Montalcino er en by på rundt fem tusen innbyggere som én vin har betalt for. For hundre år siden var dette et av de fattigste stedene i provinsen Siena, med utvandring og forlatte gårder. I dag ligger den samme kommunen blant de dyreste vinområdene i Italia, og forskjellen heter Brunello di Montalcino.
Byen ligger 564 meter over havet på en høyde vest i Val d'Orcia, med Monte Amiata som en tung skygge i sør. Den er liten og lettvint å gå i: én hovedgate opp fra porten, et torg på midten, en festning i den ene enden. Det tar en times tid å se hele byen, og det er ikke derfor folk kommer.
Fra fattig fjellby til dyr vinhylle
Historien begynner på 1800-tallet, da Ferruccio Biondi-Santi på familiegården utenfor byen valgte ut en bestemt type sangiovese og laget en vin utelukkende av den, i stedet for å blande slik alle andre gjorde. Vinen fikk navnet Brunello etter druen slik den ble kalt lokalt, og den ble laget for å tåle lang lagring.
Lenge var den en kuriositet med noen få produsenter. Området fikk DOC-status i 1966 og var blant de aller første som ble hevet til DOCG i 1980, og fra 1980-tallet gikk det fort: amerikanske og tyske kjøpere oppdaget vinen, prisene steg, og jord som hadde ligget brakk ble plantet til. I dag er nesten hele kommunen enten vinmark, olivenlund eller vernet skog, og det er rundt to hundre og femti produsenter innenfor grensene.
Det merkes på byen. Montalcino har en velstand som stikker seg ut fra nabolandsbyene i dalen, og samtidig en påfallende mangel på det man ellers forbinder med turistbyer. Det er få suvenirbutikker og mange vinbutikker, og det er ikke tilfeldig.
Hva Brunello faktisk er
Brunello di Montalcino er hundre prosent sangiovese, dyrket innenfor kommunegrensen, og ingenting annet får blandes i. Det er strengere enn i nabokommunene: både Chianti Classico og Vino Nobile tillater andre druer i mindre andeler. Regelverket krever dessuten at vinen ligger i minst to år på trefat og en periode på flaske før den kan selges, og salget starter først 1. januar i det femte året etter innhøstingen.
Grunnen til at det går an her, er klimaet. Monte Amiata i sør skjermer området mot uvær som kommer inn fra den kanten, og hele kommunen er tørrere og varmere enn dalen rundt. Sangiovese modner derfor fullt ut i de fleste år, noe den ikke gjør lenger nord. Hvordan de italienske kvalitetsbetegnelsene henger sammen, forklarer italiensk vin forklart.
Tre viner fra samme kommune
| Vin | Drue | Slippes tidligst |
|---|---|---|
| Rosso di Montalcino | Sangiovese, hundre prosent | Året etter innhøstingen |
| Brunello di Montalcino | Sangiovese, hundre prosent | Femte år etter innhøstingen |
| Brunello Riserva | Sangiovese, hundre prosent | Sjette år etter innhøstingen |
| Moscadello di Montalcino | Moscato bianco | Søt hvitvin, byens eldste vin |
Rosso di Montalcino er den vinen du faktisk skal kjøpe hvis du vil ta med noe hjem uten å bruke opp reisebudsjettet. Den kommer fra samme gårder, samme drue og ofte fra unge marker eller partier som ikke ble valgt ut til Brunello, og den er laget for å drikkes nå.
Moscadello er den glemte. Før Brunello var det denne søte hvitvinen Montalcino var kjent for, og den ble skrevet om av reisende allerede på 1500-tallet. I dag lages den av noen få produsenter i små mengder, og du finner den sjelden utenfor kommunen. Spør etter den i enoteka — det er den ene tingen her du ikke kan kjøpe hjemme.
Hvorfor koster flasken så mye?
Fordi produsenten må vente fire år etter innhøstingen før han får selge den. Fatene, kjelleren, forsikringen og kapitalen som ligger bundet i lageret koster penger hvert eneste av de årene, og det tapet må dekkes inn av flaskene som til slutt går ut. En riserva må vente enda ett år. Det er ikke merkevarebygging, det er et regelverk som gjør produksjonen dyr.
Kommer prisen på toppen av det, handler det om jordpris og etterspørsel. Vinmark innenfor Brunello-grensen er blant den dyreste dyrkbare jorda i Italia, og en flaske må også forsvare den investeringen. Er du ute etter smaken framfor etiketten, gir Rosso fra en god produsent deg langt mer for pengene enn en Brunello fra en middelmådig.
