Volterra er bygget av og lever av en stein du kan risse i med en negl. Alabasten under byen har vært skåret her siden etruskerne, den ligger i verkstedvinduene i hele sentrum, og den er grunnen til at Volterra har et håndverk og ikke bare en fortid. Samtidig eroderer den andre siden av åsryggen bort under føttene på byen, litt hvert år, og har gjort det i århundrer.
Byen ligger 531 meter over havet på en langstrakt rygg vest i Toscana, mellom dalene til elvene Cecina og Era, med rundt ti tusen innbyggere. Den er høyere, kaldere og langt mindre besøkt enn nabobyene, og den ligger avsides nok til at du i praksis trenger bil. Til gjengjeld går du i gater der du kan være alene en formiddag i juni.
Alabast: hva det er, og hvordan du kjenner igjen ekte vare
Alabasten det gjelder her er gips, ikke kalkstein, og den brytes i området sørvest for byen. Den er myk nok til å skjæres med håndverktøy, den slipper lys gjennom seg, og den finnes i en rekke farger fra nesten gjennomsiktig hvit til brunåret og grå. Etruskerne brukte den til askeurner, og fra 1700-tallet vokste det fram en industri av lamper, boller, figurer og små skulpturer som ble solgt over hele Europa.
I dag finnes det fortsatt aktive verksteder i sentrum der du kan se noen arbeide gjennom vinduet. Problemet er at butikkene også selger støpte kopier i harpiks og pulver, og at de ser like ut i en opplyst monter.
- Temperatur. Ekte alabast er kald mot huden og blir sakte varm. Harpiks er romtemperert med en gang.
- Vekt. Stein er tyngre enn du forventer for størrelsen. En lett gjenstand er sjelden alabast.
- Åring. Naturstein har uregelmessige årer som fortsetter rundt formen. Støpegods har jevn farge eller et mønster som stopper i skjøten.
- Lys. Hold den mot en lampe. Alabast lyser varmt gjennom i tynne partier.
Advarsel. Alabast løses langsomt opp i vann. Den skal ikke vaskes, ikke settes i oppvaskmaskin og ikke brukes som skål for noe vått. Butikkene sier det hvis du spør, men ikke alltid hvis du lar være. Hva som ellers er verdt å ta med hjem, står i gjennomgangen av shopping i Italia.
Porten som ble reddet med brostein
Porta all'Arco i sørmuren er en etruskisk portbue fra rundt 300 før vår tidsregning, med romersk overbygning. På buen sitter tre svarte, nedslitte hoder i stein, sannsynligvis guddommer, så forvitret at ansiktstrekkene er borte.
Historien folk i byen forteller om den er fra juni 1944. Den tyske tilbaketrekningen skulle sprenge porten for å blokkere veien. Innbyggerne fikk en frist, og fylte i stedet portåpningen med brostein de brøt opp fra gaten ovenfor, i løpet av et døgn, slik at veien ble stengt uten at buen ble ødelagt. Den står der fortsatt. De etruskiske murene rundt byen var opprinnelig mer enn tre ganger så lange som middelaldermuren, og du kan følge rester av dem ute i jordene nordvest for sentrum.
Museet med seks hundre urner og en skygge
Museo Etrusco Guarnacci ble grunnlagt i 1761 og er blant de eldste offentlige museene i Europa. Hovedsamlingen er over seks hundre askeurner i alabast og tuff, de fleste med et liggende portrett av den døde på lokket og et relieff på siden. Sett samlet gir de noe få museer klarer: en hel befolknings gravskikk over flere hundre år, i én sal etter den neste.
To gjenstander står for seg selv. Den ene er en bronsefigur fra 200-tallet før vår tidsregning, en votivgave formet som et menneske strukket ut til det uhyrlige, 57 centimeter høy og få centimeter bred. Dikteren Gabriele D'Annunzio kalte den Ombra della Sera, kveldsskyggen, og navnet har hengt ved. Den andre er ektefelleurnen i terrakotta, med et eldre par liggende ved siden av hverandre, der ansiktene er portretter og ikke idealiserte typer. Hvem etruskerne var, og hvorfor så mye av det vi vet om dem kommer fra graver, er gjennomgått i artikkelen om etruskerne.
Det romerske teateret du kan se gratis
Nedenfor nordmuren ligger et romersk teater fra tiden rundt keiser Augustus, med scenebygning, sitteplasser i skråningen og et badeanlegg fra 300-tallet bak. Det er godt bevart etter italiensk målestokk, og du kan kjøpe billett og gå ned i det.
