En grønn fjelleng med spredte furutrær og et lite vann foran lyse, nakne dolomittopper i Fanes-Sennes-Prags naturpark.
Trentino-Alto Adige

Fanes-Sennes-Prags naturpark

Parken bak Braies, der køen ved brygga slutter.

Foto: 53cri021 · CC BY-SA 4.0 · Wikimedia Commons · skalert

Fanes-Sennes-Prags er naturparken bak Lago di Braies: et stort, nesten bilfritt kalkplatå mellom Pustertal, Val Badia og Cortina, med beitemarker, hytter og grå fjellvegger rundt. De fleste ser bare kanten av den, ved sjøen. Det som gjør parken verdt en egen tur, ligger et par timer innenfor, på høyslettene Fanes og Sennes, der det ikke går noen offentlig vei.

Parken ble opprettet i 1980 og forvaltes av provinsen Bolzano. Den dekker 25 485 hektar fordelt på seks kommuner, fra Dobbiaco og Braies i nord til Marebbe og La Valle i vest, og høydeforskjellen innenfor grensene er 1 929 meter (provinsens naturparkside, lest oktober 2026). Navnet kommer i flere språkdrakter fordi området ligger der tysk, italiensk og ladinsk møtes: Fanes-Sennes-Prags på tysk, Fanes-Senes-Braies på italiensk. På nettstedet bruker vi den tyske formen i tittelen, men det er samme park uansett hvilket skilt du står foran.

Kort om Fanes-Sennes-Prags

  • Ligger: mellom Pustertal i nord, Val Badia i vest og Ampezzo-dalen i sør, i provinsen Bolzano
  • Areal: 25 485 hektar, opprettet 1980 (provinsen, 2026)
  • Kjerneområder: høyslettene Fanes og Sennes, Plätzwiese (Prato Piazza), Lago di Braies og Toblacher See
  • Besøkssenter: i San Vigilio di Marebbe (St. Vigil in Enneberg)
  • Nabopark: Parco Naturale delle Dolomiti d'Ampezzo grenser til i sør, på Veneto-siden

Hva er det som er så spesielt med platåene?

Fra dalene ser fjellgruppen ut som en ugjennomtrengelig mur. Inne bak veggene åpner det seg et helt annet landskap: store, bølgende beiteflater på over to tusen meter, med kalkstein som vann har gnaget hull i gjennom tusener av år. Provinsen beskriver høyslettene som karstlandskap i alle tenkelige former — renner, sprekker, sjakter og doliner — og det er det du går på. Steinen er lys, grov og full av groper, og bekker forsvinner ned i bakken for å komme ut igjen et annet sted.

Kjernen er de to alpebeitene Fanesalm og Sennesalm. Her går kyr om sommeren, og det står hytter der det har stått gårdsbygninger lenge. Følelsen er nærmere en norsk høyfjellsvidde enn de spisse tindene folk forbinder med Dolomittene, og det er nettopp derfor parken skuffer dem som kommer for bildene fra Seceda eller Tre Cime. Her er det bredden og stillheten som er poenget, ikke en enkelt utsikt.

Lenger nord ligger Plätzwiese, eller Prato Piazza, en tredje høyslette som nås fra Val di Braies. Og i den nordlige randen ligger to av Sør-Tirols mest kjente innsjøer: Lago di Braies med båthuset og køen ved brygga og Toblacher See ved Dobbiaco, der sumpen i sørenden er et viktig område for vannfugl.

Lago di Limo, et lite fjellvann på platået i Fanes-Sennes-Prags naturpark, under en lys, delvis gresskledd fjelltopp.

Foto: 53cri021 · CC BY-SA 4.0 · Wikimedia Commons · skalert

Tre innganger, tre ulike parker å se

Parken har ingen hovedinngang, og hvor du kommer inn fra, avgjør hva slags tur du får. Det er den viktigste beslutningen du tar.

Fra nord: Braies og Prato Piazza

Dette er den travle siden. Sjøen trekker flere besøkende enn resten av parken til sammen, og veien inn er regulert i høysesongen. Går du opp fra sjøen mot Rifugio Biella, forlater du folkemengden raskt — og der begynner også Alta Via 1, som bruker de to første dagene på å krysse Sennes og Fanes. Nordsiden passer for deg som bor i Pustertal-dalen og vil ha mest mulig park uten lang innkjøring.

Fra vest: San Vigilio og Pederü

Fra San Vigilio di Marebbe går en smal vei innover dalen til Pederü, der privatbilene stopper. Herfra går grusveier og stier opp mot hyttene på Fanes og Sennes. Det er den korteste veien inn til selve platåene, og det er her besøkssenteret ligger. Vestsiden henger sammen med Alta Badia og de ladinske landsbyene i Val Badia, og bor du der, er dette din inngang.

Fra sør: Cortina og Val di Fanes

Den sørlige delen av fjellgruppen ligger ikke i Sør-Tirol, men i Veneto, og hører til en annen park: Parco Naturale delle Dolomiti d'Ampezzo, som forvaltes av Regole d'Ampezzo, de gamle fellesskapene som har eid skog og beite i dalen i århundrer. Grensen mellom de to parkene går over fjellet uten at du merker det. Ovenfor Fiames nord for Cortina går dalen Val di Fanes innover med en rekke fosser, juv og jettegryter som Ampezzo-parken selv kaller det mest spektakulære vannfenomenet i hele området. Dette er den beste inngangen hvis du bor i Cortina og ikke vil kjøre: den slake stien langs dalbunnen nord for Cortina går helt ut til Fiames.

Hva koster navettene inn til Fanes i 2026?

