Perugia ligger på toppen av en ås, og du kommer opp dit på rullebånd gjennom en begravd bydel inne i en festning fra 1500-tallet. Det er den merkeligste ankomsten til en by i Italia, den er gratis, og den tar sju minutter. Bare det er verdt en stopp.
Byen er hovedstad i Umbria, har rundt 165 000 innbyggere og ligger 450 meter over dalen, med utsikt mot Assisi på nabofjellet. Den er eldre enn Roma som bysamfunn — etruskerne bygde bymuren her på 300-tallet før vår tidsregning — og den har to universiteter som til sammen gir den et studentliv de fleste umbriske byer mangler. Perugia er derfor ikke en bevart middelalderby du går rundt i og ser på. Det er en by som brukes.
Hvordan kommer du deg opp i byen?
Den gamle bykjernen ligger på toppen, og alle parkeringsanlegg og transportmidler ligger nede. Byen har løst det med to systemer, og begge er en del av opplevelsen.
Det ene er minimetrò: en førerløs bane med små kabinvogner som går på et enkelt spor fra parkeringsanlegget ved Pian di Massiano gjennom sju stasjoner opp til Pincetto, rett ved Piazza Matteotti i sentrum. Vognene kommer i en jevn strøm, og du venter sjelden mer enn et par minutter. Billetten koster fra 1,50 euro (2026). Banen tas ut av drift for vedlikehold en periode hver sommer — i 2026 fra 3. til 23. august — og da må du bruke buss eller rulletrappene i stedet. Sjekk driftsmeldingene hvis du kommer i august.
Det andre er rulletrappene fra parkeringsanlegget på Piazza Partigiani opp til Piazza Italia. De går ikke gjennom en tunnel, men gjennom Rocca Paolina, og det er der det blir spesielt.
Rocca Paolina: en bydel inne i en festning
I 1540 gjorde Perugia opprør mot pavestaten fordi paven la avgift på salt. Opprøret ble slått ned på noen uker, og pave Paul III bestemte at byen skulle få en festning som en påminnelse. Antonio da Sangallo den yngre fikk oppdraget, og han løste det på en måte som var billig og brutal på samme tid: i stedet for å rive kvarteret der familien Baglioni bodde og bygge på tomten, murte han igjen gatene og fylte husene med jord opp til første etasje, og satte festningen oppå.
Da pavestaten falt i 1860, rev perugianerne festningen med stor iver. Men det som lå under, det innmurte kvarteret, ble stående. På 1980-tallet ble det ryddet ut og gjort tilgjengelig, og rulletrappene ble lagt gjennom det. Du glir altså gjennom middelalderske gater med husfasader, portaler og trappeavsatser på begge sider, under et tak av festningsmurverk, på vei fra parkeringen til torget. Det er gratis, åpent hver dag, og de fleste som bruker det er folk på vei hjem fra jobb.
Visste du? Rulletrappene er en del av det ordinære gangnettet i byen, ikke en severdighet med billett. Det finnes flere slike anlegg i Perugia, blant annet fra Via dei Priori og fra Porta Nuova. Umbriske og toskanske åsbyer har bygget mange av dem, nettopp fordi ingen tilreisende får kjøre inn i sentrum.
Torget, fontenen og bildene
Byens akse er Corso Vannucci, en bred, flat gate som ender i Piazza IV Novembre. Der står Fontana Maggiore, en fontene i to marmorskåler hugget av Nicola og Giovanni Pisano mellom 1275 og 1278, dekket av femti relieffer med månedene, stjernetegnene, bibelscener og Romas grunnleggelse. Den er en av de best bevarte middelalderfontenene i Europa og står midt i det som fortsatt er byens møteplass.
På den ene siden ligger Palazzo dei Priori, rådhuset fra 1200-tallet, som rommer Galleria Nazionale dell'Umbria. Samlingen dekker umbrisk kunst fra 1200-tallet til 1700-tallet, med Perugino som hovedmann og arbeider av blant andre Piero della Francesca og Beato Angelico. Den er stor nok til to timer og aldri overfylt. Hvor den plasserer seg blant landets samlinger, er vurdert i de beste museene i Italia.
I samme bygningsrekke ligger Collegio del Cambio, den gamle vekslerlaugets sal, med veggene dekket av Peruginos fresker fra 1498–1500. Rommet er lite, billetten er beskjeden, og det er trolig det best bevarte renessanseinteriøret i Umbria. Perugino hadde på den tiden en ung elev i verkstedet ved navn Raffaello.
Det etruskiske laget under alt sammen
Perugia var en av tolv byer i det etruskiske forbundet, og bymuren fra 300-tallet før vår tidsregning står fortsatt i partier rundt sentrum. Den mest synlige resten er Arco Etrusco, en enorm portbue i store steinblokker med en romersk overbygning der det står «Augusta Perusia» — innskriften keiser Augustus satte opp etter at han hadde beleiret og brent byen i år 40 før vår tidsregning.
