Montepulciano er hul. Under gatene i den øvre delen av byen ligger et system av kjellere hogd rett inn i den bløte sandsteinen åsryggen består av, noen av dem i flere etasjer nedover, og flere av dem ender i kammer som opprinnelig var etruskiske graver. De brukes fortsatt til det de alltid har vært brukt til: å lagre vin i jevn temperatur uten å bruke strøm.
Byen ligger 605 meter over havet på en smal rygg mellom Val di Chiana og Val d'Orcia, i provinsen Siena. Den er lang og tynn, med én hovedgate som stiger fra den nederste porten til torget på toppen, og den er blant de bratteste av de toscanske åsbyene. Vinen som bærer navnet heter Vino Nobile di Montepulciano, og den er en annen sak enn druen montepulciano — mer om det lenger ned.
Kjellerne som går inn i fjellet
Sandsteinen her lar seg hogge med håndverktøy og står likevel av seg selv, og det har byen utnyttet i mer enn to tusen år. Etruskerne la gravkammer i den. Fra middelalderen og framover gravde familiene i byen seg nedover fra kjelleren under palasset sitt, og resultatet er at flere av inngangene ligger i en vanlig portal i en vanlig gate og fører ned i hvelvede rom som strekker seg under nabohusene.
To av dem er lette å komme inn i uten avtale. Cantina Contucci ligger i palasset med samme navn ved hovedtorget, og der står fatene i rom som fortsatt drives av familien. Cantine De' Ricci nås fra en portal like ved og går ned en bred rampe i flere svinger til et hvelvet rom som ble bygget om i nygotisk stil på 1920-tallet, med lange rekker av store fat i halvmørket. Begge lar deg gå ned og se, og tar betalt for smakingen.
Tips. Dette er den store praktiske fordelen ved Montepulciano framfor de andre vinbyene: kjellerne ligger inne i byen, i gangavstand fra hverandre. Du trenger ikke kjøre mellom gårder, og ingen i følget må sitte over. Bor du i eller rett ved byen, kan alle smake.
Hovedgaten stiger halvannen kilometer
Fra Porta al Prato nederst til Piazza Grande øverst er det rundt halvannen kilometer, og gaten — som skifter navn fra Via di Gracciano til Via di Voltaia til Via dell'Opio underveis — stiger hele veien. Stigningen er omtrent hundre høydemeter. Det høres lite ut og kjennes ikke slik i praksis, særlig ikke på tilbakeveien hvis du har kjøpt flasker.
Langs gaten står renessansepalassene på rekke, flere av dem tegnet av Antonio da Sangallo den eldre eller Vignola, og butikkene ligger i portalene under dem. Er du ikke stø til beins, finnes det små bybusser som går opp gjennom byen, og de brukes av folk som bor der. Det er ikke juks.
Piazza Grande på toppen
Torget er det eneste flate stykket i hele byen. Rundt det står Palazzo Comunale fra 1400-tallet, ombygget av Michelozzo og med en tårnfasade som ligner en mindre utgave av Palazzo Vecchio i Firenze; katedralen med en fasade som aldri fikk marmorkledningen sin og fortsatt står i rå teglstein; og to store privatpalasser. Midt på plassen står en brønn med to løver og en griff på toppen.
Du kan gå opp i tårnet på rådhuset. Derfra ser du to daler samtidig — Val di Chiana østover og Val d'Orcia vestover — og i klarvær helt til Monte Amiata i sør. Det er en trang trapp og et lite rom på toppen, så det tar tid i kø på en sommerettermiddag.
Filmen som satte torget på kartet for et yngre publikum, ble spilt inn her i 2009, men handlingen er lagt til Volterra — den byen ligger to timers kjøring unna og var aldri med. Det er en av de merkeligste forvekslingene i toscansk turisme, og den forklarer hvorfor enkelte står på Piazza Grande og leter etter et klokketårn som ikke finnes.
San Biagio nede på jordet
Nedenfor byen, ute på en flate omgitt av sypresser, står kirken San Biagio helt alene. Antonio da Sangallo den eldre begynte den i 1518, og den er formet som et gresk kors i lys travertin, med en kuppel over midten og et frittstående klokketårn ved siden av — et byggverk som følger renessansens idealer om symmetri så nært at det nesten virker teoretisk.
Du går ned til den på et kvarter fra Porta al Prato langs en sypresskantet vei. Opp igjen tar tjue minutter og er tyngre. Alternativet er å kjøre ned og parkere på plassen foran. Går du, gjør det på ettermiddagen: kirken vender fasaden vestover, og sola kommer da rett på travertinen.
