Etruskerne styrte Midt-Italia i flere hundre år før Roma ble noe å regne med, og de er den ene sivilisasjonen i europeisk historie vi fortsatt ikke kan lese ordentlig. Alfabetet deres er avkodet — vi vet hvordan ordene uttales — men språket er ikke indoeuropeisk og har ingen kjente slektninger, så meningen i det meste av det de skrev er fortsatt utenfor rekkevidde.
De holdt til i det som i dag er Toscana, det vestlige Umbria og det nordlige Lazio, et område romerne kalte Etruria. Selv kalte de seg Rasna. Fra rundt 800 f.Kr. bygde de byer, drev metallhandel, seilte og malte gravkamre, og fra rundt 400 f.Kr. ble de gradvis spist opp av naboen i sør. Det du kan gå og se etter dem, er nesten utelukkende graver og gjenstander fra graver — byene ligger under senere byer.
Hva vet vi, og hva vet vi ikke?
Vi vet hvordan de så ut, hvordan de spiste, hvem som var gift med hvem og hva de trodde skjedde etter døden, fordi de malte det på gravveggene og skrev navnene på sarkofagene. Rundt 13 000 innskrifter er bevart, og de aller fleste er korte gravtekster: hvem som ligger her, hvem faren og moren var, hvor gammel personen ble.
Det vi mangler, er litteratur og lange tekster. Etruskerne skrev på lin og tre, og det brytes ned. Den lengste teksten som finnes, en linbok på rundt 1 200 ord, overlevde bare fordi den i Egypt ble klippet opp og brukt som bandasje rundt en mumie — den ligger i dag i Zagreb. Alfabetet lånte de fra grekerne og skrev fra høyre mot venstre, så du kan sitte og stave deg gjennom en innskrift i et museum uten å ane hva den betyr.
Visste du? Gulltavlene fra Pyrgi, funnet i 1964 i havnen til Cerveteri, er tospråklige: den samme teksten på etruskisk og fønikisk. De ga forskerne en av de få virkelige nøklene til vokabularet, og de henger i dag i Villa Giulia i Roma.
Tolv byer som aldri ble ett rike
Etruria var ikke en stat. Det var et forbund av selvstendige byer — tradisjonen sier tolv — som møttes til felles religiøse høytider ved helligdommen Fanum Voltumnae, men som ellers styrte seg selv, førte sin egen politikk og av og til krig mot hverandre. Blant dem var Veii, Caere, Tarquinii, Vulci, Clusium, Perusia, Cortona, Arretium og Volaterrae. Flere av dem ligger under italienske byer med gjenkjennelige navn i dag.
Nettopp den oppsplittingen er grunnen til at de tapte. Roma kunne ta én by om gangen mens de andre så på. Veii, den nærmeste og rikeste, falt etter en lang beleiring i 396 f.Kr. De øvrige ble underlagt gjennom det neste hundreåret, og med borgerkrigene på 80-tallet f.Kr. var det etruskiske Italia over som politisk størrelse. Språket holdt seg noen generasjoner til, i religiøs bruk, før det forsvant helt i løpet av det første århundret e.Kr.
Hva romerne tok fra dem
Mer enn romerne likte å innrømme. Roms tre siste konger var etter tradisjonen etruskiske, og de ble kastet ut i 509 f.Kr. da republikken ble opprettet. Men skikkene ble værende: buen som byggeelement, togaen, spådomskunsten der en prest leste framtiden ut av leveren til et offerdyr, og risbunten med øksen — fasces — som ble romersk maktsymbol og senere lånt av fascismen på 1900-tallet.
Gladiatorkampene har trolig også etruskiske røtter, i form av gravspill til ære for den døde. Hvordan det utviklet seg videre, står i Romerriket forklart for reisende, og de anleggene det endte i, i de viktigste antikke ruinene i Italia.
Kvinnene som sjokkerte grekerne
Etruskiske kvinner har navn på gravene sine, oppgis med både fars og mors navn, og er avbildet liggende ved bordet sammen med mennene under gjestebud. Greske forfattere skrev om dette med tydelig forferdelse — for dem var det et tegn på moralsk forfall at kvinner spiste sammen med menn og drakk vin.
Om det betyr at etruskiske kvinner hadde reell makt, er omdiskutert. Det vi kan si sikkert, er at de var synlige på en måte greske og romerske kvinner ikke var, og at de eide eiendom i eget navn. Sarkofagen fra Cerveteri der et ektepar ligger side om side og hun har hånden hans rundt skulderen, er det bildet folk husker best fra hele etruskisk kunst.
