hva med vinteren?

Sommersesongen følger heisene. Gondolen går fra slutten av mai til midten av oktober i 2026, men hyttene og stiene på nordsiden kan ha snø langt ut i juni. Juli og august gir flest folk ved passet og ettermiddagstorden over steinkaret, og den øverste delen av ruten ned fra skaret er det dårligste stedet å bli tatt av den. September er den beste måneden: rolig ved passet, stabilt vær og klart lys mot veggene.

Om vinteren er Sassolungo kulissen for skikjøringen i Val Gardena, og Passo Sella er en del av Sellaronda, rundturen på ski rundt Sella-massivet. Monte Pana over Santa Cristina er et av de slakere områdene i dalen, med fjellet rett over seg. Bil over passet om vinteren krever vinterutstyr, og veien kan stenge ved uvær. Kom om sommeren for fjellet, om vinteren for utsikten fra bakkene — og velg Passo Sella tidlig på morgenen hvis du bare har én dag.