Val d'Orcia er dalen sør for Siena der de bølgende åkrene, de enslige sypressene og gårdene på toppen av hver kolle ligger. Det er det landskapet folk har i hodet når de sier «Toscana», og det er langt mindre enn de fleste tror: fem kommuner, rundt seksti kilometer fra ende til annen, og en kjøretur på under en time fra den ene siden til den andre.
Dalen følger elva Orcia gjennom leirjord og kalkåser mellom Siena i nord og Monte Amiata i sør. Fem kommuner utgjør verdensarvområdet: Pienza, San Quirico d'Orcia, Montalcino, Castiglione d'Orcia og Radicofani. Det ble skrevet inn på UNESCOs liste i 2004 — ikke som natur, men som kulturlandskap, altså som noe mennesker har laget. Det er nøkkelen til å forstå hvorfor det ser ut som det gjør.
Landskapet er ikke natur
Åkrene, sypressene og gårdene ligger som de gjør fordi Siena bestemte det på 1300- og 1400-tallet. Byen trengte korn, kjøpte opp dalen, og delte den i gårdsbruk der hver enhet fikk sin kolle med hus på toppen og jorda rundt. Sypressene ble plantet langs veiene og rundt gårdene som lehegn og som markering av innkjørselen, ikke som pynt. Sammensetningen — brun jord i striper, én gård per høyde, en rad sypresser opp mot den — er en jordbruksplan fra middelalderen som aldri har blitt bygget om.
Det forklarer også hvorfor det ser så ryddig ut. Det er ingen spredt bebyggelse, ingen bensinstasjoner langs veiene, og strengt vern mot nybygg. Ulempen er at det er lite folk der: landsbyene er små, og etter mørkets frembrudd skjer det svært lite.
Det er også verdt å holde Val d'Orcia fra Crete Senesi, som mange blander sammen. Leirbakkene ligger sørøst for Siena, mellom byen og denne dalen, og har en helt annen jord: grå leire som eroderer i skarpe kanter og lager nesten månelignende former, med færre sypresser og mer bar bakke. Begge er fine, og de ligger så tett at du passerer gjennom eller langs Crete Senesi når du kjører sørover fra Siena mot Pienza. Men de grå kantene fra bildene finner du på sideveiene om Asciano og Trequanda, ikke langs hovedveien ned i Val d'Orcia.
Foto: Albarubescens · CC BY-SA 4.0 · Wikimedia Commons · skalert
Hvor er bildene faktisk tatt?
De tre motivene som går igjen, ligger alle innenfor ti kilometer av hverandre langs veien mellom San Quirico d'Orcia og Pienza.
- Kapellet Madonna di Vitaleta — det lille hvite kapellet med to sypresser, sett fra veien mot Pienza. Det ligger et stykke inn på en grusvei, og du kan gå fram til det på tjue minutter fra parkeringslommen ved hovedveien.
- Podere Belvedere — gården på kollen med sypressrekka, rett nord for San Quirico. Fotograferes fra veiskulderen på SR2, og det er trangt der. Parker i lommen, ikke i veibanen.
- Sypressklyngen på åsryggen — den runde gruppen med et titalls trær midt i en åker, langs veien mot Torrenieri. Den er privat eiendom, og du skal ikke gå inn på åkeren.
Alle tre står ved veien, og alle tre har biler stående i grøfta ved soloppgang i mai. Vær forsiktig: veiene er smale, uten fortau, og lokale kjører fort på dem fordi de bruker dem til å komme seg på jobb.
Pienza: byen en pave bygget om på tre år
Enea Silvio Piccolomini ble født i den lille landsbyen Corsignano, ble pave Pius II i 1458, og bestemte året etter at hjemstedet skulle bygges om til en modellby etter renessansens idealer. Arkitekten Bernardo Rossellino fikk tre år på seg. Resultatet er en torgplass med katedral, pavepalass, rådhus og bispebolig, alt tegnet samtidig og satt sammen som ett anlegg, og resten av byen skjøvet rundt det. Den historiske kjernen kom på UNESCOs liste allerede i 1996.
Plassen tar ti minutter å se. Det som gjør Pienza verdt et stopp, er terrassen bak katedralen: en smal gangvei langs bymuren med utsikt rett ut over hele dalen mot Monte Amiata. Byen er også kjent for pecorino di Pienza, sauemelksosten som selges i alle aldre fra fersk til lagret i askeform, og butikkene lar deg smake før du kjøper.
Montalcino, Brunello og hva det betyr
Montalcino ligger på en høyde vest i dalen med en festning fra 1361 du kan gå opp på murene av. Byen er liten og bratt, og den handler i praksis om én ting: Brunello di Montalcino, som er blant Italias dyreste og mest lagringsdyktige røde viner.
