To personer med hjelm og ryggsekk følger en sikringsvaier som er boltet fast langs en avsats i en lys kalksteinvegg.
Planlegg vandringen

Via ferrata forklart

Systemet kom fra første verdenskrig. Utstyret er moderne.

En via ferrata er en rute i bratt fjell som er sikret med en fastmontert stålwire, med stigetrinn, stifter og av og til hengebroer der berget ellers ville vært uframkommelig. Du klipper deg fast i wiren og går oppover. Det er ikke klatring med tau, og det er ikke en fjelltur med rekkverk — det er en egen form med sitt eget utstyrskrav, og utstyrskravet er ufravikelig.

Den viktigste setningen på hele siden kommer først: du må ha et ferratasett med falldemper. Klatresele og en vanlig slynge med karabin er ikke nok, og det er den vanligste og farligste misforståelsen blant folk som prøver dette første gangen. Resten av artikkelen forklarer hvorfor, hvordan gradene leses, og hvem som ikke bør gå.

Hvorfor er falldemperen avgjørende?

Fordi wiren ikke gir etter. I vanlig klatring absorberer det dynamiske tauet støtet ved et fall — det strekker seg og bremser deg over en strekning. På en via ferrata henger du i en stram stålwire som er boltet fast i berget, og den strekker seg ikke i det hele tatt.

Legg til geometrien: du klipper deg inn i wiren, og du kan falle helt ned til forrige feste før noe stopper deg. Festene sitter med flere meters mellomrom, og er du høyt over det siste da du mister taket, faller du hele den strekningen og deretter like langt til under festet, før alt stopper i et rykk mot en helt stiv konstruksjon. Kreftene som oppstår da, er langt over det kroppen og utstyret tåler. En vanlig slynge overfører hele støtet rett til brystkassen og bekkenet.

Ferratasettet løser dette. Det består av to armer med karabiner som klippes i wiren, og mellom armene og selen sitter en falldemper: en bremseinnretning som river opp en sydd bånd eller trekker et bånd gjennom en brems, slik at fallet stanses over en strekning i stedet for i et rykk. Settet skal være sertifisert etter den europeiske standarden for formålet, og det skal være helt — er falldemperen delvis utløst, er den brukt opp og settet skal ikke brukes igjen.

Advarsel. Improviser aldri et ferratasett. To slynger med karabiner uten falldemper, en tauslynge knyttet til selen, eller en enkelt slynge du flytter — alle tre er i bruk blant folk som ikke vet bedre, og alle tre er verre enn ingenting, fordi de gir en falsk trygghet som får deg videre inn i terreng du ellers ville snudd i. Leier du utstyr i dalen, sjekk at settet har en falldemper og at den er intakt.

Vekt, hjelm og resten av utstyret

Falldempere er konstruert for et bestemt vektintervall, og både en svært lett og en svært tung bruker kan falle utenfor det som settet er testet for. Tallene varierer mellom modeller og mellom kilder, og vi oppgir dem ikke her fordi vi ikke kan stå inne for et bestemt tall. Les etiketten og bruksanvisningen på det settet du faktisk skal bruke, og spør i utleien. For barn er dette et reelt spørsmål og ikke en formalitet: et voksensett kan være feil utstyr for et lett barn.

Hjelm er det andre kravet. Den er der først og fremst mot steinsprang fra folk over deg — en via ferrata er ofte en kø i loddrett terreng, og en stein sparket løs av en sko tjue meter over deg kommer fort. Klatresele er det tredje. Hansker med åpne fingertupper er ikke påbudt, men wiren har løse ståltråder som stikker, og en dyp rift i håndflaten midtveis i en rute er et reelt problem.

Fottøy skal ha stiv såle og støtte over ankelen. Du står på små stigetrinn og på smale kanter i lange perioder, og en myk joggeskosåle gir vondt i fotbladet etter en halvtime. Hva du ellers har i sekken, viser utstyr til vandring i Italia, og hva leie og fører koster, i klatring og via ferrata i Italia.

Hvordan leses gradene A til F?

Skalaen som brukes i Dolomittene og Sør-Tirol går fra A til F, og den beskriver hvor teknisk krevende selve ruten er.

GradTerrengHva det krever
ALett. Sikret sti, slake partier, wire mest til støtte.Lite armstyrke. Egnet som første rute.
BMiddels. Brattere, stigetrinn, enkelte utsatte partier.Noe armstyrke og hode for høyde.
CKrevende. Loddrette partier over lengre strekk.God armstyrke, erfaring, ingen høydeskrekk.
DSvært krevende. Loddrett til overhengende, små trinn.Betydelig styrke. Ikke for nybegynnere.
E og FEkstremt krevende. Overhengende, lange strekk uten hvile.Klatreerfaring. Få ruter, få som går dem.

Det graden ikke sier noe om, er hvor lang ruten er, hvor høyt den ligger, hvor eksponert den føles, og hvor lang og krevende tilnærmingen og nedstigningen er. En lang A-rute på 2 700 meter med to timers gange inn og en bratt nedstigning etterpå kan være en langt hardere dag enn en kort C-rute rett over en parkeringsplass. Se på totalen: gangtid, høydemeter, eksponering og retrettmuligheter — ikke bare bokstaven.