Tarquinia og Cerveteri: gravbyene du kan gå i
De to viktigste stedene ligger begge nord for Roma og kan gjøres på en dagstur — se dagsturer fra Roma. De er ulike nok til at det er verdt å ta begge hvis du kan, selv om det gir en lang dag.
Tarquinia har de malte gravene. Monterozzi-nekropolen har flere tusen gravkamre, hvorav et par hundre har malerier, og et utvalg på rundt tjue er tilgjengelige om gangen. Du går ned en trapp under bakkenivå, ser inn gjennom en glassvegg, og trykker på en bryter som tenner lyset. Der inne er det dans, fløytespill, jakt, fisk og springende delfiner, malt for 2 500 år siden i farger som fortsatt er sterke. Det er den mest direkte kontakten med etruskerne du kan få.
Cerveteri har arkitekturen. Banditaccia-nekropolen er ikke en samling graver, men en hel by av dem: runde gravhauger i tuff, med gater mellom, dører og rom innenfor møblert i hugget stein — senger, stoler, en peis. Det var slik de trodde de skulle bo etterpå. Området er stort og skyggefullt, og du går rundt i det som i en park.
Advarsel. Begge nekropolene er delvis åpne under åpen himmel og har ujevnt underlag med bratte trapper ned i gravkamrene. De er ikke egnet med barnevogn eller dårlige knær. Hvilke graver som er tilgjengelige varierer fra uke til uke etter bevaringshensyn, og du får ikke vite det før du er der.
Volterra og Chiusi: de to i Toscana
Volterra ligger på en høyde i innlandet vest for San Gimignano og har Museo Etrusco Guarnacci, et av de eldste offentlige museene i Europa. Der står Ombra della Sera — Kveldens skygge — en bronsefigur av en ung mann strukket ut til en tynn, høy stripe, laget rundt 300 f.Kr. og fullstendig moderne å se på. Byen har også en etruskisk byport, Porta all'Arco, som fortsatt er i bruk som gjennomkjøring.
Chiusi lenger sør har et bymuseum og en rekke gravkamre i omegnen som besøkes med guide etter avtale. Under selve byen går det et system av etruskiske vannganger du kan gå i. Chiusi er den minst besøkte av de fire, og ligger praktisk til hvis du kjører mellom Toscana og Umbria — landskapet rundt er beskrevet i artikkelen om Val d'Orcia.
Hvor ser du de beste gjenstandene?
I Roma, ikke i Toscana. Museo Nazionale Etrusco di Villa Giulia holder til i en renessansevilla i Villa Borghese-parken og har den viktigste samlingen som finnes: ektefellesarkofagen fra Cerveteri, Apollon fra Veii, Pyrgi-tavlene og hundrevis av speil, smykker og urner. Det er nesten aldri kø der, og det er et av de rareste og roligste museene i byen — se severdigheter i Roma.
Det arkeologiske museet i Firenze har den nest beste samlingen, med Kimæren fra Arezzo, en bronseløve med slange som hale funnet i 1553 og restaurert av Benvenuto Cellini. Den står omtalt under severdigheter i Firenze.
Finnes det etruskisk arv i byene du besøker uansett?
Ja, i tre av dem. Perugia har en etruskisk byport fra 200-tallet f.Kr. som fortsatt står midt i byen, og en familiegrav, Ipogeo dei Volumni, i utkanten. Orvieto har en nekropol i rutenett like under klippen byen står på, og hele klippen er gjennomhullet av etruskiske brønner og ganger. Og bymurene i flere toskanske byer har etruskiske fundamenter i de nederste skiftene — de store, ubearbeidede blokkene nederst er nesten alltid eldre enn resten.
Slik legger du opp en etruskisk rute
Den korte versjonen er to dager med bil fra Roma: Cerveteri og Villa Giulia den ene dagen, Tarquinia den andre. Den lange er en rute nordover gjennom Tarquinia, Vulci, Orvieto, Chiusi og Volterra på fire til fem dager, med overnatting underveis. Alt sammen krever bil — nekropolene ligger utenfor byene, og bussene dit går sjelden. Se leiebil i Italia.
Ta lommelykt. Flere av gravkamrene har svak eller ingen belysning, og telefonen din blir varm og tom fort. Og les navnene på sarkofagene høyt hvis du er alene i rommet — det er så nær du kommer å høre et språk ingen har snakket på to tusen år. Hvordan denne perioden henger sammen med resten, står i Italias historie i korte trekk.