Skogsveiene på Cortina-siden er stengt for privatbiler i store deler av sommeren, og i stedet går det minibusser, navette. Ampezzo-parken publiserer tidene og prisene selv. For 2026 gjelder dette: veien fra S. Uberto til Malga Ra Stua er stengt fra 6. juli til 6. september, og en navetta går fra parkens informasjonskontor i Fiames hele dagen fra 8.30 til 19.00 uten bestilling. Enkeltturen koster 10 euro per person fra tre år, barn under tre går gratis, og en mellomstor eller stor hund koster 5 euro.

Inn i Val di Fanes og Val Salata går navettene bare på bestilling, fra 15. juni til 15. oktober 2026, i to vinduer: 7.00–10.00 om morgenen og 16.00–19.00 om ettermiddagen. Enkeltreise koster 20 euro per person, tur-retur 35, og minstebeløpet per tur er 80 euro. Er dere bare to, betaler dere altså 80 euro uansett. Parkeringen ved S. Uberto koster 8 euro dagen mellom 7.30 og 15.30 i samme periode som veistengningen.

Advarsel. Ampezzo-parken tar uttrykkelig forbehold om at åpning og stengning av skogsveiene kan endres av hensyn til sikkerhet og vær. Cortina kommune stengte for eksempel sti 401 gjennom Val Travenanzes og området ved Cengia Paolina 4. oktober 2026, med virkning til faren er vurdert. Sjekk parkens nyhetsside dagen før.

På Sør-Tirol-siden har hyttene på Fanes og Sennes egne ordninger med terrengbil fra Pederü for gjester og bagasje. Vilkår og priser settes av hver hytte, så spør når du bestiller rom.

Hyttene: grunnen til å bli over natten

Det er her parken skiller seg fra en vanlig dagstur. Rifugio Fanes og Rifugio Lavarella ligger nær hverandre på Fanes-platået, Rifugio Sennes og Fodara Vedla på Sennes, og Rifugio Biella i nordkanten under Croda del Becco. Overnatter du på en av dem, har du platået for deg selv fra dagsturistene går ned om ettermiddagen til de kommer igjen neste formiddag. Kveldslyset på de grå veggene rundt Fanes er det beste parken har å by på, og det ser bare de som blir.

Hyttene er bemannet om sommeren, noen også om vinteren, og stenger i mellomperiodene. Hvordan bestilling, halvpensjon og sovesal fungerer, varierer lite fra resten av fjellkjeden — reglene for rifugio-overnatting gjelder også her, med forhåndsbetaling og ofte kontant på stedet. Bestill tidlig for juli og august: de få hyttene på platåene har mange Alta Via-vandrere som gjester.

Hva passer for en dagstur?

Parken er stor, og den belønner deg som planlegger en dag rundt én del av den i stedet for å prøve å se alt. Med de offentlige kildene vi har kontrollert, oppgir vi ikke marsjtider og høydemeter for de enkelte rutene her: de avhenger av hvor du starter, og om du tar navetta eller går fra bilen. Hytta du går til, og turistkontoret i dalen, gir dagsaktuelle tider.

Merk at platåene ligger høyt og åpent, uten skygge og med lite vann underveis. Tordenvær bygger seg ofte opp om ettermiddagen i juli og august, og det finnes få steder å søke ly mellom hyttene. Grove sko, regnjakke og et ekstra lag klær er nok for de merkede stiene, for fjellutstyr til en italiensk sommer handler mest om å tåle et værskifte på over to tusen meter.

Sagnet om Fanes-riket og huleboerbjørnen

Fanes har gitt navn til det mest kjente ladinske sagnet, fortellingen om et folk som levde inne i fjellet og et rike som gikk under ved svik. Historiene ble skrevet ned tidlig på 1900-tallet, men de er eldre, og de deles av de ladinske dalene rundt Sella. Kjennes landskapet først, er det lett å se hvorfor: de lukkede platåene bak murer av stein ser ut som noe som er gjemt bort med vilje.

Fjellet har også en mer håndfast historie. I Conturines-massivet, i parkens vestre del, ble det funnet rester etter huleboerbjørn, og funnet har en egen plass i besøkssenteret i San Vigilio. Der forklares også hvordan Dolomittene ble dannet av korallrev på havbunnen, med terrarier og film. Senteret er et godt sted å begynne en regnværsdag, før du vet hvilken del av parken du vil gå inn i.

Når på året er parken på sitt beste?

Fra slutten av juni til midten av september er hyttene åpne og stiene snøfrie. Juli gir blomstene på beitene, august gir flest folk og mest torden. September er ofte den beste måneden: navettene i Val di Fanes går til 15. oktober i 2026, luften er klarere, og platåene er nesten tomme. Snø kan komme i oktober, og da er de høye passene mellom hyttene ikke lenger en tur for hvem som helst. Vinduet er altså kort, langt kortere enn vandresesongen i Toscana og sørover, der høsten er den beste tiden.

Om vinteren er parken stille, og den er ikke et alpinområde: Ampezzo-parken skriver selv at det verken finnes bebyggelse eller skianlegg innenfor dens grenser, og på Sør-Tirol-siden går heisene rundt parken, ikke inn i den. Det som finnes, er turski og truger for dem som kjenner snøskredfaren.

Er Fanes-Sennes verdt det, eller holder Braies?

Har du bare én dag og vil se Dolomittene slik bildene viser dem, er parken ikke førstevalget — da gir Lagazuoi med kabelbanen og stillingene fra første verdenskrig mer for innsatsen. Men har du to dager og tåler å gå, er Fanes og Sennes kanskje det beste stedet i hele fjellkjeden å se hvordan Dolomittene ser ut når det ikke står en kø foran deg. Prøv ikke å se parken fra bilen. Velg én inngang, gå inn, og bli over natten på en av hyttene på platået.