Bølgende åser med gule åkrer, grønne jorder og rader av sypresser, der en smal vei svinger forbi et par steinhus.
Regionene

Vandring i Toscana

Vår og høst. Sommeren er for varm til å gå her.

Toscana har en vandresesong som ligger i motfase til Alpenes. Her går du fra mars til begynnelsen av juni og fra september til november, mens juli og august er for varme til alt annet enn korte morgenturer. Til gjengjeld er nesten alt gåbart hele vinteren under åtte hundre meter, og terrenget er småkupert snarere enn bratt.

Det andre du bør vite, er at Toscana ikke har én type vandring, men fire. Åslandskapet i sør er kulturlandskap med grusveier mellom gårder. Chianti er skog og vinmark om hverandre. De apuanske alper i nordvest er ekte fjell med stup og marmorbrudd. Og Casentino-skogene i øst er sammenhengende gammelskog i et land som ellers har lite av det. De krever ulike sko og ulike måneder.

Val d'Orcia: grusveiene alle har sett bilde av

Landskapet mellom Pienza, San Quirico d'Orcia og Montalcino er det mest gåtte i regionen, og det er lettere enn folk tror. Du går på strade bianche, de hvite grusveiene, mellom sypresrekker og hvetemarker, med stigninger på hundre til tre hundre meter om gangen. Merkingen er ujevn, men veiene går dit du ser at de går, og du er sjelden mer enn en time fra en landsby.

De to beste dagsturene er runden mellom Pienza og Monticchiello, som tar tre til fire timer og ender i en middelalderlandsby med bymur, og strekningen fra San Quirico ned til termalbadet i Bagno Vignoni. Landskapet og hva som ellers er verdt en dag der, dekkes av Val d'Orcia, og badet i Bagno Vignoni og termalbadene.

Advarselen er skygge. Det finnes nesten ingen. En tur på femten kilometer i mai er behagelig; den samme turen i midten av juli er ikke lenger en tur, den er en øvelse i varmehåndtering.

Chianti-stiene mellom Firenze og Siena

Åsene mellom Firenze og Siena har et tettere nett av merkede stier enn resten av regionen, fordi kommunene her har jobbet med det i tiår. Terrenget er høyere enn i Val d'Orcia — opp mot åtte hundre meter — og du går mer i eikeskog og mindre i åpent landskap, noe som gjør sesongen lengre i begge ender.

Den store fordelen er tettheten av steder å stoppe. Du kan legge opp en firedagers tur fra landsby til landsby med vanlige rom hver kveld, uten å bære annet enn dagsutstyr, og du passerer vingårder som tar imot uten avtale. Hvordan vinruten henger sammen for den som kjører, viser Chianti.

Ulempen er at stiene krysser private veier hele tiden, og at merkingen forsvinner der en grunneier har pløyd om. Ha sporet på telefonen, ikke bare skiltene.

De apuanske alper: Toscanas eneste ekte fjell

Bak marmorbyen Carrara reiser det seg en fjellkjede som ikke ligner noe annet i regionen: skarpe rygger, loddrette vestvegger og topper opp til Monte Pisanino på 1 946 meter. Kjeden er smal, den ligger få kilometer fra havet, og på klarværsdager ser du både Middelhavet og Apenninene fra samme rygg.

Dette er den delen av Toscana der en tur kan gå galt. Stiene er bratte, berget er marmor og kalkstein som blir speilglatt i regn, og flere av ryggturene har utsatte partier uten sikring. Været skifter fort fordi kjeden ligger rett i innstrømningen fra havet. Til gjengjeld finnes det bemannede hytter, og det er det eneste stedet i regionen der du kan gå fra hytte til hytte.

Den mest kjente enkeltturen går til Monte Forato, fjellet med et naturlig hull tvers gjennom ryggen, der sola går gjennom åpningen noen dager i året. Marmorbruddene i seg selv er en egen opplevelse: de er i full drift, ikke et museum, og lastebilene bruker de samme smale veiene som du kjører opp på.

Casentino og Monte Amiata

Nasjonalparken i Casentino-skogene på grensen mot Emilia-Romagna er en av de største sammenhengende gammelskogene i Sør-Europa. Deler av bøkeskogen står på UNESCOs verdensarvliste som en av Europas urgamle bøkeskoger, og skogen har vært forvaltet av munkene i Camaldoli siden 1000-tallet — det er derfor den fortsatt står. Her går du på myke stier under høye trær, du har skygge hele dagen, og du kan gå i juli.