Vino Nobile: reglene, og hva Pieve betyr
Vino Nobile di Montepulciano var blant de aller første italienske vinene som fikk DOCG-status, i 1980. Den lages med sangiovese som hoveddrue — lokalt kalt prugnolo gentile — og regelverket krever minst 70 prosent, med resten fra godkjente andre druer.
| Betegnelse | Minste lagring | Kort sagt |
|---|---|---|
| Rosso di Montepulciano | Noen måneder | Ung, fruktig, drikkeklar med en gang. Den lokale hverdagsvinen |
| Vino Nobile | To år, en del av det på fat | Hovedvinen. Tørr, med syre og fasthet |
| Vino Nobile Riserva | Tre år | Utvalgte partier, tyngre og mer fatpreget |
| Vino Nobile Pieve | Tre år | Nyeste toppnivå, fra ett avgrenset sogn, høyere sangiovese-andel |
Pieve-kategorien er ny og verdt å kjenne til fordi den gjør noe Toscana lenge har manglet: den knytter flasken til et bestemt underområde i stedet for bare til kommunen, omtrent slik en fransk etikett angir landsby. Hvordan DOC, DOCG og de øvrige betegnelsene henger sammen, står i gjennomgangen av italiensk vin forklart.
Hva er forskjellen på Vino Nobile og Montepulciano d'Abruzzo?
Alt, bortsett fra ordet. Vino Nobile di Montepulciano er en vin fra denne byen, laget hovedsakelig av sangiovese. Montepulciano d'Abruzzo er en vin fra Abruzzo på den andre siden av Apenninene, laget av en drue som heter montepulciano og som ikke dyrkes her i noe omfang. De to har ingenting med hverandre å gjøre ut over et navnesammenfall som trolig skyldes at druen en gang ble ført sørover fra dette området.
Praktisk konsekvens: en flaske merket «Montepulciano d'Abruzzo» til under ti euro i en norsk hylle er ikke en billig utgave av vinen fra denne byen. Den er en helt annen vin, ofte mørkere og rundere, og den er ikke dårlig — men du kjøper ikke det du tror du kjøper.
Bravìo delle Botti: åtte fat opp bakken
Den siste søndagen i august ruller åtte bydeler hvert sitt fat på rundt åtti kilo oppover hovedgaten, fra bunnen til Piazza Grande, med to mann per fat. Det er en av de fysisk hardeste av de italienske bydelskonkurransene, nettopp fordi løypa er den samme motbakken du selv gikk opp tidligere på dagen.
Uka før er byen full av opptog, middager i gatene og flagg i bydelsfargene. Skal du hit den helgen, bestill overnatting i god tid og regn med at parkeringene fylles tidlig. Vil du derimot ha byen for deg selv, er den helgen den ene du skal styre unna.
Bør du velge Montepulciano eller Montalcino?
Ta Montepulciano hvis du vil ha en by, og Montalcino hvis du vil ha en vin. Montepulciano er større, har mer arkitektur, en lengre og mer levende hovedgate og kjellere du kan gå inn i uten avtale — men vinen er mindre kjent og mindre prestisjefylt. Montalcino er mindre og enklere som by, og handler nesten utelukkende om Brunello, som er dyrere og mer omtalt.
Har du bare én dag i denne delen av Toscana, tar de fleste Montepulciano sammen med Pienza, som ligger tjue minutter unna. Har du to, legger du Montalcino på dag to sammen med resten av Val d'Orcia. Å presse begge vinbyene inn på samme dag går fysisk an, men da har du kjørt i fire timer og smakt vin på tom mage.
Slik kommer du hit, og hvor du setter bilen
Med bil er det rundt en time fra Siena, halvannen fra Firenze og tjue minutter fra Pienza. Hele den historiske kjernen er sperret for gjennomkjøring, og parkeringsanleggene ligger utenfor og nedenfor muren — det billigste ligger lengst ned, og det er også den bratteste veien opp. Hvordan kameraene og bøtene fungerer, står i artikkelen om ZTL-sonene og bøtene de gir.
Uten bil er nærmeste brukbare stasjon Chiusi-Chianciano Terme på hovedlinjen mellom Firenze og Roma, med buss opp til byen. Regn med at bussene er få utenom skoletid, og sjekk returtiden før du drar opp — det er en dyr drosjetur ned igjen. Hvordan togbillettene fungerer, står i gjennomgangen av tog i Italia. Nedenfor byen, ved Sant'Albino, ligger det også et termalanlegg, og de øvrige varme kildene i området er beskrevet i artikkelen om Bagno Vignoni og termalbadene.