Nede i en kjeller i Piazza Danti ligger Pozzo Etrusco, en brønn på 37 meters dybde, gravd ut på 200-tallet før vår tidsregning og fortsatt med vann i bunnen. Du går ned på en gangbro over den. Hvem etruskerne var og hva de etterlot seg ellers i Italia, står i gjennomgangen av etruskerne.
Sjokoladen, studentene og kveldene
Perugina ble grunnlagt i byen i 1907, og sjokoladekyssene Baci — med en papirlapp med et sitat inni — kom i 1922. Fabrikken ligger i San Sisto i utkanten av byen og har et besøkssenter med museum og utsikt over produksjonslinjene. Det må bookes, og det er en grei ettermiddag med barn. Om høsten fyller sjokoladefestivalen Eurochocolate hele sentrum, og i juli holder Umbria Jazz konserter på torgene i ti dager.
Studentene setter preg på kveldene. Universitetet i Perugia er stort, og Università per Stranieri, grunnlagt i 1921, underviser utlendinger i italiensk — det gjør at du hører flere språk på Corso Vannucci enn i noen annen umbrisk by. Etter mørkets frembrudd samler folk seg på trappene til katedralen ved Fontana Maggiore, og det er der byen er om sommeren. Vil du selv få litt italiensk på plass før turen, finnes utgangspunktet i artikkelen om italiensk for reisende.
Hva spiser du i Perugia?
Umbria er en innlandsregion uten kyst, og kjøkkenet er deretter: gris, due, lam, belgfrukter og sopp, med olivenolje i stedet for smør. Byens egen hverdagsmat er torta al testo, et flatt brød stekt på en varm steinplate og delt i to som lomme, fylt med spekeskinke, pølse eller stuet grønnkål. Den selges over disk til noen få euro og er den beste lunsjen i Perugia.
Ellers går det i strangozzi, en tykk, håndrullet pasta uten egg, gjerne servert med svart trøffel fra fjellene rundt Norcia. Trøffel brukes i Umbria på en måte som ville vært utenkelig i Piemonte, der den er en luksusvare: her rives den over pastaen i mengder, fordi den svarte varianten er langt vanligere og billigere enn den hvite. Linser fra Castelluccio, kikerter og bønner går igjen i suppene.
Til det drikker du rødvin fra Montefalco. Sagrantino er en tanninrik, mørk drue som knapt dyrkes utenfor et par kommuner sør for Perugia, og den finnes både som tørr vin og som søt passito, laget på tørkede druer. Ber du om husets røde på et enkelt spisested i sentrum, får du derimot som regel noe fra Trasimeno-området, og det er sjelden noe galt med det.
Er Perugia en god base for Umbria?
Ja, og det er trolig den viktigste grunnen til å bo her. Assisi ligger 25 minutter unna med tog, og du kommer deg dit og tilbake uten bil. Spello, Deruta med keramikken sin, Todi og Gubbio ligger innenfor en times kjøring, og Trasimenosjøen med de tre øyene ligger vestover mot toskanagrensen. Orvieto nås på halvannen time.
Prisnivået er den andre grunnen. Overnatting og restaurantpriser i Perugia ligger merkbart under tilsvarende toskanske byer, og byen har et normalt utvalg av spisesteder fordi det bor folk her hele året. Hvordan regionene skiller seg fra hverandre, står i oversikten over Italias regioner.
Innvendingen er terrenget. Perugia er bratt, og det finnes ingen flat vei mellom to punkter i den gamle bykjernen. Det er ikke byen for deg som har vondt i knærne, og det er en by der du bør se på høydekurvene før du booker et rom «ti minutter fra sentrum».
Bil, parkering og praktiske ting
Har du bil, skal du ikke kjøre opp. Hele bykjernen er sone med begrenset trafikk med kameraer i portene, og boten kommer i posten hjem via leiebilfirmaet et halvt år senere, som beskrevet i artikkelen om ZTL-sonene i Italia. Parker i anlegget ved Pian di Massiano og ta minimetrò, eller på Piazza Partigiani og ta rulletrappene. Reglene for stripefargene på gaten står i gjennomgangen av parkering i Italia.
Kommer du med tog, går de fleste avgangene til stasjonen Perugia Fontivegge nede i dalen, og derfra tar du minimetrò eller buss opp. Regionaltogene i Umbria er langsomme, men rimelige og punktlige — se gjennomgangen av tog i Italia. Skal du kombinere Umbria med Toscana på en biltur, passer byen godt inn i oppleggene for bilferie i Italia.
Tips. Kom opp med rulletrappene gjennom Rocca Paolina første gang, ikke med minimetrò. Rekkefølgen betyr noe: du går inn i en parkeringskjeller og kommer ut på et torg med utsikt over halve Umbria, uten å ha skjønt underveis hvor høyt du har kommet. Minimetrò kan du ta på vei ned.