Cerveteri og Tarquinia er to småbyer nordvest for Roma, bygget oppå eller ved siden av etruskiske storbyer, og de har de to viktigste etruskiske gravfeltene i Italia. I Tarquinia går du ned trapper til gravkamre med vegger malt for rundt 2 500 år siden. I Cerveteri går du langs gater av graver hugget ut i fjellet. De står sammen på UNESCOs verdensarvliste siden 2004, og begge kan nås som dagstur fra Roma.
Etruskerne styrte Midt-Italia i flere hundre år før Roma ble en stormakt, og de første kongene i Roma var etter tradisjonen etruskere. Byene deres var bygget i tre og leire og er nesten borte. Gravene var bygget for evigheten, og det er gjennom dem vi vet hvordan de levde: hva de spiste, hvordan de festet, hvordan de så på døden. Hvem etruskerne var, og hvorfor de forsvant inn i Roma, har vi skrevet om i Etruskerne: Italia før Roma. Denne siden handler om de to stedene rundt Roma der du faktisk kan se det, og om hvordan du kommer deg dit.
Tarquinia: de malte gravkamrene
Nekropolen på Monterozzi-høyden, like øst for sentrum av Tarquinia, er grunnen til at folk reiser hit. Høydedraget er gjennomhullet av tusenvis av gravkamre, og et par hundre av dem har veggmalerier. Et utvalg er åpent av gangen, og hvilke det er, roterer for å skåne maleriene. Over hver grav står et lite hus med en dør og en trapp som går bratt ned til en glassvegg. Du trykker på en bryter, lyset går på i noen minutter, og du ser inn i rommet.
Maleriene er fra 500-tallet og framover, og de er alt annet enn dystre. Det er gjestebud der gjestene ligger på benker med drikkeskåler, dansere i gjennomsiktige kjortler, fløytespillere, akrobater, jegere og en fisker i en båt med delfiner som hopper rundt. Leopardenes grav, med to store kattedyr over et festmåltid, er den som oftest står på plakatene. Jakt- og fiskegraven er den mest levende. Senere graver blir mørkere, med demoner og dødsriker, og forskjellen forteller om et folk som mistet tilliten til framtiden i takt med at Roma rykket nærmere.
Tips. Ta med vann og hatt. Nekropolen er et åpent jorde med graver spredt utover, og det er lite skygge mellom husene. Gå tilbake til den graven du likte best før du drar: første gang bruker øynene halve tiden på å venne seg til mørket bak glasset.
Museet i Palazzo Vitelleschi
Det nasjonale arkeologiske museet ligger i et gotisk-renessanse-palass fra 1400-tallet midt i Tarquinia, og det bør du ikke hoppe over. Høydepunktet er de to bevingede hestene i terrakotta som prydet et tempel i den etruskiske byen. De er blant de fineste enkeltverkene som finnes fra etruskisk kunst. I øverste etasje er noen av de mest skjøre gravmaleriene flyttet inn fra nekropolen og montert opp igjen i rom med samme mål som originalene, og der kan du se dem i ro og godt lys.
Cerveteri: gater av graver
Cerveteri var den etruskiske byen Caere, en av de rikeste i hele forbundet, med egen havn ved kysten. Gravfeltet Banditaccia ligger på en høyde like utenfor byen og er noe helt annet enn Tarquinia. Her er det ikke maleriene som gjør inntrykk, men planløsningen. Gravene er hugget inn i den myke tuffsteinen langs gravgater, med inngangspartier, trapper og kammer bak kammer, og de største er innredet som hus med søyler, dørkarmer og steinbenker der de døde ble lagt.
Den mest kjente, Relieffgraven, har vegger og søyler dekket av gipsrelieffer av det en familie eide: våpen, kjøkkenredskaper, kanner og husdyr. Det er en innboliste for etterlivet. Graven er ofte bare synlig gjennom glass og ikke alltid åpen, så regn ikke med å se den. Resten av gravfeltet er stort og luftig, med trær og stier, og det er et behagelig sted å gå rundt i en time. Det gir en fysisk forståelse av at dette var en by, bare for de døde.
Museet i Cerveteri ligger i en borg i sentrum og har keramikk og gravgods fra gravfeltet, men det er lite, og de mest berømte funnene herfra er i Roma. Ektefellesarkofagen, der et par ligger side om side til bords og smiler, står i Villa Giulia ved Villa Borghese-parken, sammen med gulltavlene fra Pyrgi, havnebyen til Caere. Tavlene har den samme teksten på etruskisk og fønikisk, og de er en av de få nøklene forskerne har til språket. Villa Giulia er det nasjonale etruskiske museet og har nesten aldri kø; det står høyt blant de arkeologiske museene i Italia. Se det gjerne dagen før eller etter turen, så får du både stedet og gjenstandene.