Visste du? Produsentforeningen gir hver årgang en offisiell vurdering fra én til fem stjerner, som offentliggjøres når årgangen slippes. Stjernene står ikke på flaskene, men de er lette å finne, og de er verdt å slå opp før du kjøper en kasse — forskjellen mellom en femstjerners og en trestjerners årgang er reell, og den slår ut på prisen i annenhåndsmarkedet.
Nordsiden og sørsiden smaker ulikt
Kommunen er ikke ensartet, og det er verdt å vite når du smaker. Markene nord for byen ligger høyere og kjøligere, modner senere og gir viner med mer syre og strammere struktur. Sørover, ned mot Castelnuovo dell'Abate og Sant'Antimo, er det varmere og lavere, druene blir modnere, og vinene rundere og mer umiddelbare.
Smaker du to Brunello fra samme år og synes de knapt ligner hverandre, er det som regel dette du har truffet på. Spør hvor markene ligger — alle produsenter svarer gjerne på det, og det er et bedre spørsmål enn å spørre hvilken årgang som er best.
Festningen, torget og enotekaet inne i muren
Fortezza fra 1361 ligger i den øvre enden av byen, femkantet og lav, og du kan gå opp på murene og rundt hele anlegget. Utsikten går over Val d'Orcia i øst og helt ned mot kysten i vest på en klar dag. Inne i gårdsrommet ligger et enoteka som skjenker glassvis fra et bredt utvalg av kommunens produsenter.
Det er den enkleste og billigste måten å komme i gang på: du får smakt flere gårder ved siden av hverandre, du slipper å bestille noe, og du kan bli sittende. Nede i byen ligger Piazza del Popolo med en buegang fra 1300-tallet og et uvanlig høyt og smalt rådhustårn. Resten av dalen rundt er Val d'Orcia.
Årets store dager i Montalcino ligger i november, når den nye årgangen presenteres og produsentene åpner dørene i flere dager i strekk. Da er byen full, hotellene dyre og stemningen en helt annen enn ellers i lavsesongen. Ligger reisen på den tiden av året uansett, er det verdt å sjekke datoene — hva september, oktober og november ellers gir deg i regionen, viser Toscana om høsten. På bordet er det pici, den håndrullede tykke pastaen, og pecorino som går igjen; resten av det regionale kjøkkenet er beskrevet i italiensk mat region for region.
Sant'Antimo: klosterkirken ti kilometer sør
Kjør de ti kilometerne sørover til Sant'Antimo selv om du er ferdig med kirker. Klosterkirken ligger alene i en dalbunn omgitt av olivenlunder, den er fra 1100-tallet, og den er bygget i en lys travertin som slipper gjennom nok lys til at veggene lyser innenfra når sola står på. Byggeskikken er fransk-påvirket og har lite til felles med det du ellers ser i Toscana.
Kirken har i perioder hatt gregoriansk sang ved tidebønnene, men ordningen har endret seg flere ganger de siste årene. Sjekk hva som gjelder før du planlegger besøket rundt en bestemt messe. Bygget alene bærer turen uansett — de øvrige er samlet i de vakreste kirkene i Italia.
Hvordan bestiller du en smaking, og hvem kjører hjem?
Gårdene ligger spredt utover hele kommunen, på grusveier, og nesten alle krever avtale. Bestill noen dager i forveien, oppgi hvor mange dere er, og si fra hvis noen ikke skal smake. Regn med to gårder på en dag og ikke mer; kjøreavstandene mellom dem er lengre enn kartet antyder fordi veiene svinger.
Advarsel. Den italienske promillegrensen er 0,5 for de fleste — men null for sjåfører under 21 år og for alle som har hatt førerkort i mindre enn tre år, uansett hvilket land førerkortet er utstedt i. Avtal hvem som kjører før dere går inn i første kjeller, ikke etter. Spyttebeger står framme på hver gård, og det er slik fagfolk smaker.
Vil du unngå problemet helt, bo på en gård i området og la enotekaet i byen ta seg av smakingen — hvordan slike gårder fungerer, ligger i agriturismo i Toscana. Med bil er det førti minutter fra Siena og en snau time fra Montepulciano, og hva du bør se etter i leieavtalen, tar leiebil i Italia. Selve bykjernen er stengt for gjennomkjøring på vanlig vis, beskrevet i artikkelen om ZTL-sonene og bøtene de gir.
Innvendingen mot Montalcino er at byen i seg selv er mindre severdig enn ryktet skulle tilsi. Den er hyggelig, men den har verken arkitekturen til Pienza eller gatene til nabobyene, og er du ikke interessert i vin, holder en time. Er du det, holder ikke to dager.