Slik klipper du deg gjennom

Grunnregelen er at minst én karabin alltid skal sitte i wiren. Ved hvert feste flytter du én karabin over, og først når den sitter, flytter du den andre. Begge armene skal være klippet inn mens du beveger deg — det er ikke meningen at du bruker én og har den andre hengende.

Bare én person mellom to festepunkter. Er dere to på samme wirestrekk og den øverste faller, treffer han den nederste, og begge kan bli revet løs. Vent til den foran har passert neste bolt før du klipper deg inn på strekket. Skal du hvile, bruk en egen hvileslynge festet direkte i selen og hekt den i et feste — ikke heng i falldemperarmene, som ikke er laget for det.

Hvem bør ikke gå en via ferrata?

Har du høydeskrekk, skal du ikke gå. Dette er et sikkerhetsspørsmål og ikke et spørsmål om komfort: de fleste ruter er enveiskjørte, retretten er vanskelig eller umulig, og en person som fryser fast midtveis i et loddrett parti er et redningsoppdrag. Vet du ikke hvordan du reagerer på eksponering, finn det ut på en kort rute nær bakken, med fører, før du binder deg til en hel dag.

Videre bør du la være hvis du ikke klarer å henge i armene i noen minutter, hvis du har skulder- eller hjerteproblemer som ikke tåler belastning, eller hvis du har et barn som er for lett for utstyret. Og uansett erfaring: gå ikke i tordenvær. En via ferrata er flere hundre meter sammenhengende stål festet til et fjell, og lyn søker nettopp slike konstruksjoner. I juli og august bygger tordenbygene seg opp fra tidlig ettermiddag i Alpene, og regelen er å være av ruten før klokka to.

Hva gjør du hvis noe går galt?

Snuing er det vanskeligste. På et loddrett parti må du klatre nedover den samme wiren du kom opp, med utstyret vendt feil vei og med folk på vei opp under deg. Det er derfor rutevalget er den viktigste beslutningen: du tar den på bakken, ikke halvveis oppe. Les rutebeskrivelsen for retrettmuligheter før du starter, og merk deg hvor stiene forlater ruten.

Skjer det noe, er nødnummeret 112, og det gjelder også fjellredning. Oppgi rutenavn og nærmeste feste eller kjennemerke — ruter i Dolomittene har navn og er godt kjent hos redningstjenesten. Har du ikke dekning, er nærmeste bemannede hytte det stedet folk får varslet fra, og hyttene er også der du får den ferskeste informasjonen om forholdene på ruten; hvordan de fungerer, forklarer rifugio: slik fungerer fjellhyttene i Italia.

Regn dessuten med at en redning koster. Fjellredning i Italia faktureres, og satsen for et helikopter er høy nok til at forsikringsspørsmålet er verdt en telefon til selskapet før du drar.

Hvor kom systemet fra?

Fra fronten i første verdenskrig. Fra 1915 til 1917 gikk skillelinjen mellom Italia og Østerrike-Ungarn tvers gjennom Dolomittene, og begge sider sikret forsyningslinjer, stillinger og tilkomstruter i loddrett fjell med wire, stiger og trinn. Tunnelene inne i Lagazuoi ved Passo Falzarego er sprengt av soldater, ikke av turistnæringen, og du går gjennom dem i dag.

Enkelte sikrede ruter i Alpene er eldre enn krigen, men det er krigen som forklarer hvorfor tettheten er størst nettopp her, og hvorfor så mange av rutene ender i en skyttergrav eller en kaverne. Bakgrunnen for området ligger i Sør-Tirol og Bolzano, og de aktuelle turene i vandring i Dolomittene. Tettest ligger rutene rundt Cortina d'Ampezzo, på Marmolada og i Brenta-gruppen vest for Trento, og de fleste dalene har minst én kort rute som brukes som innføring.

Første gang: gjør det med fører

En autorisert fjellfører gir deg to ting du ikke kan lese deg til. Det ene er teknikk: hvordan du klipper, hvordan du hviler, hvordan du sparer armene ved å bruke beina. Det andre er rutevalg — den vanligste feilen er å velge en rute som er for lang, ikke for bratt, og det er noe en fører ser på deg etter tjue minutter.

Sjekk sesongen også. De høye rutene har snø og is i skarene til langt ut i juni, og fra midten av oktober kan de være dekket uten at noe er skiltet. Sesongvinduet står i når kan du vandre hvor i Italia, og forsikringsspørsmålet er verdt et blikk før du drar: flere norske reiseforsikringer unntar klatring og via ferrata, og fjellredning i Italia faktureres — se pass, helsetrygdkort og reiseforsikring.

Tips. Begynn med en kort A- eller B-rute med kabelbane i nærheten, og gå den på en formiddag med stabilt vær. Da får du prøvd utstyret, kjent på eksponeringen og målt din egen armstyrke uten å binde opp en hel dag i terreng du ikke kommer ut av. Turene lar seg sortere på utsatte partier og utstyrskrav i vandringsvelgeren.