Hvilken av dem bør du velge?
Har du bare tid til én, velg Tarquinia. Maleriene er det du ikke kan se noe annet sted i verden, og museet i byen er et av de beste av sitt slag. Cerveteri er fin, men mindre særpreget, og mye av det viktigste som ble funnet der, må du uansett til Roma for å se.
Tarquinia passer deg som…
- vil se etruskisk maleri slik det ble laget
- har en hel dag og kan kombinere nekropolen med museet
- reiser med tog og ikke er redd for litt gåing
- kommer fra Civitavecchia med cruiseskip
Cerveteri passer bedre hvis…
- du har bare en halv dag
- noen i følget ikke tåler bratte trapper
- du har barn som vil gå rundt ute, ikke stå i kø foran glass
- du vil kombinere med Villa Giulia i Roma samme dag
Begge på en dag er mulig med bil, fordi de ligger langs samme kyststrekning. Start i Tarquinia om morgenen, spis lunsj der, og ta Cerveteri på veien tilbake mot Roma på ettermiddagen. Med offentlig transport blir det for knapt. Hvordan de to står mot Ostia Antica, Tivoli og Orvieto som utflukt, har vi vurdert i de beste dagsturene fra Roma.
Hvordan kommer du dit uten bil?
Til Tarquinia går regionaltoget fra Roma mot Civitavecchia og Grosseto. Toget stopper ved Tarquinia stasjon, som ligger nede ved kystsletten, et stykke fra byen på høyden. Derfra går lokalbuss opp til sentrum; bussen går ikke tett, og mange tar drosje. Nekropolen ligger så en god gåtur utenfor sentrum. Billetter og hvordan regiontogene fungerer, er forklart under regionaltog i Italia. Kommer du med cruiseskip til Civitavecchia, er Tarquinia bare noen stopp nordover, og det er et godt alternativ til den lange togturen inn til Roma — se Civitavecchia.
Cerveteri har ingen stasjon i selve byen. Toget stopper ved Marina di Cerveteri ved kysten, og derfra må du ta buss eller drosje de siste kilometerne inn. Regionalbusser går også direkte fra Roma. Fra sentrum av Cerveteri til gravfeltet er det en bratt gåtur eller en kort drosjetur. Summen av overganger gjør Cerveteri mer arbeid uten bil enn avstanden fra Roma skulle tilsi.
Advarsel. Sjekk stengedagen før du drar. Som statlige anlegg har museene og nekropolene faste ukentlige stengedager og særskilte åpninger på helligdager og i høysesong, og det er surt å komme fram etter to overganger til en stengt port. Sjekk også siste buss tilbake til stasjonen.
Med leiebil rekker du begge på én dag
Bilen gjør alt enklere her. Motorveien og hovedveien nordover langs kysten fra Roma går forbi begge, og utenfor bykjernene er det som regel lett å parkere. Du slipper overgangene og kan se begge stedene på en dag, eller legge dem inn på vei nordover mot Toscana. Kjør ikke inn i de gamle bykjernene; de er smale, og mange italienske småbyer har ZTL-soner der boten kommer i posten flere måneder senere.
Skal du videre, er Tarquinia et naturlig første stopp på en etruskisk rute gjennom Maremma, Orvieto og videre til Volterra, der alabasten og de etruskiske urnene tar over. Vi har lagt opp den lengre ruten gjennom etruskiske gravbyer du kan gå inn i.
Hva koster det, og hvor lang tid trenger du?
Museene og nekropolene i begge byene hører til det samme statlige arkeologiske parket, og det selges både enkeltbilletter, kombinerte billetter for museum og nekropol i samme by og en felles billett for alle fire stedene. Vi har ikke fått lest parkens egen prisliste, så vi oppgir ingen beløp her. Under 18 år er inngangen gratis på statlige anlegg, og nordmenn mellom 18 og 25 får som regel den reduserte billetten mot legitimasjon, men ta med pass og spør i luken. Første søndag i måneden er inngangen gratis.
Beregn to til tre timer i Tarquinia med både nekropolen og museet, og halvannen time i Cerveteri. Legg til reisetiden, som med offentlig transport lett blir større enn tiden på stedet. Gå tidlig om sommeren: det er varmt og åpent på Monterozzi-høyden, og det er bedre å stå i kjølige gravkamre klokka ti enn klokka tre.
Og ta med deg bildene fra gravene tilbake til Roma. Når du etter hvert står foran ektefellesarkofagen i Villa Giulia, gjenkjenner du de samme menneskene som ligger og drikker på veggene i Tarquinia, og du forstår hvor mye av det tidlige Roma som var lånt fra naboene i nord.