Reglene er strenge. Brunello lages av hundre prosent sangiovese, må lagres i minst fem år før den kan selges, hvorav minst to år på trefat, og seks år for en riserva. Det er derfor flasken koster det den gjør. Vil du drikke noe fra samme gård uten den prislappen, spør etter Rosso di Montalcino: samme drue, samme jord, ett års lagring, en brøkdel av prisen. Hvordan de italienske kvalitetsbetegnelsene henger sammen, forklarer italiensk vin forklart.
Advarsel. Smaking i Montalcino betyr som regel kjøring etterpå, og den italienske promillegrensen er 0,5 for de fleste — men null for sjåfører under 21 år og for alle som har hatt førerkort i mindre enn tre år, uansett hvilket land førerkortet er utstedt i. Avtal hvem som kjører før dere går inn i første kjeller, ikke etter.
Ligger Montepulciano i Val d'Orcia?
Strengt tatt nei. Montepulciano ligger i Val di Chiana på den andre siden av åsryggen og er ikke en del av verdensarvområdet. I praksis besøker alle den i samme runde, fordi den ligger tjue minutter fra Pienza og er den flotteste av byene.
Byen ligger på en smal rygg 605 meter over havet, og hovedgaten stiger hele veien fra porten til Piazza Grande på toppen. Der oppe står katedralen, rådhuset som ser ut som en mindre utgave av Palazzo Vecchio i Firenze, og utsikten over to daler samtidig. Nedenfor byen, ute på sletta, ligger kirken San Biagio i lys travertin, tegnet av Antonio da Sangallo den eldre og bygget fra 1518 — et fritstående gresk kors i et jorde, og et av de reneste renessansebyggene i Italia. Vinen her heter Vino Nobile di Montepulciano og er en helt annen sak enn drueslaget montepulciano, som dyrkes i Abruzzo.
Bagno Vignoni og de varme kildene
Bagno Vignoni har ikke et torg. Den har et basseng: midt i landsbyen ligger et rektangulært, muret vannspeil fra 1500-tallet, fylt av 50 grader varmt kildevann som damper i kald luft. Du kan ikke bade i det — det er fredet — men du kan sitte rundt det, og om vinteren er det et av de underligste stedene i Toscana.
Vil du faktisk bade, går du ned til Parco dei Mulini nedenfor landsbyen, der overløpsvannet renner gjennom gamle mølleruiner og danner små kar. Det er gratis og ganske grunt. Det andre alternativet er Bagni San Filippo lenger sør, der kalken har bygget opp hvite terrasser i skogen — det stedet er også gratis, ligger langs en sti fra veien, og er langt mer besøkt enn det var for ti år siden. De øvrige alternativene i landet ligger i termalbad og varme kilder i Italia.
Når er lyset riktig?
To perioder. Fra midten av april til midten av mai er åkrene grønne, valmuene er ute, og alt er så mettet at bildene ser retusjerte ut. Fra slutten av mai til kornet høstes i slutten av juni står de samme åkrene gylne, og det er det bildet folk oftest har sett. Etter innhøstingen pløyes jorda, og fra juli til oktober er dalen brun og hard i lyset.
Uansett måned er de to timene etter soloppgang og den siste timen før solnedgang de eneste som gir det landskapet du kom for. Midt på dagen er lyset flatt, og åsene mister formen helt. Tåke i dalbunnen tidlig om morgenen er vanlig fra september og utover — når du bør legge reisen for øvrig, viser beste reisetid til Italia.
Runden på en dag
En fornuftig rekkefølge med base i eller ved San Quirico: ut tidlig langs SR2 for lyset og fotostoppene, Pienza fram til lunsj, Montepulciano på ettermiddagen, og Bagno Vignoni på hjemveien. Det er under seksti kilometer kjøring til sammen. Skal du også ha med Montalcino, blir det en dag for mye, og du bør legge den på dagen etter.
Du trenger bil. Det finnes bussruter mellom landsbyene, men de er få og går ikke der bildene er, og hva du bør sjekke i leiekontrakten, tar leiebil i Italia. Alle landsbyene har ZTL innenfor murene — parker utenfor porten og gå inn, slik det er beskrevet i ZTL-sonene og bøtene de gir.
Basen bør ligge i dalen, ikke i Siena: kjøreturen fra byen tar godt over en time hver vei, og du mister både morgen- og kveldslyset. Gårdene i området hører til agriturismo i Toscana, mens byen i nord er dekket i Siena. Hvordan dalen bør ligge i en lengre rute, har vi løst i forslaget til en uke i Toscana, og de øvrige småstedene i landet er samlet i oversikten over Italias vakreste landsbyer.