Monte Amiata i sør er en utdødd vulkan på 1 738 meter og det høyeste punktet i det sørlige Toscana. Rundturen om fjellet, anello della montagna, går i kastanje- og bøkeskog rundt hele toppkjeglen på rundt tjuåtte kilometer og kan deles i to dager. Om vinteren ligger det snø der, og fjellet har et lite skianlegg — men det er som sommermål det er verdt turen.

Begge områdene har det samme fortrinnet: de er kjølige. Når åslandskapet lenger vest ligger på trettitre grader i august, ligger Casentino på tjuefire under trekronene og Amiata på tjue på toppen. Det er den eneste måten å vandre i Toscana midt på sommeren uten å måtte være ferdig før klokka ti.

Kysten, Maremma og Elba

Den sørlige kyststripen er regionens vinterløsning. I naturparken ved Uccellina sør for Grosseto går stiene gjennom pinjeskog og buskmark ned til strender du bare kommer til fots, og deler av parken har adgangsregulering med et begrenset antall besøkende på enkelte stier. Området er lavt, det er mildt i januar, og det er der du går når fjellet er snødd ned.

Elba er den andre. Øya har et stinett som dekker hele lengden, og Monte Capanne på 1 019 meter er høyt nok til at du ser Korsika på klarværsdager. Ryggturen langs øyas vestlige halvdel tar to dager med overnatting underveis, og sesongen går fra oktober til mai. Om sommeren er øya full og stiene tomme av gode grunner: det er badeøya folk kommer for, og den er beskrevet i Elba.

Når bør du gå i Toscana?

April og mai er de beste månedene: grønt, blomstrende, femten til tjuefem grader, og lange nok dager. Andre halvdel av september og oktober er nesten like gode og har vinhøsten på kjøpet. Mars er fint i lavlandet, men våt. November har klar luft og få folk, og sopp i skogene.

Juli og august bør du unngå til alt annet enn Casentino, Amiata og de høye delene av de apuanske alper. Temperaturen i åsene ligger da over tretti grader fra ellevetiden, og det er ikke et spørsmål om komfort alene — hetebølger i Toscana er en reell helserisiko.

Trenger du bil?

I Chianti og Val d'Orcia: ja, med mindre du går fra landsby til landsby og aldri skal tilbake til start. Bussene går mellom byene og ikke til stiene, og de går sjelden i helgene. På Amiata er det det samme. Casentino skiller seg ved å ha jernbane, lokaltoget fra Arezzo opp dalen til Stia, og av de andre har bare de apuanske alper brukbar bussforbindelse inn i dalene fra kysten.

Alternativet som faktisk fungerer uten bil, er å gå en av pilegrimsrutene, der du flytter deg hver dag og aldri trenger å komme tilbake til bilen. Den toscanske delen av Via Francigena er den best skiltede langruten i regionen, og togstasjonene ligger tett nok til at du kan hoppe av og på. Hva som ellers gjelder for leiebil i landet, tar leiebil i Italia.

Advarsel. Store deler av det toscanske landskapet er privat jordbruksland, og mange grusveier er private selv om de ser offentlige ut. Skiltet proprietà privata betyr det det står. Følg merkede stier og de kommunale grusveiene, og ikke gå gjennom en vingård fordi kartet viser en linje der. Jaktsesongen fra september til januar er en annen grunn til å holde seg til merket sti — bruk noe med farge på.

Hva må du ha med?

Vann er det viktigste. Toscana har praktisk talt ingen kilder du kan drikke av på stiene, og de offentlige vannpostene i landsbyene er langt fra hverandre. To liter for en halvdagstur, tre for en heldag i mai eller september.

Ellers sko med god såle — grusveiene er harde og de apuanske stiene er løse — solhatt hele året, og lange bukser i skogene på grunn av flått. Kalksteinen i nordvest er glatt i vått vær på en måte norsk granitt ikke er, og det er den vanligste årsaken til fall her. Resten av lista ligger i utstyr til vandring i Italia, og turene lar seg sortere på lengde og stigning i vandringsvelgeren.

Tips. Legg turene til formiddagen og la ettermiddagen gå til noe annet. Toscana er den ene regionen der vandringen ikke trenger å være hele dagen: du går fire timer fra sju til elleve, spiser lunsj i en landsby, og bruker resten på et vinhus eller et termalbad. Det er også slik du unngår varmen i skuldermånedene, når formiddagen er perfekt og ettermiddagen er tung.