Du trenger ikke. Fra gangveien langs bymuren ovenfor ser du hele anlegget ovenfra, gratis, og ovenfra er faktisk det synsvinkelen som viser planløsningen best. Vil du stå nede blant søylene, er billetten rimelig; vil du bare se det, gå langs muren. De større anleggene i landet er samlet i oversikten over antikke ruiner i Italia.
Torget, og festningen du ikke kommer inn i
Piazza dei Priori er byens torg og er nesten helt uten kafébord, noe som er uvanlig og som gjør den stram og litt streng. Palazzo dei Priori på sørsiden ble bygget mellom 1208 og 1257 og regnes som det eldste rådhuset i Toscana; Palazzo Vecchio i Firenze låner tydelig fra det.
Øverst i byen ligger Fortezza Medicea, et av de best bevarte festningsanleggene fra 1400-tallet i regionen. Du kommer ikke inn. Den har vært fengsel siden 1818 og er fortsatt en anstalt med høy sikkerhet, midt i en småby på ti tusen innbyggere. Parken utenfor er offentlig og fin, og derfra ser du murene på nært hold — det er alt du får.
Le Balze: byen som eroderer bort
Nordvest for sentrum stuper landskapet i et sett av bratte, lyse rasvegger som kalles Le Balze. Vann som trenger ned gjennom sanden over et tettere lag av leire har gravd ut skråningen nedenfra, og kanten trekker seg innover mot byen. Det er ikke en teoretisk prosess: en tidligere kirkegård og deler av det gamle klosteranlegget Badia Camaldolese har gått med, og klosterbygningene som står igjen ligger avsperret i kanten.
Utsikten er den underligste i denne delen av Toscana — en åpen, hvitgrå avgrunn i et landskap som ellers er dyrket i hver kvadratmeter. Hold deg til den merkede veien og på trygg avstand fra kanten. Gjerdene står der av en grunn.
Hvorfor er det så mye færre folk her enn i San Gimignano?
Fordi Volterra ligger feil for dagsturene. Tårnbyen ligger tett ved hovedaksen mellom Firenze og Siena og nås på en drøy time fra begge, mens Volterra ligger en halvtime lenger vest, på smalere veier, uten brukbar togforbindelse. Bussselskapene kjører derfor turgruppene til San Gimignano og videre sørover, og Volterra faller ut av programmet.
Resultatet er at to byer med omtrent samme innhold — etruskisk fortid, middelaldergater, utsikt, håndverk — har helt ulikt trykk. Kommer du hit en tirsdag i mai, deler du torget med noen titalls andre. Det er den beste grunnen til å kjøre den ekstra halvtimen. Bonusen er at prisnivået på overnatting og mat følger etter.
Hvorfor er det alltid kaldere her?
Volterra ligger høyere enn nesten alle de andre kunstbyene i Toscana og er eksponert fra alle kanter, uten åser rundt som bryter vinden. Det gir merkbart lavere temperatur enn nede i dalene, og en vind som står på nesten året rundt. På en solrik aprildag kan det være femten grader i Firenze og ti på muren her, med kuling.
Praktisk betyr det at en vindtett jakke hører hjemme i bagasjen selv om resten av turen er en sommerferie, og at kveldene ute på torget er kortere enn lenger sør. Til gjengjeld er juli og august langt mer utholdelige her enn nede på sletta. Hvordan månedene skiller seg fra hverandre ellers i landet, står i gjennomgangen av beste reisetid til Italia.
En time i svinger opp åsryggen
Med bil er det rundt en time fra Pisa, en drøy time fra Firenze og førti minutter fra San Gimignano. De siste kilometerne går i svinger opp åsryggen, og det er en av de finere innkjøringene i regionen. Sentrum er stengt for gjennomkjøring, og du parkerer i anleggene utenfor portene — reglene og bøtene står i artikkelen om ZTL-sonene, og hva du bør sjekke i leieavtalen, i gjennomgangen av leiebil i Italia.
Uten bil er det bussene som gjelder. Det går forbindelser fra Pisa og fra Colle di Val d'Elsa, med bytte, og reisetiden blir lang i forhold til avstanden. Stasjonen som heter Volterra ligger ni kilometer nedenfor byen og hjelper deg lite uten videre transport. Hvordan Volterra eventuelt kan skvises inn i en rundtur, står i forslaget til en uke i Toscana — det ærlige svaret er at den krever en halv dag ekstra, og at den er verdt den hvis du allerede har sett tårnbyen.
